Nyhetsmannens stemme refererer kjølig at en skremmende kraftig KI skal slippes i USA. I Danmark har det vært historisk varm tropenatt, og i Venezuela et nytt jordskjelv.

Jeg skrur av radioen og går ut på trappa i morgenlyset. Den lille bygda er i ferd med å våkne. Ikke menneskene, men fuglene og dyrene. Hareungen som ble født i skogbrynet ovenfor småbruket sitter som vanlig rett ved kjøkkenhagen og spiser. Han løfter ørene og kikker på meg. Du har vel ikke spist av urtene mine? Han skakker på hodet.

I samme øyeblikk hører jeg storspovens varsellyd. Han – ja, for hunnen har fløyet og overlatt ansvaret til sin makker – har oppdaget meg her på trappa. Der kommer han flygende, et imponerende syn, Europas største vadefugl. Sterkt truet på den norske rødlista. På jordet er fire kyllinger redusert til to. Er det reven som har vært på ferde? Trolig, jeg så dens røde skygge her en kveld. Også reven skal ha mat til sine små; et sted i skogen tumler valpene rundt utenfor hiåpninga og pistrer etter mer. Har du passet på ungene dine i natt, da? Jeg følger spoven med blikket, han svever en runde over gården, svinger tilbake og lander støtt mens han fortsatt sender små kvepp i min retning.

Tidligere i juni var det ungeslepp i trostekolonien borte ved elva. Gråtrost og rødvingetrost bygger hver vår et større boligfelt og holder et svare leven. Men når kråke og sjur kommer speidende, fungerer det skvaldrende nabolaget som en fryktløs motstander og jager i flokk. Så skal ungene forlate reiret, de hopper ut i det ukjente, små og dunete, ikke alle er flygedyktige. På bakken lurer katten, i lufta måsen. Det blir noen stressfulle dager med fornærmede katter i husarrest og stadige måsebesøk. En trosteunge sitter fortumlet midt på gårdsplassen mens måsene speider fra hvite vinger. Jeg løfter ungen borti graset. Senere er den forsvunnet.

Jeg trekker inn frisk, morgenkjølig luft og smiler idet jeg hører tjelden nede fra fjæra. På St. Hansaften satt jeg i vannkanten der med et lite bål, et stykke unna foregikk et forunderlig drama. Tjelden og måsen med hver sine unger, rett ved siden av hverandre, et upraktisk naboskap. Denne gangen var det måsen som kom dårligst ut, de tre ungene pep ynkelig der de satt på noen steiner, men hver gang foreldrene prøvde å komme seg dit, jagde tjelden dem bort. Den satte seg til og med rett ved de lubne måseungene, som en voktende butler i sin sorthvite dress. Måsen resignerte på kaistolpen like ved, ryddet vingene på plass og ventet. Idet jeg gikk, hadde månen dratt havkanten såpass til seg at avstanden til tjeldeparet ble større. Dere må nå bare finne ut av dette, sa jeg, tok kurven på armen og takket sola for at den fortsatt varmet. Det var snart midnatt.

Nå treffer samme sola trappa der jeg står, jeg strekker meg og registrerer at rugda fortsatt følger sitt faste trekk over jordene mine, og at gjøken ennå ko-ko-er oppe fra bjørkeskogen. Det er bare juni, snart juli, sommeren er akkurat i gang.

Jeg tror jeg holder radioen avskrudd i dag.

Rugdesøster

Ei svart lurvekatt vokter over ei flat vifte av brune fjær.

Naboens katt. En nådeløs jeger.

Ved siden av sitter min katt, den vesle grå, og strekker hals mot scenen.

Jeg braser ut døra.

Den lurvete farer av gårde som ei pil.

Den lille grå strener glad mot fjærviften.

Jeg fanger den bryskt og stenger den inne i huset.

Uten å møte blikket.

Det er en rugdeunge.

Vingene ligger urørlig utover, og det lange, rette nebbet står spisst mot bakken.

Jeg setter meg på huk.

Lille søster.

Hva har de gjort med deg?

Jeg ser et blodig sår på ryggen.

De fordømte kattene.

Faen altså!

Da blunker den.

Jeg bærer en rugdeunge.

Det er som å bære selve naturen.

Min søster, naturen.

Min søster, rugda.

Hendene mine tett rundt vingene.

De små vader-beina skraper mot håndflatene.

Ungen holder hodet sjøl, ser landskapet rase forbi, for jeg løper det jeg klarer.

Rå energi bryter kroppen fremover.

Jeg stopper øverst på jorde, langt unna kattene, og legger rugda mykt i gresset.

Nå må du leve da, rugdesøster, sier jeg.

Det er jo du som skal gi rugdetrekket mening neste vår, sier jeg.

Jeg er Mattis i Fuglane.

Vi burde alle være mer som Mattis.

Og jeg burde ikke ha katt.

© Lill-Karin Elvestad august 2023.

(Denne teksten var på trykk i Nordnorsk forfatterlag sitt litterære magasin SKARVEN nr. 1/2023.)

Denne teksten skrev og publiserte jeg første gang i 2013. Siden har den levd sitt eget liv, blitt fremført og delt av både meg og andre.

Nå tror jeg vi trenger den igjen.

