Ditt lys og verdens lys

Malangsfjorden. (C) LKE. Januar 2021.

Vinteren er stillhetens venteværelse, tenkte kvinnen idet hun satte seg. Steinen lå ved stien hun pleide å følge, det var en hvilestein med myk mose og bred rygg.

Hun ventet. På sola, særlig. På våren. På snø. Kunne man vente på vår og snø samtidig?

Månen hang på nordhimmelen og speilet seg i fjordspeilet. Hun hadde hørt småfugler kvitre i trærne på turen hit, ellers var det kun hun selv som skapte lyd.
Plutselig så hun et lys komme oppover stien. Det første hun tenkte, var at noen andre også var ute og gikk. Med ei kraftig hodelykt. Men hvem kunne bevege seg så stille?
Idet lyset kom nærmere, strålte det så kraftig at hun ikke kunne se direkte på det.

Kvinnen skled ned av ventesteinen med hamrende hjerte. Nå var lyset så nært at hun kjente strålingen mot huden. Det var som om en del av selve solen svevde mellom stammene.

– Hei, hørte hun en stemme si. Hun skygget for øynene og oppdaget en skikkelse bak lyset.

– Å, er det du, Januar. Jeg så deg ikke, sa kvinnen.

Lyset skled litt bak, og nå så kvinnen at Januar bar det i ei lykt.
– Hva er det slags lys? Det er så utrolig kraftig, sa kvinnen og smilte til Januar, som hun også hadde ventet på. Innså hun nå.
– Det er Lyset. Og det er min oppgave å bringe det tilbake, sa Januar, og smilte hun også. Det glitret i stjerneøynene.
– Ja, selvsagt, sa kvinnen, - det er jo du som kommer med lys til oss, når mørketiden endelig er over?

Januar nikket, og de startet begge å gå, samme vei, som om det hele var del av et urgammelt ritual.
– Men hva slags lys er det i lykten, sa kvinnen, og måtte fortsatt skygge for øynene for å se.
– Dette er en soloppgangsstråle, fanget i den siste soloppgangen av November, og overlevert til meg i dag, sa Januar, og løftet lykten høyt så lyset spredte seg oppover trestammene og åsene, over hodene deres, og møtte strålene fra månelykten i nord.
– Hvordan får du spredt lyset videre i verden, undret kvinnen, og så at Januar gikk mykt og lydløst på den frosne bakken.

– Jeg åpner lykten og lar det stråle ut, litt mer for hver dag, til det oppstår nye soloppganger av seg selv. Da har Lyset spredt seg til alle. Mens dere mennesker, dere gjemmer deres lys?

Kvinnen ble tankefull over vendingen i samtalen, men visste at Januar hadde rett.
– Jo, vi gjør nok det noen ganger. Vi er redde for at vi skal skinne for mye. At vi skal bli for synlige. 

– Det er rart, sa Januar.
– Hvordan da?
– Tenk om jeg skulle være redd for å slippe Lyset fri, redd for å la det vokse? Det ville blitt mørketid for alltid.
Kvinnen grøsset ved tanken på at det skulle være evig vinter og mørke. Alle måtte ha lys. Jordens eksistens var avhengig av det.
– Så du mener at ditt lys kan sammenlignes med menneskenes lys?
– Å, men det er vel enkelt å forstå. Dere er laget av de samme stoffene som resten av universet. Deres lys er del av alt lys. Dere må begynne å skinne for hverandre. Bare slik kan dere finne veien.
Kvinnen stanset. Januar vandret videre. Alt var slik det skulle være.
– Lykke til med å spre Lyset, ropte kvinnen, og Januar snudde seg og sa:
– Lykke til med å spre lyset!

(C) Tekst og bilder: Lill-Karin Elvestad