Nyhetsmannens stemme refererer kjølig at en skremmende kraftig KI skal slippes i USA. I Danmark har det vært historisk varm tropenatt, og i Venezuela et nytt jordskjelv.

Jeg skrur av radioen og går ut på trappa i morgenlyset. Den lille bygda er i ferd med å våkne. Ikke menneskene, men fuglene og dyrene. Hareungen som ble født i skogbrynet ovenfor småbruket sitter som vanlig rett ved kjøkkenhagen og spiser. Han løfter ørene og kikker på meg. Du har vel ikke spist av urtene mine? Han skakker på hodet.

I samme øyeblikk hører jeg storspovens varsellyd. Han – ja, for hunnen har fløyet og overlatt ansvaret til sin makker – har oppdaget meg her på trappa. Der kommer han flygende, et imponerende syn, Europas største vadefugl. Sterkt truet på den norske rødlista. På jordet er fire kyllinger redusert til to. Er det reven som har vært på ferde? Trolig, jeg så dens røde skygge her en kveld. Også reven skal ha mat til sine små; et sted i skogen tumler valpene rundt utenfor hiåpninga og pistrer etter mer. Har du passet på ungene dine i natt, da? Jeg følger spoven med blikket, han svever en runde over gården, svinger tilbake og lander støtt mens han fortsatt sender små kvepp i min retning.

Tidligere i juni var det ungeslepp i trostekolonien borte ved elva. Gråtrost og rødvingetrost bygger hver vår et større boligfelt og holder et svare leven. Men når kråke og sjur kommer speidende, fungerer det skvaldrende nabolaget som en fryktløs motstander og jager i flokk. Så skal ungene forlate reiret, de hopper ut i det ukjente, små og dunete, ikke alle er flygedyktige. På bakken lurer katten, i lufta måsen. Det blir noen stressfulle dager med fornærmede katter i husarrest og stadige måsebesøk. En trosteunge sitter fortumlet midt på gårdsplassen mens måsene speider fra hvite vinger. Jeg løfter ungen borti graset. Senere er den forsvunnet.

Jeg trekker inn frisk, morgenkjølig luft og smiler idet jeg hører tjelden nede fra fjæra. På St. Hansaften satt jeg i vannkanten der med et lite bål, et stykke unna foregikk et forunderlig drama. Tjelden og måsen med hver sine unger, rett ved siden av hverandre, et upraktisk naboskap. Denne gangen var det måsen som kom dårligst ut, de tre ungene pep ynkelig der de satt på noen steiner, men hver gang foreldrene prøvde å komme seg dit, jagde tjelden dem bort. Den satte seg til og med rett ved de lubne måseungene, som en voktende butler i sin sorthvite dress. Måsen resignerte på kaistolpen like ved, ryddet vingene på plass og ventet. Idet jeg gikk, hadde månen dratt havkanten såpass til seg at avstanden til tjeldeparet ble større. Dere må nå bare finne ut av dette, sa jeg, tok kurven på armen og takket sola for at den fortsatt varmet. Det var snart midnatt.

Nå treffer samme sola trappa der jeg står, jeg strekker meg og registrerer at rugda fortsatt følger sitt faste trekk over jordene mine, og at gjøken ennå ko-ko-er oppe fra bjørkeskogen. Det er bare juni, snart juli, sommeren er akkurat i gang.

Jeg tror jeg holder radioen avskrudd i dag.

Rugdesøster

Ei svart lurvekatt vokter over ei flat vifte av brune fjær.

Naboens katt. En nådeløs jeger.

Ved siden av sitter min katt, den vesle grå, og strekker hals mot scenen.

Jeg braser ut døra.

Den lurvete farer av gårde som ei pil.

Den lille grå strener glad mot fjærviften.

Jeg fanger den bryskt og stenger den inne i huset.

Uten å møte blikket.

Det er en rugdeunge.

Vingene ligger urørlig utover, og det lange, rette nebbet står spisst mot bakken.

Jeg setter meg på huk.

Lille søster.

Hva har de gjort med deg?

Jeg ser et blodig sår på ryggen.

De fordømte kattene.

Faen altså!

Da blunker den.

Jeg bærer en rugdeunge.

Det er som å bære selve naturen.

Min søster, naturen.

Min søster, rugda.

Hendene mine tett rundt vingene.

De små vader-beina skraper mot håndflatene.

Ungen holder hodet sjøl, ser landskapet rase forbi, for jeg løper det jeg klarer.

Rå energi bryter kroppen fremover.

Jeg stopper øverst på jorde, langt unna kattene, og legger rugda mykt i gresset.

Nå må du leve da, rugdesøster, sier jeg.

Det er jo du som skal gi rugdetrekket mening neste vår, sier jeg.

Jeg er Mattis i Fuglane.

Vi burde alle være mer som Mattis.