Jeg hørte henne før jeg så henne. Hun nynnet, og melodien fløt gjennom skogen og minnet om en fløytes mykeste toner. Ørene formelig spisset seg, og jeg stoppet opp.

Så trådte hun frem fra tette bjørkestammer og børstet et par gule blader fra skulderen. Oktobers hår var sort, med mørkerøde og gylne strå. Fargen på kjolen var som den metalliske høstglansen i fjellene, etter at skogene og marken har mistet sin glød.

På den ene armen hang en dråpeformet, dypgrønn kurv.

Oktober smilte, på den måten man smiler til noen man har sett før, men som kanskje ikke har sett deg. Jeg smilte tilbake, nysgjerrig og forundret. Slik sto vi et øyeblikk, to sjeler i en skog, to vesener, ulike, men likevel like.

Uten å si noe stakk hun hånden ned i kurven, snudde ryggen til og begynte å gå. Mens hun gikk, kastet hun noe rundt seg. Dette noe hentet hun tydeligvis fra kurven. Det kunne minne om små dråper fra et fossefall, for de glitret og glimtet i solen.

«Hva gjør du?»

Oktober snudde seg litt mot meg, men uten å stoppe.

«Du følger etter, ser jeg.»

«Unnskyld, men jeg ble så nysgjerrig på hva du har i kurven din.»

«Det er drømmefrø.»

«Drømmefrø? Hva er det?»

«Det er akkurat det jeg sier at det er. Drømmefrø.»

Jeg småsprang for ikke å miste henne av syne. Oktober beveget seg smidig og lydløst. Rundt henne regnet det av disse drømmefrøene, de landet i lyng og mose og ble snart borte.

«Hvorfor kaster du dem på marken?»

Nå stoppet hun brått, snudde seg og rakte meg hånden. Jeg bøyde meg ned for å se, og i håndflaten lå det noe som lignet marmorperler. De glitret i alle slags farger, og hver og en av dem sendte ut et lite lys, som fjerne stjerner på nattehimmelen.

«Drømmefrøene inneholder ikke bare drømmer, men også håp, tro og livskraft. Når de blir sådd, slik jeg gjør nå, har de alt de trenger inni seg for å klare seg en stund.»

Jeg kikket opp på Oktober. Øynene hennes fanget mine, og de glitret muntert.

«Men hvorfor kaster du dem på marken?» spurte jeg igjen.

«Fordi jeg er Oktober. Jeg sår drømmefrø i skogene, slik at menneskene som kommer forbi, kan fange dem opp. Hvert drømmefrø kan fanges av et menneske, da kommer drømmen inn i menneskets hjerte og kan leve videre. Mennesket trenger drømmen, og drømmen trenger mennesket»

Jeg blunket forvirret.

«Mener du at menneskets drømmer kommer fra drømmefrø?»

Hun nikket.

«Ja, hvor kommer de ellers fra?»

«Sår alle månedene drømmefrø?»

«Nei, bare noen få av oss. Jeg er Oktober, og Oktober er en perfekt måned for drømmer. Men husk, jeg snakker ikke om de drømmene du drømmer om natta», sa Oktober.

«Jeg snakker om de drømmene du drømmer her.» Hun la hånden på hjertet mitt.

«Drømmefrøene lengter alltid etter et menneske det kan bo hos. Når menneskene går i mine skoger, kan de plukke opp frø uten at de vet det. Og gjennom vinteren modnes frøet i menneskets hjerter. Men bare hvis det blir behandlet godt.»

Jeg ventet på at hun skulle si mer.

«Frøet dør hvis det blir utsatt for mistro, misunnelse og hat. Det kan bare leve og bli til virkelighet hvis mennesket selv vil, og har tro på at det finnes.»

Hun løftet kurven inn på armen, og skulle til å gå videre.

«Vent. Jeg må få vite mer», sa jeg.

Hun stanset, kastet et blikk mot himmelen og smilte. Som om hun så noe fint der oppe. Jeg tenkte febrilsk på hva jeg skulle spørre om, for jeg skjønte at min tid straks var over.

«Er det drømmefrø overalt, hele tiden?» var det eneste jeg kom på.

«Ja visst, du finner dem over hele jorden, i skogene, ved havet, på fjellet, ved elven. Det er derfor dere mennesker stadig søker dit. Dere skjønner bare ikke hvorfor. Men det er altså på disse stedene drømmene kommer til dere, og begynner å vokse.»

Jeg nikket, takknemlig og fortumlet over alt jeg hadde fått vite.

«Takk, Oktober. Og farvel.»

Hun smilte igjen, stakk hånden i kurven og plukket opp ett eneste frø. Det holdt hun mellom tommel og pekefinger, og løftet det opp mot himmelen så det gnistret. Jeg måtte skygge for øynene for å se.

Så sank hånden, og hun tok min hånd og brettet håndflaten ut.

«Dette er ditt drømmefrø. Bare du selv vet hva som er inni det, og bare du selv kan gjøre det til virkelighet.»

Jeg stirret på frøet, som lå som en stjerne i miniatyr i håndflaten. Varsomt lukket jeg fingrene rundt den vakre perlen.

Da jeg kikket opp for å si takk, sto jeg alene i lysningen.

Borte ved skogkanten vaiet noen visne strå.