Oktober er Drømmefrøtid. Jeg har sådd slike så langt tilbake jeg kan huske. Og mange av frøene har vært drømmer om gården jeg nå bor på. Elvestad.

Som jeg har skrevet tidligere, er det eldste våningshuset fra 1926. Siden slutten av 1950-tallet har huset vært aller mest et lager. I vår brukte jeg uker på å rydde og kjøre bort skrot. Sakte kom bruksgjenstander, spor av liv og husets egentlige interiør til syne. For første gang på så lenge jeg kan huske, er det mulig å gå inn i rommene og se hvordan de en gang var.

Gammelstua var hvit før. Det skal den få bli igjen.

Drømmefrøene er i ferd med å begynne å spire.

Men hva gjør jeg nå?

I virkeligheten handler det selvsagt ikke om frø og gjødsling. Men i overført betydning gjør det det. For hvordan går man fra å ha en drøm, et tankebilde i hodet, til å faktisk konkretisere det? I det øyeblikket man henter tankene ut og prøver å virkeliggjøre dem, melder spørsmålene seg.

Gjør jeg det riktige? Hva vil drømmen koste? Hvordan skal jeg gå frem? Jeg kan jo ikke nok om dette, hvor skal jeg få råd og hjelp? Enn hvis drømmen ikke blir slik jeg trodde, og jeg angrer?

Bærer drømmen?

Så lar jeg blikket vandre ut vinduet, og alle spørsmål er glemt. For huset er så konkret, handfast og virkelig der det står. Med sine slitte vegger, skjeve tak og sprukne ruter. Huset trenger meg. Og jeg trenger det.

Sist skrev jeg om det å rydde. Jeg har fortsatt en del igjen, men det viktigste nå er å ta noen steg videre i beslutningsprosessen om selve istandsettinga. For etter at fire snekkere og flere med peiling på kulturhistorie og arkitektur har trådt inn i den vesle stua og gransket den fra alle mulige vinkler, kan jeg i det minste konkludere med at:

1. Huset er i god stand trass sine 94 år og lite vedlikehold.

2. Det er fullt mulig å fikse det som må fikses, til det jeg skal bruke huset til.

3. Det største valget angår grunnarbeidet, og om huset skal/må flyttes i prosessen.

Drømmen – og målet – er å kunne flytte kursvirksomheten jeg allerede driver, fra mitt private hus til Gammelstua. Jeg tenker også å utvide kurstilbudet, samt å tilby enkel overnatting til både kursdeltagere og andre. Jeg ser også for meg å ha utsalg av egne bøker, et mini-bibliotek, små arrangementer og ikke minst: Formidling av lokalhistorie.

Ei krukke full av ideer?

Dette er altså drømmen og drivkraften. Hva er så motoren som kjører det hele i gang?

Jeg har dyp respekt for husets historie. For sjelen, som sitter i veggene. Det å ivareta huset i størst mulig grad slik det har vært, er derfor et viktig prinsipp.

Huset har for eksempel alltid stått på påler, og planen er å videreføre dette. Skifertaket skal av, steinhellene vaskes, taket utbedres noe, og steinen på igjen. Ovner og pipe skal istandsettes slik at de er trygge å bruke. Vinduene blir restaurert, gulv og vegger skrapt og malt der det er nødvendig. Men mye skal også få være slik det er; med spor av slitasje etter år med strev og liv. Jeg kan se for meg mine besteforeldres hender; de stamper på brødbaksten i trauet, løfter vannbøtta, åpner ovnsdøra, skyver stoler med små barnekropper inntil kjøkkenbordet.

Selvsagt vil det koste. I arbeidsinnsats, tid og penger. Heldigvis trenger jeg ikke å ta de største løftene, siden huset ikke er ment å brukes som helårsbolig. Og – det finnes støtteordninger. Kulturminnefondet blir nok det viktigste for min del. Det har ingen fast søkefrist, prosjektene behandles fortløpende. Men søknaden må være gjennomført og detaljert. Den må si noe om hvor man er og hvor man skal.

Dette er en gammel drøm.

Og når jeg nå er i ferd med å gjøre den til virkelighet, er det én ting som slår meg som viktig: Å ikke gå for fort frem.

Det sitter en slags langsomhet i veggene. Jeg kjenner den når jeg stryker hånden over blåmalt panel, eller ser ut gjennom sprukne vindusglass.

Huset har ventet. Lenge. Drømmefrøene har ligget i jorden. Lenge. Spirene skal få vokse. Sakte.

Langsomhet.

Før jeg sender den søknaden, skal jeg sette meg på gyngestolen i kjøkkenet.

En klar vintermorgen.

Og lytte til husets puls.

(C) Tekst og foto: LK Elvestad

En kvinne ble sett.

Ikke av mennesker, men av trær. Blomster. Gresstrå. Fugler. Humler.

Og da Oktober også så henne, ble hun rørt.

