Skal du ikke etterisolere når du først er i gang? Så kan du bruke huset året rundt, og tjene mer penger! Hva med å bare få skiftet vinduene, de gamle er jo rimelig slitne? Ja, du burde i alle fall mure en mur og sette huset på. Det at huset står på påler, gjør det jo bare enda kaldere …

Gammelstua anno april 2021. Snart vår!

Når man spør om råd, får man råd. Og i prosessen med å sette i stand Gammelstua, har jeg måttet be om mange råd. Jeg har ingen handverkskompetanse – og i starten av min vei mot mer kunnskap, virket det som jeg skulle gjennom en uoversiktlig jungel.

For det er nesten slik at en får ulike råd etter hvem man spør. Også innenfor dette feltet. Det hele koker ned til at en selv må ha en nokså klar formening om hva man vil. Man må kjenne etter hva den gode, gamle magefølelsen sier – og følge den! Uansett hva slags kompetanse du som huseier har eller ikke har, er det du som til slutt må ta avgjørelsene. Det er ditt hus – du bestemmer.

Det jeg tar valgene mine ut fra, er en grunnleggende kjærlighet for stedet jeg bor på. Ut fra den kjærligheten og tilhørigheten vokser et behov for å ta vare på. Men det er mange måter å ta vare på, og det er her at jeg som huseier må ta stilling til hva jeg vil og ønsker.

Nei, jeg skal ikke etterisolere huset. Det vil medføre store endringer både innvendig og utvendig. Nei, jeg skal ikke sette huset på en grunnmur. Det har nemlig aldri stått på mur – det har alltid stått på påler. Og det er i seg selv sjeldent og unikt!

En kalksalpeter-sekk henger mellom rommene på loftet, som en slags kuldedør.

Jeg skal følge min magefølelse, som er denne: Huset skal settes i stand, med nødvendige grep, men med minst mulig endring av det opprinnelige. For det er jo det som er hele poenget her: De menneskene som senere skal besøke Gammelstua, skal få en autentisk opplevelse av hvordan det faktisk var å bo der. Og jeg trenger ikke enda et helårshus. Jeg har to andre hus på gården fra før.

Hadde jeg tenkt mer kortsiktig og kommersielt, ville selvsagt etterisolering og helårsbruk gitt mer penger i kassa. Jeg ville hatt et hus til utleie året gjennom, kanskje til nordlys-turister, og jeg kunne ha brukt det til kurs også vinterstid. (Vi skal jo heller ikke glemme at det var en helårsbolig i 15 år – og alle som bodde der, klarte seg meget godt gjennom vinteren. Faktisk var de påfallende lite syke.)

Men nei. Huset skal få være mest mulig slik det opprinnelig var – bare gjøres koselig igjen. Ja, og jeg må legge inn vann og lage et lite toalettrom. Jeg kan ikke forvente at mine kursdeltagere skal bruke utedoet i fjøset – slik beboerne gjorde da huset var bolig.

Hvorfor dette ønsket om å bevare, ikke endre? Som nevnt, først og fremst for at vi som lever nå skal kunne kjenne på kroppen, ja fysisk erfare, hvordan det var å bo i et tømmerhus fra 1926. For det andre, og minst like viktig for meg: Jeg vil bevare det i respekt for mine formødre og forfedre. Som bygde huset av materiale fra skogen her, som innredet det med geranium og vevde matter og gardiner, som bodde og levde i huset i mange år.

Og om det trekker på gulvet en kjølig mai-morgen, kan jeg herved love at det vil finnes ull-lester nok til alle.

For noen dager siden var handverkerne her på første reelle planleggingsmøte. Den ene er tømrer, den andre tradisjonshandverker. Jeg synes de fyller hverandre ut veldig godt, og jeg er svært fornøyd med valg av fagfolk. Jeg føler at de lytter på mine ønsker, og kommer med råd og spørsmål ut fra det.

Så nå er det snart tid for den første, store innsatsen for egen hånd: Ta ned steinen av taket. Men først skal det ryddes enda litt mer innvendig, og samtidig får våren tatt et fastere grep på vær og vind. Det er hakket mer hyggelig å arbeide ute når en slipper snøstorm og iskaldt sludd!

Et annet moment som har vært viktig for meg, og som kommer som en naturlig konsekvens av måten jeg tenker istandsetting på, er bærekraft. Gjenbruk og langsomhet er et mye bedre fundament for meg å skape en næring på, enn kortsiktig og kommersiell tankegang. Jeg vil holde meg til det som føles bærekraftig og ekte – og det tror jeg også vil videreføres til de som gjester Gammelstua en gang i fremtiden.

