Nyhetsmannens stemme refererer kjølig at en skremmende kraftig KI skal slippes i USA. I Danmark har det vært historisk varm tropenatt, og i Venezuela et nytt jordskjelv.

Jeg skrur av radioen og går ut på trappa i morgenlyset. Den lille bygda er i ferd med å våkne. Ikke menneskene, men fuglene og dyrene. Hareungen som ble født i skogbrynet ovenfor småbruket sitter som vanlig rett ved kjøkkenhagen og spiser. Han løfter ørene og kikker på meg. Du har vel ikke spist av urtene mine? Han skakker på hodet.

I samme øyeblikk hører jeg storspovens varsellyd. Han – ja, for hunnen har fløyet og overlatt ansvaret til sin makker – har oppdaget meg her på trappa. Der kommer han flygende, et imponerende syn, Europas største vadefugl. Sterkt truet på den norske rødlista. På jordet er fire kyllinger redusert til to. Er det reven som har vært på ferde? Trolig, jeg så dens røde skygge her en kveld. Også reven skal ha mat til sine små; et sted i skogen tumler valpene rundt utenfor hiåpninga og pistrer etter mer. Har du passet på ungene dine i natt, da? Jeg følger spoven med blikket, han svever en runde over gården, svinger tilbake og lander støtt mens han fortsatt sender små kvepp i min retning.

Tidligere i juni var det ungeslepp i trostekolonien borte ved elva. Gråtrost og rødvingetrost bygger hver vår et større boligfelt og holder et svare leven. Men når kråke og sjur kommer speidende, fungerer det skvaldrende nabolaget som en fryktløs motstander og jager i flokk. Så skal ungene forlate reiret, de hopper ut i det ukjente, små og dunete, ikke alle er flygedyktige. På bakken lurer katten, i lufta måsen. Det blir noen stressfulle dager med fornærmede katter i husarrest og stadige måsebesøk. En trosteunge sitter fortumlet midt på gårdsplassen mens måsene speider fra hvite vinger. Jeg løfter ungen borti graset. Senere er den forsvunnet.

Jeg trekker inn frisk, morgenkjølig luft og smiler idet jeg hører tjelden nede fra fjæra. På St. Hansaften satt jeg i vannkanten der med et lite bål, et stykke unna foregikk et forunderlig drama. Tjelden og måsen med hver sine unger, rett ved siden av hverandre, et upraktisk naboskap. Denne gangen var det måsen som kom dårligst ut, de tre ungene pep ynkelig der de satt på noen steiner, men hver gang foreldrene prøvde å komme seg dit, jagde tjelden dem bort. Den satte seg til og med rett ved de lubne måseungene, som en voktende butler i sin sorthvite dress. Måsen resignerte på kaistolpen like ved, ryddet vingene på plass og ventet. Idet jeg gikk, hadde månen dratt havkanten såpass til seg at avstanden til tjeldeparet ble større. Dere må nå bare finne ut av dette, sa jeg, tok kurven på armen og takket sola for at den fortsatt varmet. Det var snart midnatt.

Nå treffer samme sola trappa der jeg står, jeg strekker meg og registrerer at rugda fortsatt følger sitt faste trekk over jordene mine, og at gjøken ennå ko-ko-er oppe fra bjørkeskogen. Det er bare juni, snart juli, sommeren er akkurat i gang.

Jeg tror jeg holder radioen avskrudd i dag.

Malangsfjorden. (C) LKE. Januar 2021.

Vinteren er stillhetens venteværelse, tenkte kvinnen idet hun satte seg. Steinen lå ved stien hun pleide å følge, det var en hvilestein med myk mose og bred rygg.

Hun ventet. På sola, særlig. På våren. På snø. Kunne man vente på vår og snø samtidig?

Månen hang på nordhimmelen og speilet seg i fjordspeilet. Hun hadde hørt småfugler kvitre i trærne på turen hit, ellers var det kun hun selv som skapte lyd.
Plutselig så hun et lys komme oppover stien. Det første hun tenkte, var at noen andre også var ute og gikk. Med ei kraftig hodelykt. Men hvem kunne bevege seg så stille?
Idet lyset kom nærmere, strålte det så kraftig at hun ikke kunne se direkte på det.