«Dere ser meg?», sa hun, spørrende, mens hun strøk et strå som vaiet ved stien.

«Skulle vi ikke det?», sa Oktober, like spørrende.

Men kvinnen var en kvinne som var taus.

Som ikke gjerne delte fra sitt liv.

Det ble mer fragmenter og halve setninger. På jobben, i lunsjpausen kanskje, hvis det passet seg, men det gjorde det sjelden. Det var mange om ordet, og hennes ord brukte så lang tid på å formes. Før de var ferdige, var øyeblikket over.

Hun hadde hatt venner en gang. Én var død, en annen flyttet. Nå hadde alle ordene og setningene hun ikke fikk sagt, hopet seg opp til en hard ball. Som et garnnøste surret av sinte hender.

Bare i skogen kunne hun glemme ballen.

Hun snakket ikke her heller, men følte et anstrøk av fellesskap. For alt som var rundt henne levde, som hun, og tidde, som hun.

«Skogen tier ikke», sa Oktober, og kvinnen skvatt. «Du tror skogen er taus, at den holder på sine hemmeligheter, som du», sa hun, og de gikk videre i raslende løv.

«Er den ikke det, da?» mumlet kvinnen, som lurte på om hun ville miste også dette fellesskapet, det tause. Hvis ikke skogen var taus, kunne hun ikke lenger sammenligne seg med den.

Oktober stoppet. Kvinnen stoppet. Oktober la hendene sine på kvinnens skuldre og sa: «Lukk øynene. Lytt.»

Kvinnen lukket øynene. Det ble mørkt, og et sekund fikk hun panikk, for mørket var ikke alltid en venn. Men Oktobers faste grep ble fastere, og en ro strømmet fra trykket. Kvinnen trakk pusten dypt, slapp den sakte ut og konsentrerte seg om dette: Sanseinntrykkene fra ørene.

Fra “Skriv deg selv” på Elvestad i oktober 2020.

Først var det helt stille. Så var det som om en bryter ble slått på. Hun hørte vind gli gjennom greiner og løv, men det var ikke bare vind, nei det var toner. Noen høye, noen lave, noen brede eller smale. Borte i skogkanten var det småfugler, et lavt sus fra vingene først, idet de landet i greinene, siden lav, vennlig kvitring, som bløte fløytetoner mot det store vindbruset.

Langt i det fjerne hørte hun et fly, og et bilde av alle som satt i flyet streifet henne, men så kom ei flue surrende, og den lyden var plutselig en høy lyd. Hun måtte smile, tenk så mye hun hørte! Og der – der var elva også! At hun ikke hadde tenkt på det før – det var jo en betydelig lyd, et alltid tilstedeværende, glitrende brus, og hun kunne ikke annet enn le.

Trykket fra Oktobers hender forsvant, og kvinnen åpnet øynene. Hun ble overrasket over at tårer trillet ut fra dem, men hun tørket dem ikke, bare speidet forundret etter orkesteret som hadde gitt henne musikken. Oktober var borte.

I stedet kom en kvinne gående langs stien, en kvinne av kjøtt og blod, og den tause kvinnens første innskytelse var å løpe. Hun gjorde det likevel ikke, for noe godt satt igjen etter konserten, noe hadde løsnet, den harde ballen var ikke lenger så hard. Hun ble stående med et blekt smil, og den andre kvinnen smilte tilbake og sa:

«Hei! Hvordan går det?»

10. oktober var det Verdensdagen for psykisk helse, med tema “Spør mer”.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

Jeg eier et hus.

Nei, ikke bare ett. Mange.

Tre hus. To fjøs. Tre garasjer. Sommerfjøs. Naust.

Totalt er det 11 bygninger på gården Elvestad.

Det kan man jo fort la seg overvelde av.

For hva skal man egentlig bruke alle disse bygningene til?

Er det bedre å rive de man ikke selv trenger til boplass, og slippe utgifter og arbeid?

Gammelstua fra 1926. (C) LKE

Det eldste huset på gården er en torvesjå, trolig fra slutten av 1800-tallet. Materialet den er bygget av, ble sagd på den opprinnelige oppgangssaga i Aursfjord. I samme område ble også mesteparten av tømmeret og kledningen til de andre bygningene på gården sagd. Dog ikke på selve oppgangssaga, men på ei dampdrevet sirkelsag som da var kommet opp. Det gikk nok raskere enn det vanndrevne sagbladet.

Farfaren min hugde tømmeret i egen skog, fløtet det ei drøy mil til saga, og fraktet ferdig material tilbake igjen. Jeg har funnet mange håndsagde furu-stubber i skogen. De står og lyser i skogbunnen, og bærer på historien om et gammelt håp.

