Ti år i egen bedrift. Og en innrømmelse

I disse dager feirer jeg ti år i eget foretak, ti år som selvstendig næringsdrivende frilanser. Vel, feirer er vel å ta hardt i, men det ble et glass fine bobler sist lørdag. Stort mer feiring er vel knapt mulig med virus-pandemien luskende utenfor dørene.

Dessuten - i et enkeltpersonforetak er det, som navnet tilsier, sjelden mer enn én enkelt person til stede!

27. april 2013: Jeg har portrett av Anne Nymo Trulsen, vokalist i Hekla Stålstrenga, på trykk i Nordlys.

27. april 2013: Jeg har portrett av Anne Nymo Trulsen, vokalist i Hekla Stålstrenga, på trykk i Nordlys.

Men det ER viktig å feire sine små og store steg her i livet. Da jeg startet firma i januar 2011, hoppet jeg ut i noe jeg ikke hadde erfaring med i det hele tatt. Jo, jeg og min daværende bedre halvdel hadde drevet kafé ei stund. Jeg hadde gått regnskapskurs, og tatt etablererskolen gjennom Innovasjon Norge.

Men dette var virkeligheten. Nå var jeg der ute, totalt avhengig av at jeg sjøl greide å skape min egen inntekt, totalt avhengig av egenskaper jeg bare kunne håpe at jeg hadde.

I tillegg hadde jeg en lidenskap, en visjon: Jeg ville bringe flere nordnorske reportasjer og historier inn i spaltene til sørnorske fagblader og magasiner. Det er jeg stolt av å si at jeg har klart.

I 2013 var jeg på Svalbard, en reise som blant annet endte i hovedsaken i fagbladet Journalisten, nr. 7/2013. Jeg intervjuet blant annet daværende Svalbardposten-redaktør Birger Amundsen.

I 2013 var jeg på Svalbard, en reise som blant annet endte i hovedsaken i fagbladet Journalisten, nr. 7/2013. Jeg intervjuet blant annet daværende Svalbardposten-redaktør Birger Amundsen.

En av de første, store seierne var da jeg solgte min første reportasje utenfor lokalavisa. Det skjedde i april samme år som jeg startet, og kunden var Bondebladet. Nå var jeg i gang!

Siden har jeg egentlig aldri sett meg tilbake. Hvorfor skulle jeg det – det var jo så mye artig, spennende og uutforsket å rette blikket mot!

Jeg erfarte at dersom man tør være frempå, og det må man jo skal man drive selv, er det stadig nye dører som åpner seg.

I Museumsnytt nr. 5/2016 hadde jeg hovedsaken, om tvangsevakureringa og gjenreisninga av Finnmark og Nord-Troms.

I Museumsnytt nr. 5/2016 hadde jeg hovedsaken, om tvangsevakureringa og gjenreisninga av Finnmark og Nord-Troms.

Så har jeg jo selvsagt gått på trynet også, men det er ofte ved å feile at man lærer mest. For eksempel da jeg gikk fra lykkerus til fortvilelse etter å ha blitt godkjent som frilanser for ukebladet Hjemmet. Jeg, skrive for et av landets største ukeblader? Jippi!

Men etter at jeg hadde hatt noen reportasjer på trykk, måtte jeg trekke meg. Årsaken var at jeg og personen i redaksjonen som hadde ansvaret for mine leveranser, ikke kommuniserte bra i det hele tatt. Da jeg måtte forklare vedkommende elementære kjøreregler for moms, og nærmest forsvare mitt eget moms-regnskap, ble jeg litt satt ut. Det var første gang jeg opplevde denne typen problematikk, og jeg hadde høyere forventninger til en såpass profesjonell markedsaktør.

Jeg trakk meg ut, og har ikke angret. Jeg kunne ikke la yrkesstoltheten min fordufte fullstendig, bare for «å få lov til» å skrive for en stor, nasjonal aktør.

Heldigvis har jeg opplevd det som veldig positivt å skrive noveller og serieromaner for Hjemmet (andre folk), så det har jeg fortsatt med.

Det var spesielt å intervjue Rosemary Smith, datteren til den britiske piloten som ledet bombinga av Tirpitz høsten 1944. Jeg fulgte henne til minnesmerket på Håkøya utenfor Tromsø, og reportasjen var på trykk i ukebladet Familien  i 2015.

