– Jeg er så tom for ord, sa jeg og strøk hånden over den ru bjørkestammen. Vi hadde stanset, August og jeg, og i stillheten så vi et løv løsne fra en grein og dale ned i skogbunnen.

– Og samtidig så full av dem.

Jeg sukket. August så på meg med hevede øyenbryn. Øynene var gule som multebær.

– Du har vært her før, sa hun, og jeg skjønte at hun ikke mente bjørkelunden vi sto ved.

– Ja. Men denne gangen har det vart lenge.

– Kanskje fordi du har sett og hørt og gjort i hele sommer? Du har fylt på med ord, men ikke sluppet noen ut?

Nå var det min tur til å heve øyenbrynene. Hva visste egentlig August om hva jeg hadde brukt sommeren til? Mye, virket det som. Nå bøyde hun seg ned, plukket opp det gule løvet og gransket det med en konsentrert mine. Så reiste hun seg og strakte ut hånden. Jeg tok imot det vesle, gule bladet og betraktet det fine nettverket av årer og stier. Det var som om bladet var et helt landskap i seg selv.

– Det har sluppet taket, sa jeg, og August nikket.

– Kanskje må du gjøre det samme. Med ordene. Bare slippe dem, og se hvor de lander.

Vi gikk videre i taushet. Jeg tenkte på at jeg ikke hadde blogget på over to måneder. At jeg hadde liggende et essay som ikke ble ferdig. At jeg helst skulle ha skrevet prosjektsøknader for det nye manuset jeg tumlet med. Og – ikke minst – skrevet på selve manuset.

Ord.

Og løv som slipper taket.

Hvordan hang det sammen?

– Hva er det viktigste du vil fortelle, sa August, hun hadde begynt å plukke en høstbukett med avblomstrede geitrams, grønn mjødurt og lange strå i utkanten av lunden. Etter hvert som hun plukket, fløy det hvite frø av gårde til nye groplasser.

Jeg tenkte meg om. Ja, hva var det viktigste?

– Sommeren har vært hektisk, begynte jeg, men klappet straks munnen igjen. Herregud, hektisk. Alle har det vel hektisk. Et utslitt ord. Jeg ville ikke unnskylde meg med mye å gjøre. Eller – hadde det faktisk vært ekstra mye denne sommeren?

Jeg trakk pusten og startet på nytt.

– Det viktigste jeg vil fortelle, er følelsen av at alt henger sammen, sa jeg, og ble nesten overrasket over mine egne ord.

– Ja? Si mer! August så ivrig ut, hun stoppet plukkingen, lente seg litt frem, som for å høre bedre. Hun hadde fregnedryss over nesen og lange, sorte øyenvipper.

– Når vi gjør det vi liker, da vokser det liksom og blir større, fortsatte jeg prøvende. – Jeg jobbet som formidler i museum i sommer, og det var så flott. Jeg følte at jeg fikk brukt mange av mine egenskaper. Og jeg har lært mye.

August rynket pannen litt.

– Ja, og så har jeg jo arbeidet i mitt eget firma, som du vet. Og der jobber jeg også med historie, formidling og dokumentasjon.

Nå så hun ut som hun kjedet seg. Men hun ble høflig stående og lytte.

– Sist, men ikke minst, så har jeg i sommer begynt å handle på drømmen. Altså, gjøre konkrete ting som leder meg videre på veien mot å ta vare på Elvestad. Slik at jeg kan holde flere kurs der, og kanskje få flere skrivere og vandrere på besøk, og ...

Jeg tidde og fulgte en flokk gråtrost med blikket der de suste på stive vinger gjennom skogen.

– Til og med på ferieturen var sansene mine rettet mot dette. Historie. Kulturarv. Gamle hus. Formidling ...

– Ah, nå forstår jeg. Alt henger sammen med alt – i det du gjør, tenker og drømmer. Men ikke i ordene, for de sitter fast?

– Nettopp! Jeg smilte overrasket. – Slik er det! Det er som om jeg er et tre, sa jeg og grep ivrig rundt den nærmeste bjørka. Det var et gammelt tre, med tykk stamme og grove, kraftige greiner.

– Stammen er mitt indre, mine verdier. Min kjerne.

August la hodet på nakken og stirret oppslukt oppover. Buketten var glemt.

– Og greinene, de strekker seg i alle retninger, hit og dit, blir flere, fletter seg sammen, og ... og ...

– Ja?

August kikket skrått på meg.

– Æsj, jeg vet ikke. Jeg sank ned på en stein og la hodet i hendene. – Det var et dårlig bilde. Glem det.