Det er likevel den nest eldste bygninga jeg skal fortelle om nå. Det er et bolighus fra 1926. Opprinnelig bygget som ei sommerstue; mange familier hadde ei ekstra stue de flyttet ut i på sommeren. Da fikk «finstua», hovedhuset, stå ubrukt og nyvasket ei tid. Dette var også praktisk hvis de skulle male opp gulvene. Jeg tror også at dette huset ble satt opp som en direkte følge av alt besøket som pleide å dukke opp sommerstid. Min oldemor Anna var en omsorgsfull person i ei stor slekt. Hun oppfostret tanteunger da broren og hans kone døde tidlig. Hun hadde både sin egen mor og sin svigermor boende hjemme. Moren døde av tuberkulose i 1906. Svigermoren hadde amputert en fot, og var avhengig av hjelp.

I tillegg hadde Anna mange yngre søsken, som gjerne kom til Kirkevika for et lengre sommeropphold.

Hollandsk krukke.

Da Annas sønn, min farfar, tok bureising på halve bruket, trengte han og den vesle familien et hus. Sommerstua ble dermed med på flyttelasset. Det ble plukket ned og satt opp, som et byggesett. Tømmerhusene var ofte ganske enkle å flytte på, i motsetning til dagens hus.

Og der står det altså. Huset.

Som jeg i sommer har tilbrakt mange timer i.

Jeg har ikke sittet ved den gamle kjøkkenovnen og drukket kaffe. Jeg har ikke nytt freden i den blåmalte stua med etasjeovnen. Jeg har ikke satt blomsterbuketter i de slitte, smårutede vinduene.

Jeg har ryddet. Tømt. Fjernet. Lass på lass med saker og ting er kjørt til sorteringsmottak. Det er gammel plast. Det er papp, treverk, musespiste dyner, blikkbokser, syltetøyglass, rømmebegre, morkne klær, malingsspann, flasker, og utallige esker med aviser og magasiner.

Innimellom alt avfallet dukker det skatter opp.

Et slitt, gammelt baketrau. Kan det ha tilhørt min tippoldemor? Bokstavene A og M er skåret inn på baksiden. Hun het Ane Marie.

Kommag-bånd, handsydde, i nydelige farger. Hvem har laget dem?

Ei hjemmestrikket lita kofte. Stoppet i flere omganger på albuer og ermer. Var det farmors?

Ei tønne full av norgesglass. Gamle.

Brev og dokumenter.

Håndlagde trestoler og skap. Slitt av bruk, falmet i fargen, vakre og sterke.

Spiskammers - et glemt ord?

En solid, grønnmalt kjøkkenbenk med buede handtak av metall. Så «in» at det nesten er komisk.

Så – hvorfor rydder jeg?

Hvorfor bære, løfte, skyve og kaste i timer, dager og uker – hva er belønningen?

For første gang i mitt liv ser jeg rommene slik de opprinnelig var.

Panel- og tømmervegger kommer fri. Gulv kan feies. Vinduskarmer børstes rene for spindelvev. Dørene trer frem med alle sine detaljer; blå, grønne eller hvitmalte, alle med profilerte detaljer og fyllinger. Brede, profilerte lister rundt vinduene, selvfølgelig høvlet for hånd. De tok seg tid før i tiden, håndverkerne.

En søndag, da jeg hadde ryddet i fire timer, feid alle gulvene og egentlig kunne si meg fornøyd før besøket skulle komme, hørte jeg et lite sukk fra huset. Et lykkelig, lite utpust.  

Kanskje er det ennå håp.

Gulvene er skjeve, det er oppoverbakke mot pipa. Maling flasser av. Mange vindusglass er knust.

Skal huset leve videre også etter sitt 94. år, må det komme nye dager med bæring og løfting. Timer med riving, gjenskaping, snekring, maling.

Det vil koste. Også i penger.

Så igjen – hvorfor?

Fordi jeg fortsatt ser en verdi i huset. I 94 år har treverket og steintaket holdt unna fukt og råte. Vinduene er av håndplukket kjerneved, litt skraping og maling så kan de stå i nye 94 år. Det forteller meg noe om kvalitet. Om varighet. Om styrke.

Og de verdiene vil jeg gjøre mitt for å ivareta. Ikke bare for å bevare huset, men for å ta huset i bruk. En gang rommet huset en familie på seks. Fire barn vokste opp her. Sprang i den bratte loftstrappa, varmet lemmene ved kjøkkenovnen, pyntet juletreet i stua. Som var tatt i bruk for anledningen. Ja, for om vinteren var det kun kjøkkenet og loftet som var i bruk. Det kostet for mye ressurser å holde resten av huset varmt.

Jeg skal ikke bo i huset.

Men jeg vil bruke det på min måte.

Fylle det med mennesker, kjærlighet og gode samtaler.

Jeg trenger huset. Og huset trenger meg.

Derfor.

Og du? Vil du følge meg på den kronglete veien gjennom søknadsskriving, egeninnsats, befaring og idémyldring, er du hjertelig velkommen til det.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad.