I dag, 2. oktober 2018, er det nøyaktig fem år siden jeg publiserte essayet Drømmefrø på bloggen min. Originalen kan du lese her. Siden den gang har teksten levd sitt eget liv, slik publiserte saker jo gjerne gjør. Jeg har fått mange tilbakemeldinger på at teksten ble og blir lest, og jeg har fremført den ved to ulike anledninger. Den første var på Verdensdagen for psykisk helse i oktober 2015, den andre på Rosa Sløyfe-kafé 26. oktober i fjor.

Lite ante jeg den gangen, at jeg et år senere selv skulle være en del av kreft-statistikken.

 Drømmefrø handler om Oktober, som sår drømmefrø i skogene. Når menneskene kommer forbi, kan vi fange dem opp. Og hvis det skjer, kommer drømmen inn i menneskets hjerte og kan leve videre der. «Du finner dem over hele jorden, i skogene, ved havet, på fjellet, ved elvene. Det er derfor dere mennesker stadig søker dit. Til naturen. Dere skjønner bare ikke hvorfor. Men det er altså på disse stedene drømmene kommer til dere, og begynner å vokse.», sier Oktober i teksten min.

Meg og det gamle våningshuset på gården. En av drømmene mine handler om å sette huset i stand og bruke det til noe. Jeg vet at huset elsker tanken på å bli brukt igjen. Til noe annet enn oppbevaring.

Jeg har mange drømmer. Ting jeg har lyst til å gjøre, ting jeg brenner for å få til. Etter at jeg fikk kreft, har jeg innimellom tatt meg selv i å tenke – er det noen vits å drømme så mye nå? Er det ikke noe trist med drømmer som kanskje aldri går i oppfyllelse? Hva med drømmene til de som har gått bort av samme sykdom som meg, hvor ble de av? Og – er det ikke bedre å bare fokusere på nået, være sikker på at man får med seg hvert øyeblikk og hver dag?

Nei.

Det er aldri feil å drømme.

Drømmene kan holde oss oppe, få oss til å se fremover, gi oss noe å strekke oss etter.

Drømmene våre sier noe om hvem vi er, hva som dypest sett er viktig for oss.

Drømmene våre kan gi oss vinger, selv når vi er langt nede og kaver i mørket. Kanskje særlig da.

 Selvfølgelig er det også viktig å være til stede her og nå. Etter at jeg fikk kreft, har jeg lært å sette pris på de mange små hverdagsøyeblikkene som før kanskje bare gled forbi. Vekkinga av trøtte unger med morgensveis og morgenånde. Smøring av matpakker. Se at de kommer seg på skolebussen. Stillheten i huset etterpå. Eller - når alle er samlet rundt middagsbordet, og en av oss forteller engasjert om noe som har hendt den dagen. Eller – lukten av nytraktet kaffe, som jeg nå kan nyte igjen etter noen måneder med usmak.

Drømmefrø som gylne perler på strå …

Men det ene utelukker ikke det andre. Å få en kreftdiagnose er alvorlig, hvordan man enn snur og vender på det. Kroppen min fylles ukentlig med medisiner som skal fjerne de syke cellene. Bivirkningene er der, både i stort og smått. Men tross alt – jeg er oppegående, jeg gleder meg over at jeg klarer å jobbe litt, og jeg gleder meg over at svulsten nå ikke lenger er synlig. Den smelter mer og mer bort etter hvert som medisinen virker.

Og drømmene mine, de lever videre.

I dag fikk jeg en etterlengtet skogtur. Jeg møtte Oktober. Og lovte at jeg skulle fortelle om Drømmefrøene hennes på nytt. Nå har jeg holdt løftet mitt. Under her kan du lese teksten i sin helhet.

Håper også du tør å drømme. Uansett hvor du er i livet, uansett om du tror på drømmen, uansett om du anser den som stor, liten, dum eller skinnende bra.

Drømmefrøet er kommet til deg av en grunn.

Drømmefrø

Jeg hørte henne før jeg så henne.

Den lyse stemmen fløt gjennom skogen, og minnet om en fløytes mykeste toner.

Jeg stoppet.

Hun trådte frem mellom bjørkestammene og børstet et par gule blader fra skulderen. Jeg skjønte at det var Oktober. Håret falt i sorte bølger nedover ryggen, med gylne og sølvaktige strå. Den lange kjolen hadde høstfjellenes metalliske glans.  

På den ene armen hang en dråpeformet, dypgrønn kurv.

Oktober smilte til meg, på den måten man smiler til noen man har sett før. Jeg smilte tilbake, nysgjerrig og forundret. Slik sto vi et øyeblikk, og jeg ville si noe, men visste ikke hva.

Så stakk hun hånden ned i kurven, snudde ryggen til meg og begynte å gå. Mens hun gikk, kastet hun noe rundt seg. Dette noe hentet hun fra kurven. Det kunne minne om store vanndråper fra et fossefall, for de glitret og blinket i morgenlyset.

