- Har du skrevet noen fortellinger i det siste?

Det var April som spurte. Jeg trasket bortover veien i sleip sørpe, hun danset på lette steg på snøskavelen ved siden av.

Jeg sukket og ristet på hodet. Kikket opp i himmelrommet, som nå så ut til å gjøre seg klar for å slippe enda mer våt snø ned over landskapet. Og over meg.

- Nei. Jeg er ikke i stand til å skrive.

Jeg tok votten av hånden og tørket sludd av ansiktet. - Unnskyld, April, det er ikke meningen å høres sur ut. Jeg er bare ... tom. Alt er bare kaos.

- Jeg liker fortellingene dine, vet du. Så derfor var jeg spent på om du hadde noen nye. Om meg, for eksempel?

Jeg måtte trekke på smilebåndet. April var en anelse selvbevisst. Hun er vårmåneden nummer én. Hun er den vi velger oss.

- Det skjer så mye i den menneskelige verden, April. Så mye vi ikke kan kontrollere. Hverdagen vår er endret over natta. Jeg mistet mange oppdrag, samtidig som at nye muligheter dukker opp. Jeg vet liksom ikke hva jeg skal ta fatt i først.

- Du er stresset?

Jeg stanset og så opp på henne. Hun stanset også, skled ned av snøkanten og sto på veien overfor meg. Jeg var overrasket over at hun kunne ordet stresset. Hun så på meg med et muntert, blått blikk. Over nesen hadde hun et fregnedryss. Hun så uforskammet frisk ut, og var selvfølgelig uanfektet over snøfillene som nå virvlet i luften.

- Ja, stresset er vel et dekkende ord, mumlet jeg.

- Kom, sa hun og tok hånden min. - Jeg skal vise deg noe.

Vi formelig fløy bortover veien, plutselig ble det så lett å gå. Da vi kom til et lite skogholt med furutrær, stoppet vi. April pekte og smilte forventningsfullt. Jeg stirret inn mellom trærne, og der så jeg den: En skinnende blank svarttrost satt og vippet på en grein.

- En svarttrost? Her? Nå? Hvisket jeg, og April klemte hånden min.

- Den kom i går.

- Men vil den overleve i all snøen?

- Den vil overleve hvis du forteller den en historie, sa April. - Husk at ordene er nøklene til døren du gjerne vil åpne, smilte hun, og gikk inn mellom trærne.

Da hun snudde seg mot meg, hadde hun svarttrosten på skulderen. Den nikket og kikket skrått opp på meg med gule, vennlige øyne. April strøk den over fjærene og sa:

- Vi er klare. Nå kan du fortelle.

Jeg er stolt av å kunne si velkommen til min aller første gjesteblogger.

Heidi Rudolfsen er selv en erfaren blogger, og både gjennom et langt yrkesliv og egne livserfaringer har hun sett hvordan mindfulness og kognitive tilnærminger gir oss mennesker verktøy for livsmestring.

Heidi var også på skrivekurset Skriv deg selv hos meg i fjor, og det var en berikelse å ha en så erfaren og varm kvinne med i gruppa. Takk til deg, Heidi, for at du vil blogge hos meg, og det med et så viktig tema som pusten vår!

---

Noe av det viktigste vi kan gjøre for oss selv når vi står i stress, sykdom eller andre krevende livssituasjoner, er å puste. Nå befinner vi oss i en krevende og uavklart korona-situasjon. Vi kjenner sterkt på det tyngende mentale teppet som den spesielle krisen legger over oss alle.

Du har nok kjent den du også. Stresspusten. Den overfladiske pusten som river og sliter i brystet. Du kjenner brystkassen heve og senke seg. Hektisk. Det føles som om du ikke får nok luft, uansett hvor mye du puster.  

Selv når du har en rolig stund kan du kjenne at pusten går mest gjennom brystregionen. Tankene surrer. Bekymringene står i kø. Det verker i musklene i brystet. Hvordan kan det ha seg at en smertefull pust etablerer seg så standhaftig når vi står i tunge ting?

Rett nedenfor lungene ligger muskelen diafragma. En stor pustemuskel. Mange i vår vestlige kultur har et stillesittende arbeid, datarelaterte oppgaver, ispedd en god dose stress og mas. Både i jobb og på hjemmefronten. I en hektisk og travel hverdag blir diafragmamuskelen understimulert.

Fremoverbøyd holdning, spente nakkemuskler, stive hofter og stiv korsrygg hemmer diafragmas bevegelse. Over tid blir muskelen stiv og lite bevegelig. Dette medfører at vi hovedsaklig puster via brystet, og at pusten vår ikke kommer godt nok ned i mageregionen.

Ved å rette fokus mot å puste godt og dypt, vil vi over tid kunne påvirke diafragma til å bli smidigere og mer avspent. På den måten kan pusten bevege seg lettere ned i mageområdet, og opp igjen. Hektisk overflatepust vil få avlastning.

Det tar tid å endre et langvarig innarbeidet pustemønster. Det er ikke gjort over natten. Første steg, for de aller fleste av oss, er å bli oppmerksom på egen pust. Hvordan puster jeg nå? Puster jeg gjennom lungene og brystet, eller kan jeg kjenne pustebevegelse i magen? Kanskje veksler jeg mellom å puste både i bryst og mage?

En voksen person trekker pusten 15-20 ganger i minuttet. For hver gang vi puster inn, kommer oksygen inn i lungene. Blodet transporterer oksygen fra lungene, og ut til alle cellene i kroppen. Oksygen tilfører liv og energi til de ulike cellene i kroppen, mens karbondioksid sørger for at avfallsstoffer fraktes ut.