Men dette er jo det jeg føler. Du tenker kanskje på en helt annen måte – og det er jo selvsagt greit. Men om du eier en gammel bygning du vurderer å sette i stand, vil jeg gi følgende råd: Bruk tid på å skaffe deg en viss kunnskap om tidligere tiders handverk og tradisjoner. På den måten står du mer rustet til å ta viktige valg, og du vil kanskje bli overrasket over å innse at det som i utgangspunktet ser slitt ut, faktisk er fullt brukbart med bare litt vedlikehold. Husk at bygget kanskje har stått i 100 år – og at din oppgave er å få det til å stå i 100 til!

Gamle vinduer - laget av kjerneved.

Lag en liste over hvor du kan søke midler, og ta kurs i søknadsskriving. Disse arrangeres jevnlig, blant annet av fylkeskommunen og Kulturminnefondet. På for eksempel Facebook og Instagram finnes et hav av inspirasjon og tips.

Til syvende og sist må man bare følge Pippis råd: Hvordan kan jeg vite om jeg ikke klarer det, når jeg aldri har prøvd? DET er en god tanke å ha med seg når jeg skal opp på taket og jobbe med skiferstein for første gang i mitt liv!

Takk til Kulturminnefondet – som gjør mitt og svært mange andres prosjekter mulig!

Gammelstua høst 2020.

350 000 kroner. Trehundreogfemtitusen. Det er mye penger.

Og for 95 år siden? Ufattelig mye penger. I 1926, da det vesle huset ble bygget av min farfar og oldefar, var verdien av samme beløp 10,3 millioner. I alle fall ifølge Norges banks prisvekstkalkulator. Uansett hvor mange feilskjær man tar høyde for i ei slik utregning, skjønner man at det er svimlende.

350 000 kroner var det Kulturminnefondet innvilget tidligere denne måneden etter å ha vurdert søknaden min. I søknaden hadde jeg beskrevet hva som trengtes for å berge huset, og for å sette det i en slik stand at det kan brukes igjen. Jeg er dypt takknemlig for å nå gjennom fondets rekordstore søkerbunke, og kanskje aller mest stolt av dette: At et unnselig, lite hus på et unnselig, lite småbruk langt mot nord kan ha en verdi utover seg selv.

Totalbudsjettet er selvsagt på mye mer. Mer penger, betydelig egeninnsats og mange timer må ofres før vi kan si oss ferdige.

Men hvorfor skal man da bruke så mye tid og penger på et gammelt og skrøpelig hus?

Jeg ser dem for meg. Til skogen med hest vinterstid, baksende gjennom djupsnøen mens svetten siler innenfor ulltrøyene. Vurdere hver furu, hver stamme. Kunnskap overføres fra far til sønn uten at mange ordene blir sagt. Jo, akkurat dette treet skal de ha, det har vokst langsomt, er trolig fullt av kvae, perfekt til bygningsmateriale.

Trærne felles med handsag og øks, og samles til et høvelig lass. Så bærer det nedover. Hesten sliter, karene sliter, ned bakkene, over myrene, til gården ved havet. Alfred er 26 år, ung og sterk, ennå ugift, nå skulle han bygge seg ei stue. Ja, for den ville delvis bli hans. Et fristed, et snekkerverksted. Et sted å trekke seg tilbake til, et sted å by flokken med slekt og familie som kom fra byen hver sommer. Det han ikke visste nå, var at noen år senere skulle han ta i huset i bruk som helårsbolig. For seg og sin vesle familie.

Tømmeret må sages, og velsignet er den som har nærhet til bygdesag. I dette tilfellet var det Aursfjordsaga, oppført i 1796. Tømmeret fløtes til saga, sages opp, tas tilbake igjen. Så kan huset formes, stokk for stokk, bord for bord.

Vinduene lages selvfølgelig også av eget virke, det samme gjelder de enkle, men solide møblene. Loftstrappa kommer på plass, stua blir panelt utvendig. I hvert omfar, i hver vegg, i hver stein på taket, ligger muskelkraft, svette, glede og slit.

En rikdom er det, å kunne reise sitt eget hus, med egne materialer fra egen skog.

Kunnskapen høres i hammerslag, øksehugg og ord. Slik er det. Slik gjør vi det. Slik blir det.

