Gammelstua og September.

Det er september, og de første frostnettene vandrer omkring og legger rim på bakken. For få dager siden stengte jeg ned Gammelstua etter den aller første sesongen. Det føltes vemodig – jeg er blitt glad i å bruke huset. Ja, glede er ordet som møter meg hver gang jeg vrir om nøkkelen og skyver opp den grå døra. Som en gang var blå.

Første skrivekurs juni 2022.

Fra januar til juni i år brukte jeg helger og kvelder på å gjøre klart huset innvendig. Klart for hva? For at jeg skulle kunne ta det i bruk som skriveverksted og møtested. Som skrivestue for meg selv, og som en tidskapsel å gå inn i når en vil fjerne seg fra den moderne verden for et øyeblikk.

Kurs i sanking av ville vekster, juli 2022.

De siste dagene før første skrivekurs 18.-19. juni, ble intense. Jeg skrubbet hver centimeter av tregulvet med grønnsåpe og stiv børste. Det hadde nok ikke vært vasket på minst 50 år. Jeg vasket vegger og tak, malte pipa, ryddet vekk gjenstander som ikke skulle være fremme, svertet ovnen og skrudde sammen et ny-gammelt møblement som skrivekurs-deltagerne skulle samles rundt. Det ble 10-timersdager og 12-timersdager.

Andre skrivekurs, august 2022.

Men idet de fem kvinnene var samlet rundt bordet i kjøkkenet og det eneste som kunne høres var lyden av skapelse, var slitet glemt. Endelig var Gammelstua tatt i bruk. Huset, som for et par år siden så ut til å ville ramle ned, hadde fått nytt liv.

På litt under tre måneder sommeren 2022 ble det totalt fem arrangementer og nærmere 100 besøkende. Jeg har hatt to skrivekurs, kurs i sanking av ville vekster, åpen dag og besøk av Kulturminnefondet. I tillegg var huset arena for kulturminnedagene 2022. Gammelstua og jeg kunne virkelig ikke fått en bedre start på det nye livet. Jeg er dypt takknemlig for alle gode tilbakemeldinger dere besøkende gir, og mange sier det jeg selv har tenkt så mange ganger: Huset gir en egen ro, og det er et godt sted å være.

Nå skal Gammelstua hvile i vinteren. Men – jeg kommer til å rusle bort dit en gang iblant, vri om nøkkelen og gå inn. Så skal jeg fyre i kjøkkenovnen og drikke te mens frostrosene sakte skrumper inn. For er det et sted i verden som passer perfekt for refleksjon rundt bærekraft og strømpriser, overforbruk, luksus og det enkle liv, er det akkurat her.

En kvinne ble sett.

Ikke av mennesker, men av trær. Blomster. Gresstrå. Fugler. Humler.

Og da Oktober også så henne, ble hun rørt.

«Dere ser meg?», sa hun, spørrende, mens hun strøk et strå som vaiet ved stien.

«Skulle vi ikke det?», sa Oktober, like spørrende.

Men kvinnen var en kvinne som var taus.

Som ikke gjerne delte fra sitt liv.

Det ble mer fragmenter og halve setninger. På jobben, i lunsjpausen kanskje, hvis det passet seg, men det gjorde det sjelden. Det var mange om ordet, og hennes ord brukte så lang tid på å formes. Før de var ferdige, var øyeblikket over.

Hun hadde hatt venner en gang. Én var død, en annen flyttet. Nå hadde alle ordene og setningene hun ikke fikk sagt, hopet seg opp til en hard ball. Som et garnnøste surret av sinte hender.

Bare i skogen kunne hun glemme ballen.

Hun snakket ikke her heller, men følte et anstrøk av fellesskap. For alt som var rundt henne levde, som hun, og tidde, som hun.

«Skogen tier ikke», sa Oktober, og kvinnen skvatt. «Du tror skogen er taus, at den holder på sine hemmeligheter, som du», sa hun, og de gikk videre i raslende løv.

«Er den ikke det, da?» mumlet kvinnen, som lurte på om hun ville miste også dette fellesskapet, det tause. Hvis ikke skogen var taus, kunne hun ikke lenger sammenligne seg med den.