Det ble stille. Vinden raslet gjennom greinene over meg. Jeg så Augusts røde skotupper, skoene var av skinn og så myke ut.

– Kanskje stammen er stedet der ordene bor, hørte jeg henne si.

Jeg kikket opp. Hun sto med ryggen mot den lave høstsola, så håret gnistret som en glorie rundt hodet. Den dypgrønne kjolen minnet om mosen som vokser ved elva.

– Hva mener du? Sa jeg og skygget for øynene med hånden.

– Alt springer ut fra stammen, ikke sant? Uten å vente på mitt svar, begynte hun å gå rundt treet mens hun på nytt stirret opp mellom greinene.

– Og stammen, den sørger for næring og vann slik at greinene kan vokse og folde seg ut ... Og hvis ordene bor i stammen, betyr det at de er en del av din kjerne. En del av det som alt springer ut fra. Forstår du?

Jeg hadde reiste meg og begynt å gå etter August, rundt og rundt stammen. Nå stoppet vi, og hun stirret spørrende på meg.

– Kanskje?

– Du er ord. De bor i deg. Du bærer på dem. Du lener deg på dem. De er en del av dine røtter. Og det er ikke sant at de sitter fast. Bare se, sa hun og pekte oppover stammen.

Jeg så. Jeg myste. Hva mente hun? Da kom et vindkast og strøk gjennom trekronen så de grønne bladene glitret, og noen av de gule slapp taket og ble feid av gårde.

– Bladene! Løvet! Ordene i stammen blir til løv, som igjen er livsviktig for resten av treet!

August lo. Jeg lo. Hun tok hånden min, og vi sprang rundt treet i flirfulle byks, til vi andpustne ramlet ned i den myke skogbunnen. Som løv. Ord-løv.

Der ble vi liggende og se opp i løvtaket. Kunne vi lese det – som en bok?

Slik var det altså, tenkte jeg. Ordene er det som binder det hele sammen. Som gir alt næring til å vokse, og samtidig blir til ny jord. For nye frø.

– Alt henger sammen med alt, hvisket jeg, og fant Augusts hånd. Jeg klemte den som takk. Endelig hadde noen av ordene sluppet taket og begynt sin seilas til en annen verden.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

I vår har jeg avsluttet bachelor-studier i historie ved Universitetet i Tromsø. Jeg har studert ved siden av jobb, og brukt fem år mot normalt tre. Det er jeg stolt av, og det viser at det er mulig hvis man bare har lyst!

Til tider har det vært krevende, men min lidenskap for fortiden, og særlig kvinnehistorie, har vært en viktig drivkraft hele veien. Og tro det eller vei – studiene har vært gode å fordype seg i når livet bød på kreft og andre kriser.

I bachelor-oppgaven skrev jeg om min tippoldemor Ane Marie Aleksandersen (1847-1906), som ble skilt i 1904. En skilsmisse på denne tiden var oppsiktsvekkende, og muligens var hun og mannen det eneste paret som skilte seg i Balsfjord på flere år. Tittelen på oppgaven er: Med kvinneperspektiv på en skilsmisse rundt 1900: lovverk, saksgang, utfall og konsekvenser.

Jeg har brukt skilsmissen som utgangspunkt for å fortelle om særlig kvinners rettigheter, og hvilke økonomiske og personlige konsekvenser en skilsmisse kunne få. Jeg har sett på gjeldende lovverk, jeg har studert selve saksgangen (inkludert brev skrevet av ektemannen, hvor han ber om fortgang i saken siden han skal gifte seg på nytt), og jeg har forsøkt å forstå hvordan livet til Ane Marie ble etter separasjon og skilsmisse.

Det har vært en forunderlig reise. Forunderlig, fordi jeg selv har vært gjennom skilsmisse og dermed kan leve meg inn i noe av det samme som Ane Marie erfarte. Men samtidig forstår jeg hvor store ulikhetene er mellom samfunnet nå og samfunnet da. For det første var det liten og ingen beskyttelse i lovverket – heller tvert imot. Frem til 1927 ble kvinnen etter loven økonomisk underlagt mannen idet hun giftet seg. Hun rådde ikke over egen formue, kunne ikke inngå økonomiske avtaler eller investere uten hans samtykke. Ved en skilsmisse kunne begge parter riktignok kreve boet delt, men i mellomtiden kunne altså mannen ha brukt opp alle de midlene hun eventuelt hadde med seg inn i ekteskapet.

Det eneste bildet jeg har klart å finne av Ane Marie Aleksandersen. Min tippoldemor.