Kvinnen skled ned av ventesteinen med hamrende hjerte. Nå var lyset så nært at hun kjente strålingen mot huden. Det var som om en del av selve solen svevde mellom stammene.

– Hei, hørte hun en stemme si. Hun skygget for øynene og oppdaget en skikkelse bak lyset.

– Å, er det du, Januar. Jeg så deg ikke, sa kvinnen.

Lyset skled litt bak, og nå så kvinnen at Januar bar det i ei lykt.
– Hva er det slags lys? Det er så utrolig kraftig, sa kvinnen og smilte til Januar, som hun også hadde ventet på. Innså hun nå.
– Det er Lyset. Og det er min oppgave å bringe det tilbake, sa Januar, og smilte hun også. Det glitret i stjerneøynene.
– Ja, selvsagt, sa kvinnen, - det er jo du som kommer med lys til oss, når mørketiden endelig er over?

Januar nikket, og de startet begge å gå, samme vei, som om det hele var del av et urgammelt ritual.
– Men hva slags lys er det i lykten, sa kvinnen, og måtte fortsatt skygge for øynene for å se.
– Dette er en soloppgangsstråle, fanget i den siste soloppgangen av November, og overlevert til meg i dag, sa Januar, og løftet lykten høyt så lyset spredte seg oppover trestammene og åsene, over hodene deres, og møtte strålene fra månelykten i nord.
– Hvordan får du spredt lyset videre i verden, undret kvinnen, og så at Januar gikk mykt og lydløst på den frosne bakken.

– Jeg åpner lykten og lar det stråle ut, litt mer for hver dag, til det oppstår nye soloppganger av seg selv. Da har Lyset spredt seg til alle. Mens dere mennesker, dere gjemmer deres lys?

Kvinnen ble tankefull over vendingen i samtalen, men visste at Januar hadde rett.
– Jo, vi gjør nok det noen ganger. Vi er redde for at vi skal skinne for mye. At vi skal bli for synlige. 

– Det er rart, sa Januar.
– Hvordan da?
– Tenk om jeg skulle være redd for å slippe Lyset fri, redd for å la det vokse? Det ville blitt mørketid for alltid.
Kvinnen grøsset ved tanken på at det skulle være evig vinter og mørke. Alle måtte ha lys. Jordens eksistens var avhengig av det.
– Så du mener at ditt lys kan sammenlignes med menneskenes lys?
– Å, men det er vel enkelt å forstå. Dere er laget av de samme stoffene som resten av universet. Deres lys er del av alt lys. Dere må begynne å skinne for hverandre. Bare slik kan dere finne veien.
Kvinnen stanset. Januar vandret videre. Alt var slik det skulle være.
– Lykke til med å spre Lyset, ropte kvinnen, og Januar snudde seg og sa:
– Lykke til med å spre lyset!

(C) Tekst og bilder: Lill-Karin Elvestad

La oss

Verden er kaos

Der ute står brølende mennesker

På hver sin side av en bunnløs avgrunn

Alle roper at de har rett

Alle er frykt

Pekefingre rettes som våpen mot de skyldige

Jeg kutter forbindelsen til utsiden

Må komme meg forbi rekkevidde

Kler meg i jakke, skjerf, støvler

Jeg blir glad av de støvlene

De lyser gult i grå november

Jeg vandrer, som den vandreren jeg er

Til skogen, inn på stiene

Beveger meg gjennom landskap jeg kjenner i blinde

Som jeg likevel ser på nytt

Jeg hører elva

Den jubler oppildnet av regnværsvann og mildvær

Jeg ser visnede strå danse i vinden

Jeg hører pusten fra tusen år gamle myrer

En ravn seiler på himmelen, sort og fri, jeg hilser

I det samme jeg møter dens blikk, lander jeg

I jorda, i kroppen, i øyeblikket

Kanskje er det dette vi alle må gjøre

Komme oss vekk fra kanten

Snu ryggen til og søke inn i skogene

Finne en vei rundt

Møtes igjen, under ravneblikk og streifet av vind

Jeg tar en stein i hånda, knuger den hardt

Den er millioner av år gammel

En taus tyngde fra tiden før vi kom

La oss forstå

La oss

Elvestad 7. november 2020.

(C) Lill-Karin Elvestad tekst og foto