Og jeg burde ikke ha katt.

© Lill-Karin Elvestad august 2023.

(Denne teksten var på trykk i Nordnorsk forfatterlag sitt litterære magasin SKARVEN nr. 1/2023.)

13. oktober 2023 var det akkurat 150 år siden Anna Jensine ble født. Hun var foreldrene Ane Marie Aleksandersdatter og Theodor Johansen sitt første barn, og de var ikke gift. Sognepresten satte derfor blekkpennen mot papiret i ministerialboka og førte på ordet uægte bak jentas navn. Trøsten var at foreldrene ble gift en måned senere. Så kunne han vel se gjennom fingrene med dette «uekte» barnet?

Anna vokste opp med åtte småsøsken i en verden der arbeid var en selvfølgelighet. Arbeid hang sammen med maten på bordet i en klar logikk. Et annet liv enn dette var forbeholdt de rike. Heimgården Hestnes Nordre lå nede ved sjøen et stykke inne i Balsfjorden. Bak gården strakte innmarka seg, og her var det sauer og kyr og en hest. I havkanten lå naustet med båten og bruket. Våningshuset var tømret, panelt og hvitmalt, med mange rom og ei stor grue i kjøkkenet. De var ikke fattige. Men man kunne ikke spise treverk. Hvor mye familien hadde av råvarer å leve av, hang sammen med hvor mye de kunne hente av jorda og havet. Og – hvor mye kontanter familien kunne skape. Slo avlingene feil, eller fiskerilotten uteble, ble det en kamp for å klare seg. Fattigdom og matmangel var to onde brødre som alltid befant seg i nærheten. De lusket i utkanten av livet og kunne gjøre trygghet om til nød på kort tid.

Anna Jensine var 11 år da Norsk kvinnesaksforening ble stiftet langt der nede i Kristiania. Kanskje fikk hun aldri høre om den. Men ei hun fikk høre om, og kanskje også møtte, var den staselige kvinnen som flyttet inn i doktorgården på Tennes da Anna var ti år. Ei doktorfrue som skilte seg slik ut at alle måtte heve øyenbrynene da de fikk se henne. Hun gikk ikke i grove ullkjoler og vadmel, nei, hun hadde fargerike kjoler og skjørt med blonder og perler, og gjerne en hatt på hodet. I doktorgården var der rikdom. Men også der kunne barn dø. Også der kunne det bli sorg. Og doktorparet var snille. Han sjøl, doktoren, kom gående opp bakkene til Hestnes Nordre flere ganger. Da visste Anna at det var alvor.

Anna Jensine og Hans Karl med sine barn Alfred Leonhard og Valborg Hansine. Foto fra familien.

I ungdomsårene fikk Anna Jensine arbeid hos Hans og Bergitte Andersen på storgården Svartnes litt lengre inn i fjorden. Her var hun taus og budeie. Og her var det at hun ble kjent med Hans Karl Hansen fra Tomasjord, for også han var i arbeid på Svartnes. De hadde nok vekslet blikk før også, for de ble konfirmert samtidig i den store, hvite kirka på Tennes.

På Svartnes var det et mylder av folk og alltid mye å gjøre, både inne og ute. Hans Andersen drev stort med fiske og jordbruk, men var også post- og dampskipsekspeditør. Bergitte, den unge hustruen hans fra Målselv, styrte med myndig hånd. Da Anna og Karl Hansa, som han het på folkemunne, fikk sitt første barn Helga, bodde de på Svartnes. Men lillejenta skulle bli bare halvannet år. Hva hun døde av, vet ingen med sikkerhet. Heller ikke legen har ført inn noen dødsårsak i protokollen. Men i Annas etterslekt går det ei fortelling om at foreldrene arbeidet så hardt på den store gården de var ansatt på, at de ikke fikk ha ordentlig tilsyn med barnet. Helga døde 1. mai 1899, to uker etter at Anna hadde født på nytt. En gutt så dagens lys, og hun kalte ham Alfred etter to av sine småbrødre med samme navn som aldri fikk leve opp.

Anna og Karl Hansa bodde fortsatt på Svartnes. Men de lengtet etter noe annet enn å tjene for andre og på andres premisser. De hadde spinket og spart all sin lønn, og i 1900 fant de en gård til salgs. Gården het Kirkevik og lå i nabokommunen Malangen. Det var et tungt løft for det unge paret med en årsgammel sønn, men de var innstilt på å klare det. Våren de skulle flytte, gikk Anna med en sekk settepotet på ryggen over fra Malangseidet til Nordby. Her fikk hun båtskyss over fjorden, og fikk satt potet i den skrinne jorda som hadde ligget brakk ei tid. Fjøset på gården var en lågfjøs i dårlig stand, og stua hadde to små rom med en kvist å sove på. De hadde fått tak i hest, men hadde ikke penger til greie så dyret gikk på skogen første sommeren. Karl Hansa sopte i hop det han fant av korn på fjøsgulvet for å ha noe å så. Og da han skulle ro på Lofotfiske og reise fra Anna og Alfred, hugde han noen furustokker som han rodde til handelsmannen på Eide med. Handelsmannen fikk sympati for den nyinnflyttede småbarnsfaren som hadde brukt alle sine kontanter på å kjøpe seg gård, og lot ham få ta ut nødvendige matvarer for furustokkene.

