La oss
La oss
Verden er kaos
Der ute står brølende mennesker
På hver sin side av en bunnløs avgrunn
Alle roper at de har rett
Alle er frykt
Pekefingre rettes som våpen mot de skyldige
Jeg kutter forbindelsen til utsiden
Må komme meg forbi rekkevidde
Kler meg i jakke, skjerf, støvler
Jeg blir glad av de støvlene
De lyser gult i grå november
Jeg vandrer, som den vandreren jeg er
Til skogen, inn på stiene
Beveger meg gjennom landskap jeg kjenner i blinde
Som jeg likevel ser på nytt
Jeg hører elva
Den jubler oppildnet av regnværsvann og mildvær
Jeg ser visnede strå danse i vinden
Jeg hører pusten fra tusen år gamle myrer
En ravn seiler på himmelen, sort og fri, jeg hilser
I det samme jeg møter dens blikk, lander jeg
I jorda, i kroppen, i øyeblikket
Kanskje er det dette vi alle må gjøre
Komme oss vekk fra kanten
Snu ryggen til og søke inn i skogene
Finne en vei rundt
Møtes igjen, under ravneblikk og streifet av vind
Jeg tar en stein i hånda, knuger den hardt
Den er millioner av år gammel
En taus tyngde fra tiden før vi kom
La oss forstå
La oss
Elvestad 7. november 2020.
(C) Lill-Karin Elvestad tekst og foto