Det var spesielt å intervjue Rosemary Smith, datteren til den britiske piloten som ledet bombinga av Tirpitz høsten 1944. Jeg fulgte henne til minnesmerket på Håkøya utenfor Tromsø, og reportasjen var på trykk i ukebladet Familien i 2015.

Gjennom årene har jeg også jobbet med mye annet som ikke har med journalistikk å gjøre. Jeg har skrevet fire bøker og fått et fin-fint nettverk av andre forfattere.

Jeg har vært leder for gründergruppa Kreative Balsfjord, sammen med Trine Strand. Jeg har gjennomført Forprosjekt ny bygdebok, Mulighetsstudien Kulturveien til Tromsø, laget Jubileumshefte til Balsfjord og Malangen historielag, jeg er med på å registrere kulturminner i kommunen, og er skribent i Midt-Troms museum sitt prosjekt Bygningsvern i nord. Til våren kommer det bok om historien til Bardufoss videregående skole, som jeg også er involvert i.

Og: Rett før jul fikk jeg beskjed fra Fritt Ord om at jeg har fått midler til manusutvikling av min neste bok. Det betyr at jeg går i gang med prosjektet allerede i vår. Hurra!

Artig, er kanskje det ene ordet som kan oppsummere 10 år i Ord i Landskap?

Kjempeartig å være med F/F “Johan Ruud” på forskningstokt! Reportasjen var på trykk i Nationen i mai 2012.

Kjempeartig å være med F/F “Johan Ruud” på forskningstokt! Reportasjen var på trykk i Nationen i mai 2012.

Så – hva er innrømmelsen? Jo, at jeg ikke er sikker på at jeg kommer til å fortsette akkurat på samme måte de neste 10 årene. Jeg ser nemlig ikke bort ifra at det hadde vært fint med noen å skåle med på neste jubileum … Særlig i dette korona-året har jeg kjent på savnet etter kolleger.

Hvor og hvem får tiden vise – jeg er åpen for forslag. Haha!

Men jeg vil aldri forlate min egen, lille bedrift for godt. Til det er jeg alt for glad i friheten den gir.

Takk, Ord i Landskap!

Takk, meg selv!

Jul i Gammelstua

Det er julaften formiddag, og et blått lys hviler over landskapet. Jeg setter foten på et nesten nedramlet trappetrinn og sjekker om det holder. Jo, det går denne gangen også. Forsiktig tar jeg neste trinn, og neste, til jeg kan skyve opp døra og gå inn.

Huset er isende kaldt. Vindusruter mangler her og der, og det står ingen varme på. Huset puster i takt med årstidene. Er det vinter ute, er det vinter inne. Jeg setter meg på en trestol i kjøkkenet. Det blir stille.

Brått kjenner jeg duften av bakst, og lyden av ild som knitrer i ovnen foran meg. Tobarnsmamma Anny (26) står ved bordet og kjevler på en flatbrøddeig. Nå løfter hun hodet og ser ut vinduet, der mannen Alfred (42) kommer forbi. Hun smiler. Han kommer bærende med vann fra elva, så hun skal slippe børa denne gangen. Hun tørker hendene på forkleet og går for å åpne.

Hun sneier så vidt borti meg der jeg sitter på stolen ved veggen.

Gammelstua første vinter, 1942.jpg

Idet Alfred kommer inn, trommer små fottrinn over gulvet på loftet. «Pappa!» sier en tynn stemme fra loftsluka, og et bustete, lite hode stikker frem. Så begynner guttungen å kravle ned den bratte trappa, forsiktig, med rumpa først og magen inn mot trinnene. Anny ser iveren hans, og går bort for å hjelpe ham. Hun løfter ham ned, og følger ham med ømt blikk der han piler over gulvet til faren. Alfred humrer, og får hjelp av Anny til å sette ned bøttene mens guttungen klamrer seg til låret hans. Anny tar børtreet av mannens skuldre og henger det på spikeren i ovnskråa. Så tar hun bøttene mens Alfred løfter opp guttungen og svinger han rundt. Gutten er drøye tre år gammel, og har blitt skikkelig pappagutt etter at det kom ei lillesøster til familien året før.

Jeg kjenner luftdraget stryke meg over kinnet idet gutten settes ned på gulvet igjen.