«Hva gjør du?» spurte jeg.

Oktober snudde seg litt mot meg, smilte på nytt og fortsatte så med samme bevegelse.

«Du følger etter meg, ser jeg.» 

«Unnskyld, men jeg ble så nysgjerrig på hva det er du har i kurven din.»

«Det er drømmefrø.» sa Oktober.

«Drømmefrø? Hva er det?»

«Det er akkurat det jeg sier at det er. Drømmefrø.» 

 Jeg småsprang etter for ikke å miste henne av syne. Hun beveget seg smidig og lydløst. Rundt henne regnet det av disse drømmefrøene, de landet mellom tuer, i lyng og mose, og ble snart borte.

«Hvorfor kaster du dem på marken?»

Nå stoppet hun brått, snudde seg og rakte meg hånden. Jeg lente meg frem for å se, og i håndflaten lå det noe som lignet små klinkekuler. De glitret i alle slags farger, og hver og en av dem sendte ut et lite lys. Det kunne minne om den type lys en stjerne sender mot jorden en klar høstkveld.

«Drømmefrøene inneholder ikke bare drømmer, men også håp, tro og livskraft. Når de blir sådd, slik jeg gjør nå, har de alt de trenger inni seg for å klare seg. En stund.»

Jeg så opp på Oktober. Blikket hennes møtte mitt, og øynene glitret muntert.

«Men hvorfor kaster du dem på marken?» spurte jeg igjen.

«Fordi jeg er Oktober. Jeg sår drømmefrø i skogene, slik at menneskene som kommer forbi, kan fange dem opp. Hvert drømmefrø kan fanges av et menneske, da kommer drømmen inn i menneskets hjerte og kan leve videre. Mennesket trenger drømmen, og drømmen trenger mennesket»

Jeg blunket forvirret.

«Mener du at menneskets drømmer kommer fra drømmefrø?»

Hun nikket.

«Ja, hvor kommer de ellers fra?»

«Men … går alle månedene rundt og sår drømmefrø?»

«Nei, bare noen få av oss. Jeg er Oktober, og Oktober er en måned for drømmer. Men husk, jeg snakker ikke om de drømmene du drømmer om natta», sa Oktober og klappet meg lett på hodet.

«Jeg snakker om de drømmene du drømmer her.» Hun flyttet hånden til hjertet mitt.  

«Drømmefrøene vil alltid søke til et menneske det kan bo hos. Når menneskene går i mine skoger, kan de plukke opp frø uten at de vet det. Og gjennom vinteren modnes frøene i menneskets hjerter. Men bare hvis frøet blir behandlet godt.»

Jeg holdt pusten og ventet på at hun skulle si mer.

«Frøet dør hvis det blir utsatt for frykt og misunnelse. Det kan bare leve og bli til virkelighet hvis mennesket selv vil, og har tro på at det er ekte.»

Hun løftet kurven lenger inn på armen, og skulle til å gå videre.

«Vent. Jeg må få vite mer», sa jeg.

Hun så på meg. Kurven hang tungt på armen. Den var full av frø. Jeg tenkte febrilsk på hva jeg skulle spørre om, for jeg skjønte at min tid med henne straks var over. Hun skulle videre.

 «Er det drømmefrø overalt, hele tiden?» var det eneste jeg kom på.

«Ja visst, du finner dem over hele jorden, i skogene, ved havet, på fjellet, ved elvene. Det er derfor dere mennesker stadig søker dit. Til naturen. Dere skjønner bare ikke hvorfor. Men det er altså på disse stedene drømmene kommer til dere, og begynner å vokse.»

Jeg nikket, fortumlet over alt jeg hadde fått vite.

«Takk, Oktober. Og farvel.»

 Hun stakk hånden i kurven og plukket opp et frø. Mens hun holdt det mellom tommel og pekefinger, løftet hun det opp og lot det fange himmellyset.

Så sank hånden hennes ned, og hun tok min hånd og brettet håndflaten ut.

«Dette er ditt drømmefrø. Bare du selv vet hva som er inni det, og bare du selv kan gjøre det til virkelighet.»

Jeg stirret på frøet, som lå som en stjerne i miniatyr i håndflaten min. Varsomt lukket jeg hånden rundt den gylne perlen.

Da jeg kikket opp for å si takk, sto jeg alene i lysningen. Borte ved skogkanten vaiet noen visne strå.

Jeg går i regn. Lett regn, bare et svakt perledryss som driver i luften. Det er vårens første.

Jeg går. Innover i skogene, langs en sti jeg har gått før. Som barn. Som ung kvinne. Som voksen.

Som meg.

Trærne kjenner meg. De har vært her hele mitt liv. Bygget årring for årring, båret sine kroner av løv, sluppet gullbladene mot jorden. Vaiet i vind og sukket i stille sommerkvelder.

Og vært her.

Mens min skikkelse har glidd frem mellom stammene.