Oksygen er kroppens energikilde. Kilden påvirkes når pusten vår blir redusert, svak eller hemmet. Ved hemmet pust oppstår et lavt innhold av oksygen i blodet. Dette gir cellene dårlige leveforhold. Når cellene får lite næring, påvirkes også leveforholdene for vev og muskler i kropp og hjerne.

Å puste godt og dypt er derfor en lønnsom investering i egen helse. God pust kan forebygge sykdom. Bevisst bruk av pust gjennom øvelser, har en helsebringende effekt. Vi tilfører kroppen energi og nye krefter.

Ved utpust frigjøres spenning. Når vi frigjør spenning kan vi oppleve at vi slapper bedre av. Gjennom pusten oppstår en fysisk avspenning som gir kroppens muskler en nødvendig og velfortjent pause. Vi benytter ro-ned-pedalen.

Hvorfor forteller jeg deg alt dette? Pusten din er viktig. Jeg vil du skal vite hvorfor den er viktig. Å bli kjent med egen pust gjør deg bedre kjent med deg selv. Å være i egen pust er den enkleste og det mest tilgjengelige redskap vi har for å være til stede. I deg selv, og i den livssituasjonen du er i.

Vi kan ikke være i forrige pust. Vi kan ikke være i neste pust. Kun i akkurat dette pust er vi helt til stede i oss selv.

Noe av det viktigste vi kan gjøre for oss selv når vi står i stress, sykdom eller andre krevende livssituasjoner, er derfor å puste.

Ulike øvelser kan hjelpe oss med å komme i kontakt med, og utvikle pusten. Jeg deler gjerne en av dem med deg. Øvelsen er enkel, og kan gjennomføres hvor som helst. Sittende eller liggende.

Pusteøvelsen kan gjøres daglig, eller så ofte som du finner rom for det. Øvelsen kan være en fin måte å bli oppmerksom på, og kjent med egen pust. Du vil erfare at pusten gradvis blir dypere, og at musklene i brystregionen blir mykere.

Du vil oppleve at skuldrene senker seg, og du får litt mer ro. På denne måten får du bedre oversikt over det som foregår i deg selv, og det som foregår rundt deg. Også når det stormer.

La pusten være ditt nærmeste redskap i en krevende tid.

Øvelsen finner du her: PUSTEØVELSE

Foto: Privat

Om forfatteren: 

Heidi Rudolfsen er sosionom, relasjons -og nettverksterapeut, samt sertifisert for å undervise i kognitive og mindfulnessbaserte tilnærminger. Hun har med seg over 35 års erfaring fra arbeid med mennesker, og har tilegnet seg bred erfaring fra rusomsorg, eldreomsorg, ledelse, og 19 år som rådgiver innen kriminalomsorg. Gjennom ti år har hun utviklet, og drevet offentlige og private mindfulnessbaserte kurs. Heidi er skribent og blogger på nettstedet NY UTSIKT. En blogg om å være. I livet. På ulike vis.

Besøk bloggen her: Heidi Rudolfsen.

---

Jeg går innover i skogen.

Den er akkurat slik den var sist jeg var her.

Trærne står der de sto.

Åsene, myrene og bakkene danner det samme landskapet.

Bare vinden har dyttet på snøfonnene og blåst rimet ned fra grønne greiner.

Jeg trekker pusten dypt. Er her, bare her, idet skiene glir over urørte, hvite marker.

Når verden rundt virker i total endring, brått og uforståelig, er det å gå ut i naturen som å komme hjem. Hjem til noe trygt, uforanderlig og evig.

Selvsagt er ikke naturen uforanderlig. Den endrer seg hele tiden – svinger seg i årstidsdans i takt med lysets puls.

Naturen er kanskje heller ikke evig – en dag skal også jorden bli borte – men universet vil bestå.

En slik tanke er svimlende, og jeg stopper og ser på den lille furua ved siden av meg.

Det er godt å hvile øynene på noe varmgrønt i alt det hvite. Den strekker greinene tillitsfullt ut og opp, spriker med sine nåler, vifter forsiktig til en bris som fyker forbi.

Det lille treet er liv.

Det er røtter med vann, bark med insekter, stammer med kvae. Dypt der nede, under lag på lag med snø, sludd, regn og jord, er røttene festet. Røttene gjør at treet står stødig, selv om det nesten er begravd i en meter snø. Bare de øverste greinene stikker opp.

Det venter på vår.

Og vet at den kommer.

For meg er natur trygghet.

Jeg har riktignok ikke erfaring med aggressiv grizzlybjørn, forfrosne kroppsdeler eller naturkatastrofer.

For dem av oss som har opplevd slikt, føles naturen kanskje mer som noe farlig. Som noe som truer ens eksistens.

Jeg vet ikke hvordan det er å bo et sted der naturkreftene kan presse mennesker på flukt.

Og kanskje er vi i ferd med å ødelegge vårt eget forhold til naturen.

Likevel tror jeg at vi, dypt nede i vår sjel, lengter tilbake. Til det grunnleggende. Til det enkle.

Kanskje særlig når alt annet brått blir komplisert.

Jeg har i alle fall en slik lengsel. Den kommer i små stikk hvis jeg ikke har fått vært der ute på noen dager. Og nå for tiden, som et grunnleggende behov.

Behovet får utløp idet jeg tar på meg skiene, drar lua over ørene og vender tilbake.

Til urørt, hvitt landskap, der bare viftende småfuruer kan høre hva jeg tenker.

Det gir ro i uroens tid.