Oktober stoppet. Kvinnen stoppet. Oktober la hendene sine på kvinnens skuldre og sa: «Lukk øynene. Lytt.»

Kvinnen lukket øynene. Det ble mørkt, og et sekund fikk hun panikk, for mørket var ikke alltid en venn. Men Oktobers faste grep ble fastere, og en ro strømmet fra trykket. Kvinnen trakk pusten dypt, slapp den sakte ut og konsentrerte seg om dette: Sanseinntrykkene fra ørene.

Fra “Skriv deg selv” på Elvestad i oktober 2020.

Først var det helt stille. Så var det som om en bryter ble slått på. Hun hørte vind gli gjennom greiner og løv, men det var ikke bare vind, nei det var toner. Noen høye, noen lave, noen brede eller smale. Borte i skogkanten var det småfugler, et lavt sus fra vingene først, idet de landet i greinene, siden lav, vennlig kvitring, som bløte fløytetoner mot det store vindbruset.

Langt i det fjerne hørte hun et fly, og et bilde av alle som satt i flyet streifet henne, men så kom ei flue surrende, og den lyden var plutselig en høy lyd. Hun måtte smile, tenk så mye hun hørte! Og der – der var elva også! At hun ikke hadde tenkt på det før – det var jo en betydelig lyd, et alltid tilstedeværende, glitrende brus, og hun kunne ikke annet enn le.

Trykket fra Oktobers hender forsvant, og kvinnen åpnet øynene. Hun ble overrasket over at tårer trillet ut fra dem, men hun tørket dem ikke, bare speidet forundret etter orkesteret som hadde gitt henne musikken. Oktober var borte.

I stedet kom en kvinne gående langs stien, en kvinne av kjøtt og blod, og den tause kvinnens første innskytelse var å løpe. Hun gjorde det likevel ikke, for noe godt satt igjen etter konserten, noe hadde løsnet, den harde ballen var ikke lenger så hard. Hun ble stående med et blekt smil, og den andre kvinnen smilte tilbake og sa:

«Hei! Hvordan går det?»

10. oktober var det Verdensdagen for psykisk helse, med tema “Spør mer”.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

Jeg går i regn. Lett regn, bare et svakt perledryss som driver i luften. Det er vårens første.

Jeg går. Innover i skogene, langs en sti jeg har gått før. Som barn. Som ung kvinne. Som voksen.

Som meg.

Trærne kjenner meg. De har vært her hele mitt liv. Bygget årring for årring, båret sine kroner av løv, sluppet gullbladene mot jorden. Vaiet i vind og sukket i stille sommerkvelder.

Og vært her.

Mens min skikkelse har glidd frem mellom stammene.

Vært her, idet jeg stoppet opp og snuste inn lukten av dem. Idet jeg la en hånd på en av stammene og lot et «takk» flagre som en sommerfugl inn i det grønne dypet mellom greinene.

Vært her, i min sorg og smerte, i min kreative glede, i min dans. Vært her i min sorte dag og i min lyse, lette. Kunne de vite hvilken det var, ut fra tyngden i stegene? Eller ut fra hvor blikket mitt var vendt?

Det er mai. Jeg har ikke møtt henne ennå, men vet at hun er her. Jeg kjenner nærværet hennes i fuglesangen fra skogkanten. I lyset, som langsomt sprer seg som en hvit blekkflekk i begge endene av nattemørket, til det til slutt ikke er mørke igjen. I lukten av jord og våknende liv som stiger opp fra markene. I suset fra elva, som igjen er sluppet løs og søker sin vei mot havet. Mot kilden.

Jeg søker også. For jeg har forstått nå, at søken er en del av min natur.

Av alles natur.

Vi vil til kilden. Til det som driver oss.

Vi vil finne vår historie blant alle Historiene.

Det er det vår sjel synger så stille om.

Kom tilbake. Svaret er her, bak alle lagene med det du har trodd er deg.

Vi kan velge å overse det. Et helt liv.

Men slik elva søker havet, slik trærnes røtter søker jorden, søker også vi.

Tilbake til opprinnelsen.

For alle historier har en start. Også din. 

Jeg har planlagt to nye skrivekurs her på Elvestad. Dato og mer informasjon finner du her:

Skriv deg selv.