En dyrebar morgen

Nyhetsmannens stemme refererer kjølig at en skremmende kraftig KI skal slippes i USA. I Danmark har det vært historisk varm tropenatt, og i Venezuela et nytt jordskjelv.

Jeg skrur av radioen og går ut på trappa i morgenlyset. Den lille bygda er i ferd med å våkne. Ikke menneskene, men fuglene og dyrene. Hareungen som ble født i skogbrynet ovenfor småbruket sitter som vanlig rett ved kjøkkenhagen og spiser. Han løfter ørene og kikker på meg. Du har vel ikke spist av urtene mine? Han skakker på hodet.

I samme øyeblikk hører jeg storspovens varsellyd. Han – ja, for hunnen har fløyet og overlatt ansvaret til sin makker – har oppdaget meg her på trappa. Der kommer han flygende, et imponerende syn, Europas største vadefugl. Sterkt truet på den norske rødlista. På jordet er fire kyllinger redusert til to. Er det reven som har vært på ferde? Trolig, jeg så dens røde skygge her en kveld. Også reven skal ha mat til sine små; et sted i skogen tumler valpene rundt utenfor hiåpninga og pistrer etter mer. Har du passet på ungene dine i natt, da? Jeg følger spoven med blikket, han svever en runde over gården, svinger tilbake og lander støtt mens han fortsatt sender små kvepp i min retning.

Tidligere i juni var det ungeslepp i trostekolonien borte ved elva. Gråtrost og rødvingetrost bygger hver vår et større boligfelt og holder et svare leven. Men når kråke og sjur kommer speidende, fungerer det skvaldrende nabolaget som en fryktløs motstander og jager i flokk. Så skal ungene forlate reiret, de hopper ut i det ukjente, små og dunete, ikke alle er flygedyktige. På bakken lurer katten, i lufta måsen. Det blir noen stressfulle dager med fornærmede katter i husarrest og stadige måsebesøk. En trosteunge sitter fortumlet midt på gårdsplassen mens måsene speider fra hvite vinger. Jeg løfter ungen borti graset. Senere er den forsvunnet.

Jeg trekker inn frisk, morgenkjølig luft og smiler idet jeg hører tjelden nede fra fjæra. På St. Hansaften satt jeg i vannkanten der med et lite bål, et stykke unna foregikk et forunderlig drama. Tjelden og måsen med hver sine unger, rett ved siden av hverandre, et upraktisk naboskap. Denne gangen var det måsen som kom dårligst ut, de tre ungene pep ynkelig der de satt på noen steiner, men hver gang foreldrene prøvde å komme seg dit, jagde tjelden dem bort. Den satte seg til og med rett ved de lubne måseungene, som en voktende butler i sin sorthvite dress. Måsen resignerte på kaistolpen like ved, ryddet vingene på plass og ventet. Idet jeg gikk, hadde månen dratt havkanten såpass til seg at avstanden til tjeldeparet ble større. Dere må nå bare finne ut av dette, sa jeg, tok kurven på armen og takket sola for at den fortsatt varmet. Det var snart midnatt.

Nå treffer samme sola trappa der jeg står, jeg strekker meg og registrerer at rugda fortsatt følger sitt faste trekk over jordene mine, og at gjøken ennå ko-ko-er oppe fra bjørkeskogen. Det er bare juni, snart juli, sommeren er akkurat i gang.

Jeg tror jeg holder radioen avskrudd i dag.