Anna og Karl Hansa fikk etter hvert ei datter til, Valborg født i 1902. Sakte, men sikkert bygde de seg en heim. Det ble nytt fjøs og våningshus, og buskapen vokste. Anna sørget hele livet over sin førstefødte Helga, som døde fra dem. Men gården i Kirkevika skulle bli et samlingspunkt for slekt og venner. Den første som søkte hit, var Annas mor Ane Marie. Hun var blitt skilt fra Theodor og kom nedbrutt og fattig til sin eldste datter og svigersønn. I Kirkevik fant hun hvile og kunne se at livet og slekta ble ført videre, tross alt. Hun sovnet inn i 1906 og ble gravlagt på Kirkevik kirkegård, rett ved gården.

Flere av Annas yngre søsken bodde lenge i den varme heimen i Kirkevik, og en av dem hedret sin oppvekst hos søstera med å ta Kirkvik til etternavn. Nils Kirkvik ble senere slakter i Tromsø, og har stor etterslekt der. Da Annas søster Dora (Theodora) fikk barn uten å være gift, ble begge de små døtrene boende i Kirkevik i flere år. Karl Hansas mor Nille Cecilie kom også hit, hun hadde vært enke lenge og var arbeidsufør. Nille ble boende frem til sin død i 1917. Og da Annas bror og svigersøster Anton og Jermine døde med få års mellomrom, fikk tre av deres yngste barn komme til tante Anna. Kirkevik ble en trygg heim til de kunne stå på egne ben ute i verden.

Anna Jensine må ha hatt et uvanlig stort hjerte for de som trengte et hjem å komme til. Hun var for øvrig en anerkjent veverske, og vevekunsten ga hun i arv til datter Valborg og svigerdatter Anny. Gården Kirkevik ble delt mellom Alfred og Valborg, og fortsatt finnes tekstiler Anna har vevd på begge gårdene.

Anna Jensine døde i 1964, 90 år gammel. Hun hadde da vært enke i 23 år, men kunne glede seg over fem barnebarn og oldebarn på vei. Hun kunne også glede seg over ei enorm utvikling innenfor kvinners rett til å bidra i samfunnet. Både datteren Valborg og svigerdatteren Anny var politisk engasjert, og sto på lista for partiet Venstre i Malangen.

Jeg møtte aldri min oldemor, men har mange ganger blitt slått av hvor stor hennes – og mannens – gjestfrihet og hjertevarme må ha vært. Og da jeg nylig hadde besøk av ei eldre kvinne som vokste opp i bygda, fikk jeg bekreftet det jeg selv hadde tenkt: Hos Anna var det alltid så trivelig. Det var latter og munterhet, det var glede og man følte man ble sett, sa kvinna. Øynene ble blanke mens hun fortalte. Du har mye godt å slektes på, sa hun.

Og det tror jeg.

Jeg vil med dette hedre minnet av ei oldemor jeg aldri møtte, men som jeg har hørt så mye om. Det er stille på gården nå, men den er fortsatt i familiens eie og til glede for de som bruker den i ferie og fritid. Fra min gård Elvestad, utgått av Kirkevik og grunnlagt av min farfar Alfred og farmor Anny, ser jeg ned til Anna og Karl Hansa sitt skaperverk. Og selv om de er borte, tenker jeg at vi kan lære noe av deres historie. Noe om å klare seg og holde sammen til tross for motgang og harde livskår. Noe om å ta imot de som trenger husrom og trygghet. Noe om nøysomhet og takknemlighet for det man har. Noe om å være bestemt og målrettet, men samtidig omsorgsfull og fylt av kjærlighet.

Takk for det du ga videre, Anna.

Anna Jensine til høyre foran med rutede bluse. Hun sitter ved siden av Nille Cecilie, sin svigermor som kom flyttende til Kirkevik på sine eldre dager. Bak f.v. Astrid, født i 1906 og datter av Annas søster Theodora, Valborg f. 1902 datter av Anna og Karl Hansa, Karl Hansa (eg. Hans Karl Hansen) f. 1874 på Tomasjord i Balsfjord, Alfred Leonard f. 1899, Annas og Karl Hansas sønn. Minstejenta er Tordis f. 1910, også Theodoras datter. Bildet er trolig tatt i 1916.