Gulvet er kaldt. De har alle tykke, hjemmestrikkede lester på føttene, og flere lag med klær. Ovnen gløder av varme, og Alfred hiver innpå et par kubber til. Fortsetter denne kulden, må han sørge for å skaffe mer ved til gårds. Det er ikke et vinterhus de bor i, akkurat. Men det går. Så lenge de holder stua avstengt og kun oppholder seg på kjøkkenet og loftet, går det.

Mens guttungen leker med noen trådsneller på gulvet, setter Alfred seg ved det enkle, men vakre kjøkkenbordet han selv har laget. Jeg hører stemmen hans flyte gjennom lagene av tid. Han snakker om dyrene på båsen, at han ga dem litt ekstra siden det tross alt er julaften. Hun svarer med sin lysere stemme, en stemme med smil og sommer og liv i. Hun er glad de har de to kyrne som gir så god melk. Ja, for hver si ku hadde de med seg da fjøset sto ferdig sist sommer. Dyrene var grunnsteinen i gårdsbruket, de var livberginga og håpet.

Alfred reiser seg igjen, strekker kroppen og sier han må i båten og dra garn før det blir mørkt. Anny ser ut vinduet, straks engstelig, hvordan er vinden i dag? Havet er rolig, hun puster ut, det vil vel gå bra denne gangen også. Jo, de har det godt. Til tross for at krigen også har nådd Norge, har de mat på bordet og tak over hodet. Så får hun leve med angsten for havet når Alfred er utpå.

En sped gråt høres plutselig fra vugga i hjørnet, og Anny er straks der for å hente opp veslejenta. De blir stående midt på gulvet, alle fire. Gutten som strekker seg oppover farens bein. Kvinnen som holder jentungen i armene. Mannen som lener seg over dem alle i en myk bue.

Det er deres første jul på egen gård. I eget hus.

Bildet løser seg opp, og jeg åpner øynene. Kjenner vintervinden stryke gjennom huset. Det knaker et sted oppe på loftet. Ikke av ivrige barneføtter, men av slitent treverk.

Jeg reiser meg og stryker hånden over Alfreds kjøkkenbenk, der Anny skapte familiens måltider av råvarer fra jord og hav. Melk, egg, kjøtt. Potet, gulrot, fisk. Bær. Jo, de var rike. De hadde gården, de hadde hverandre.

«Jeg lover å ta vare på huset», hvisker jeg ut i luften, og ser pusten bli til frostrøyk.

 ******************* 

I desember leverte jeg søknad om midler til Kulturminnefondet, for istandsetting av «Gammelstua». Huset som var mine besteforeldres hjem i mange år, og som fortsatt står i dag slik det var den gang. Jeg har tatt meg god tid til søknadsskrivinga. Satt meg inn i hva som krevdes, fulgt noen nett-seminar om temaet, og snakket med veiledere underveis.

Det gjenstår å se om jeg får midler. Men jeg er i gang. Jeg er underveis.

God jul.  

La oss
20201020_132021.jpg

La oss

 

Verden er kaos

Der ute står brølende mennesker

På hver sin side av en bunnløs avgrunn

Alle roper at de har rett

Alle er frykt

Pekefingre rettes som våpen mot de skyldige

 

Jeg kutter forbindelsen til utsiden

Må komme meg forbi rekkevidde

Kler meg i jakke, skjerf, støvler

Jeg blir glad av de støvlene

De lyser gult i grå november

 

Jeg vandrer, som den vandreren jeg er

Til skogen, inn på stiene

Beveger meg gjennom landskap jeg kjenner i blinde

Som jeg likevel ser på nytt

Jeg hører elva

Den jubler oppildnet av regnværsvann og mildvær

 

Jeg ser visnede strå danse i vinden

Jeg hører pusten fra tusen år gamle myrer

En ravn seiler på himmelen, sort og fri, jeg hilser

I det samme jeg møter dens blikk, lander jeg

I jorda, i kroppen, i øyeblikket

 

Kanskje er det dette vi alle må gjøre

Komme oss vekk fra kanten

Snu ryggen til og søke inn i skogene

Finne en vei rundt

Møtes igjen, under ravneblikk og streifet av vind

 

Jeg tar en stein i hånda, knuger den hardt

Den er millioner av år gammel

En taus tyngde fra tiden før vi kom

La oss forstå

La oss

 

Elvestad 7. november 2020.

(C) Lill-Karin Elvestad tekst og foto