I tretti år var det enkle huset ei mye brukt sommerstue, og senere et elsket hjem. For farfaren min, han fikk øynene opp for ei dyktig rakertaus som plutselig dukket opp en sommer. Han og søsteren delte gården mellom seg, og det nygifte paret brøt opp nytt land på den delen som ble hetende Elvestad. Det var slit gjennom alle årstider, men også en dyp glede over å få det til. Fire barn vokste opp i huset som opprinnelig skulle være sommerhus og snekkerbu. Da krigen var over og velstanden gradvis bredte seg i samfunnet, bygde de nytt hus.

En liten familie…

Sakte ble «gammelstua» et lager for ting som ingen lenger brukte, men som heller ikke kunne kastes. Gjennom de kommende tiårene sto huset i et sprang mellom overflod og manglende renoveringsløsninger, i et samfunn som brått masseproduserte, men ikke håndterte avfallet. Og de som hadde vokst opp og levd i huset, sto også i et sprang. Mellom det de hadde lært om ressursutnyttelse, sparsomhet og nøysomhet, til denne flommen av produkter som det bare var å strekke hånden ut etter.

Det samme skjedde overalt. En generasjon fra nøysomhetens barndom sto nå i et voksenliv der alt kunne kjøpes og det meste var billig. Man trengte ikke lenger lage sjøl. Klippe ull, spinne, veve, farge. Hente virke, sage, snekre, føye sammen. Plukke, rense, sylte. Reparere og stoppe, sy og lime. Bøte garn og strikke tøy.

De håndsnekrede møblene måtte på nytt gjøre seg solide, ikke for mennesker, men for vekten av velstanden som nå ble lagt på dem. Aviser, esker, glass, hagemøbler, blader, plast. Ingen mennesker satte seg på stolene eller lente seg på bordene, bare vinden berørte den støvete overflaten og de stadig mer støvete gjenstandene.

Årene gikk. Vindusglass sprakk opp. Heldigvis var treverket i vinduene av så god kvalitet at det ikke råtnet med det første. Gjennomtrekken flyttet inn, det samme gjorde årstidene. En og annen takstein ga opp og skled av. Sakte sank huset dypere ned i bakken, som om det lutet med triste, skjeve skuldre. Nå og da forvillet en fugl seg inn, og på loftet hadde musa funnet seg bolig i den for lengst avglemte saueskinnsfellen. Håndlaget, og i sin tid livgivende på et trekkfullt soverom.

I spiskammeret hang ei lita kofte på en spiker. For hvert år ble hullet spikeren laget, litt større. I stua sto rokken ubevegelig og halvveis begravd i kasserte møbler. Men på loftet var det fortsatt noen sekker med ubrukt kvalitets-ull. Og på veggen ved kjøkkenovnen hvilte et glattpolert børtre, forlatt, men stadig klar til bruk.

Og det er her vi kan gå inn i huset i dag. Etter å ha lettet huset for det meste av det som aldri hadde hørt til der, har møblene og gulvet og kjøkkenbenken og strikkakofta og rokken kommet frem igjen, og studeres av nysgjerrige øyne. Løftes av hender som ser en ny verdi i det slitte og gamle. I den blåmalte stua henger bildet av kong Haakon og dronning Maud med rettsiden frem for første gang på tiår. De ser myndige og forventningsfulle ut.

For i huset hviler fortsatt kunnskapen, selv om den på mange måter er forsvunnet i den stupbratte generasjonskløfta som oppstod etter andre verdenskrig. Kunnskap som ikke lenger hadde noen verdi, som ingen nå trengte, forsvant. En gang livsnødvendig, nå overflødig. I dag må vi lese oss frem til samme kunnskap, kanskje studere den på universitetsnivå, kanskje intervjue noen som fortsatt husker litt.

Kunnskapen som handlet om livberging og ressursutnyttelse.

Huset er omtrent ikke endret siden det ble bygget for 95 år siden. Det er vi som er endret – vi mennesker, vi som samfunn. Og nettopp av den grunn er det avgjørende viktig å bevare huset. Bruke det, gjerne til nye formål, men aldri uten å la det i hele sin enkelhet fortelle sin rike historie.

Jeg takker for at det finnes muligheter. Jeg er heldig som har fått støtte for å redde huset, det er jeg fullstendig klar over. Men på Elvestad gård, som jeg nå har overtatt etter min far, er det totalt 11 bygninger.