For det andre viser saksgangen tydelig hvor gjennomgripende kjønns-ubalansen var i maktapparatet. I både de geistlige og verdslige etatene som behandlet separasjon og skilsmisse, ville en kvinne ved forrige århundreskifte alltid møte kun menn. De som konkret var involvert i Ane Maries sak, var «høye herrer» som sogneprest Gudbrand Olsen Kløvstad i Balsfjord, politimester Ola Torvald Grårud i Tromsø, amtmann for Tromsø amt Boye Strøm og lensmann i Balsfjord, Samuel Wennberg. Denne skjevheten kan man jo tenke seg kunne påvirke saksgangen og utfallet, og ikke minst kvinnens oppfatning av å bli hørt og hensyntatt. I ett brev heter det at for eksempel Ane Marie må innfinne seg på politimesterens kontor slik at det kan foretas megling.

Det fantes heller ingen sikkerhetsnett. Ingen familievernkontor, ingen rett til økonomisk støtte, ingen verdens ting som fanget opp den som ble bostedsløs og uten inntekt som følge av en skilsmisse. Hadde man da ikke familie eller andre å lene seg på, kunne livet brått bli farlig.

Ane Marie hadde med seg sin yngste sønn på 11 år da hun måtte forlate gården Hestnes Nordre i Balsfjord, hvor hun hadde vært husmor og kone i 26 år. Hun hadde født 11 barn, hvorav ni vokste opp, og nå forlot de alle hjemgården.

I løpet av de neste syv årene, til hun døde i 1906, kjempet Ane Marie på den eneste måten hun kunne: Hun krevde boet delt, og hun sørget for å holde seg unna fattigkassen. Det sistnevnte var nemlig så forbundet med skam at alle andre utveier måtte prøves først. Derfor tok hun seg arbeid som «dagarbeiderske» på en annen manns gård. Derfor bodde hun kummerlig hos sine eldste barn, sikkert med følelsen av å være til bry, men samtidig takknemlig for å få husly. Derfor holdt hun ut å få navnet sitt på trykk i de fleste av landsdelens aviser, da kunngjøringen om tvangsauksjonen på Hestnes Nordre kom.

Jeg har ikke funnet ett eneste dokument med hennes navnetrekk på i sakspapirene. Jeg møtte henne aldri, jeg vet ikke hva hun tenkte, følte og sa. Men jeg vet at hun nektet å stille til megling, og at hun krevde sin rett i boet gjennom det hele.

Jeg vet også at hun på sine siste dager vandret i det samme landskapet som jeg nå vandrer i; i Kirkevika, Malangen. Hun flyttet hit til sin eldste datter, og døde senhøsten 1906 som følge av tuberkulose i lungene.

Takk, Ane Marie. For alt du har fortalt meg. Uten å si et eneste ord.   

PS: Dersom du ønsker å lese oppgaven, deler jeg gjerne. Bare send meg en melding.

Kjære leser.

Da jeg først startet å blogge for ni år siden, var det sporadisk og uregelmessig. Jeg blogget når jeg hadde skrivetrang, og når jeg følte jeg hadde noe å dele. Når historier fløt til meg fra skogen og havet, da skrev jeg dem ned og sendte dem ut i verden.

Senere har jeg blogget mer regelmessig, og de siste par årene minst én gang per måned.

Dette ble til to ganger per måned i 2020.

Helt til nå.

Situasjonen som alle på vår kjære planet ble berørt av denne våren, grep meg ikke bare på det jobbmessige og praktiske plan. Det var ikke bare oppdragene jeg mistet, eller den normale kontakten med venner og familie, men også ordene.

Jeg ønsket å skrive.

Jeg hørte bruddstykker av historier, setninger fløt gjennom skogene, en sangstrofe svevde i vinden.

Men når jeg forsøkte å forme ordene til noe forståelig, noe å dele, visnet det hele bort.

Ordene rant mellom fingrene som støv, og ble feid bort av noe iskaldt.

Jeg har likevel skrevet. Det som har vært krevet.

Eksamen. Bachelor. Intervjuer og artikler. Lister og møtereferat.

Bare ikke dette.

Denne formen for ord.

Som er noe annet.

Som er en dans i takt med solens vandring gjennom døgnet.

En kontakt med rommet utenfor meg selv.

En speiling i et stille vann.

En fugls seilende bue mot blå himmel.

Jeg ønsker å gi deg åpne landskap.

Dele mitt håp i min daglige vandring.

Vise deg våren i den bløte fuglesangen og i de glitrende bekkene.

Jeg vil gi deg bevegelse mellom hvite bjørkestammer, og gaven det er å kikke opp i endeløs himmel.

Jeg vil gi deg vissheten om at verden starter på ny med hvert åndedrag.

Om jeg bare hadde funnet ordene.

(C) Lill-Karin Elvestad