Vært her, idet jeg stoppet opp og snuste inn lukten av dem. Idet jeg la en hånd på en av stammene og lot et «takk» flagre som en sommerfugl inn i det grønne dypet mellom greinene.

Vært her, i min sorg og smerte, i min kreative glede, i min dans. Vært her i min sorte dag og i min lyse, lette. Kunne de vite hvilken det var, ut fra tyngden i stegene? Eller ut fra hvor blikket mitt var vendt?

Det er mai. Jeg har ikke møtt henne ennå, men vet at hun er her. Jeg kjenner nærværet hennes i fuglesangen fra skogkanten. I lyset, som langsomt sprer seg som en hvit blekkflekk i begge endene av nattemørket, til det til slutt ikke er mørke igjen. I lukten av jord og våknende liv som stiger opp fra markene. I suset fra elva, som igjen er sluppet løs og søker sin vei mot havet. Mot kilden.

Jeg søker også. For jeg har forstått nå, at søken er en del av min natur.

Av alles natur.

Vi vil til kilden. Til det som driver oss.

Vi vil finne vår historie blant alle Historiene.

Det er det vår sjel synger så stille om.

Kom tilbake. Svaret er her, bak alle lagene med det du har trodd er deg.

Vi kan velge å overse det. Et helt liv.

Men slik elva søker havet, slik trærnes røtter søker jorden, søker også vi.

Tilbake til opprinnelsen.

For alle historier har en start. Også din. 

Jeg har planlagt to nye skrivekurs her på Elvestad. Dato og mer informasjon finner du her:

Skriv deg selv.

Snøen drives sidelengs mellom stammene. Nå og da gjør vinden seg om til energiske kast som virvler rund og rundt, til den endelig slipper og de hvite flakene kan gå inn for landing på en gren eller i et fotspor.

Sola er borte. Himmelen er dekket av et tykt, grått og ugjennomtrengelig skylag.

Og jeg elsker det.

Jeg trasker fremover i den halvdype snøen. Det går sakte. Pulsen suser i ørene. Jeg kjenner rytmen i kroppen, hvordan den stadig fører meg fremover, hvordan landskapet seiler forbi.

Jeg slipper tak. Jeg skyver masetanker unna.

Bare pust og skog. Puls og vind. Snødrev og nakne stammer.

Det har vært sol så lenge. En insisterende sol mot blå himmel. Sol i badevinduet hver morgen. Sol på trappa. Sol i øynene, på huden, sol i fjellene, sol på gulvet i stua, sol i min datters hår. Sol på hvit snø. Alltid det. Sol på hvit snø.

Sol i kulde.

Det har vinteren så langt i år.

Sol i kulde.

Kan man lengte bort fra sol?

Luften har et mildt drag. Jeg kjenner snøkorn lande i ansiktet, de smelter og etterlater seg en prikkende glede.

Så går hun med ett ved min side. Mars. Vi går en stund i stillhet. Jeg tenker på hennes natur; den stadige skiftningen mellom kaldt og varmt, dagene med snø og slaps, nettene med stille regn.

Mars er en dans. En reise. Mars er ytterpunktene mellom vår og vinter. Brytningstid.

Men ikke i år.

– Ble du lei av alle skiftningene? Var det derfor du bare ga oss kulde og sol?

Hun klukkler som en bekk under is og snø.

– Ingen råder vel over sola? Nei, min venn. Det var bare slik det ble. Denne gangen. Og du, menneskebarn, du er glad for det? At sola ikke skinner?

Jeg tenkte over det hun sa. Og kjente at svaret var ja. Jeg var glad for at sola ikke skinte. Det hadde jeg ikke trodd var mulig.

Men man kan altså lengte etter endring. Nærmest uavhengig av forholdene her og nå. 

Endringslengt.

Jeg smakte på ordet mens en ny virvelvind løftet snøkorn opp foran meg.

– Hvorfor er vi slik, tror du? At vi lengter etter endring, men samtidig ro?

– Du gjør det. Andre gjør andre ting. Føl deg fri til å være og gjøre akkurat det du er og vil være.

Vi stoppet opp. Hun børstet snøkorn fra håret. Jeg visste hun snart ville være borte.

– Takk, sa jeg. – For at du ga meg et nytt ord.

Hun smilte.

– Du er en del av jorden, himmelen, stjernene og skogen. Du puster med årstidene, danser med vinden og ler med vårbekkene. Jeg forstår din lengsel. For endring er i din natur. Og naturen endrer seg alltid.

Hun fulgte noen snøkorn med det lyseblå blikket. Så så hun rett på meg. Der inne var det et brått streif av årtusener. Flytende skyer, stjerneskudd og solvandring, netter og dager, jordas reise i det tomme rommet, årstider som kom og gikk.

Synet gjorde meg ør. Hun la hånden på skulderen min.

– Husk nå. At endring alltid vil komme. Slik har det alltid vært. Og slik vil det alltid forbli.

Jeg smilte og kjente hvordan ordene tente en stille flamme i hjertet.