Jeg kunne ha solgt. Rømt fra ansvaret, kostnadene og bekymringene. Jeg kunne ha revet. Fjernet, brent og kastet. Eller kanskje gjort ingenting – til bygningene til slutt ramlet ned av seg selv.

Men jeg velger å se mulighetene. For til syvende og sist handler det om dette: en eller annen mulighet finnes alltid. Vil det komme flere mennesker flyttende til Bygde-Norge dersom vi river gamle bygninger, slik et regjeringsoppnevnt demografiutvalg foreslo sist høst? Neppe. Men kanskje ville det komme flere hvis vi viser at vi er stolte av vår historie og vår fortid.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

Snart skal huset bli rettet opp…

Malangsfjorden. (C) LKE. Januar 2021.

Vinteren er stillhetens venteværelse, tenkte kvinnen idet hun satte seg. Steinen lå ved stien hun pleide å følge, det var en hvilestein med myk mose og bred rygg.

Hun ventet. På sola, særlig. På våren. På snø. Kunne man vente på vår og snø samtidig?

Månen hang på nordhimmelen og speilet seg i fjordspeilet. Hun hadde hørt småfugler kvitre i trærne på turen hit, ellers var det kun hun selv som skapte lyd.
Plutselig så hun et lys komme oppover stien. Det første hun tenkte, var at noen andre også var ute og gikk. Med ei kraftig hodelykt. Men hvem kunne bevege seg så stille?
Idet lyset kom nærmere, strålte det så kraftig at hun ikke kunne se direkte på det.

Kvinnen skled ned av ventesteinen med hamrende hjerte. Nå var lyset så nært at hun kjente strålingen mot huden. Det var som om en del av selve solen svevde mellom stammene.

– Hei, hørte hun en stemme si. Hun skygget for øynene og oppdaget en skikkelse bak lyset.

– Å, er det du, Januar. Jeg så deg ikke, sa kvinnen.

Lyset skled litt bak, og nå så kvinnen at Januar bar det i ei lykt.
– Hva er det slags lys? Det er så utrolig kraftig, sa kvinnen og smilte til Januar, som hun også hadde ventet på. Innså hun nå.
– Det er Lyset. Og det er min oppgave å bringe det tilbake, sa Januar, og smilte hun også. Det glitret i stjerneøynene.
– Ja, selvsagt, sa kvinnen, - det er jo du som kommer med lys til oss, når mørketiden endelig er over?

Januar nikket, og de startet begge å gå, samme vei, som om det hele var del av et urgammelt ritual.
– Men hva slags lys er det i lykten, sa kvinnen, og måtte fortsatt skygge for øynene for å se.
– Dette er en soloppgangsstråle, fanget i den siste soloppgangen av November, og overlevert til meg i dag, sa Januar, og løftet lykten høyt så lyset spredte seg oppover trestammene og åsene, over hodene deres, og møtte strålene fra månelykten i nord.
– Hvordan får du spredt lyset videre i verden, undret kvinnen, og så at Januar gikk mykt og lydløst på den frosne bakken.

– Jeg åpner lykten og lar det stråle ut, litt mer for hver dag, til det oppstår nye soloppganger av seg selv. Da har Lyset spredt seg til alle. Mens dere mennesker, dere gjemmer deres lys?

Kvinnen ble tankefull over vendingen i samtalen, men visste at Januar hadde rett.
– Jo, vi gjør nok det noen ganger. Vi er redde for at vi skal skinne for mye. At vi skal bli for synlige. 

– Det er rart, sa Januar.
– Hvordan da?
– Tenk om jeg skulle være redd for å slippe Lyset fri, redd for å la det vokse? Det ville blitt mørketid for alltid.
Kvinnen grøsset ved tanken på at det skulle være evig vinter og mørke. Alle måtte ha lys. Jordens eksistens var avhengig av det.
– Så du mener at ditt lys kan sammenlignes med menneskenes lys?
– Å, men det er vel enkelt å forstå. Dere er laget av de samme stoffene som resten av universet. Deres lys er del av alt lys. Dere må begynne å skinne for hverandre. Bare slik kan dere finne veien.
Kvinnen stanset. Januar vandret videre. Alt var slik det skulle være.
– Lykke til med å spre Lyset, ropte kvinnen, og Januar snudde seg og sa:
– Lykke til med å spre lyset!

(C) Tekst og bilder: Lill-Karin Elvestad