Så har det blitt et nytt år. Januar 2020 har åpnet seg foran oss med blanke ark. Hvilke farger vil vi fylle sidene med?

Jeg har blogget siden 2011. Det er altså ni år siden jeg skrev mitt første blogginnlegg. Bloggen har for meg vært et kreativt fristed, et rom hvor jeg kunne dele de ordene som lå meg på hjertet der og da. For det har alltid oppstått magi idet jeg satte meg ned for å blogge. Magien består i at det som skapes, hverken er planlagt eller gjennomtenkt på forhånd. Og de få gangene jeg har forsøkt å ha et innlegg klart i hodet, tar ordene likevel sine egne veier.

Uendelige muligheter, blanke ark og mange farger. Jeg elsker starten av et nytt år!

Gjennom blogginga har jeg skrevet frem mine kjære venner - årets måneder - som kommer med visdom, ettertanke og glimt i øyet. Før jeg begynte å blogge, ante jeg ikke at Januar, Februar, Mars og alle de andre ville slå følge på mine vandringer. Jeg ser dem så tydelig, og alle har de sin visdom, sin kunnskap og sin personlighet. Flere har spurt meg om disse tekstene en gang vil komme ut i bokform. Ja, det vil jeg gjerne at skal skje en gang. Ingenting ville glede meg mer. Så får vi se da - om det skjer.

Jeg, og mange med meg, elsker å bruke årsskiftet til å se både bakover og fremover. Jeg har et enkeltpersonforetak, med kun meg selv som ansatt, likevel pleier jeg å ha et “årsmøte”. På møtet går jeg gjennom hva jeg har skapt i året som gikk, og jeg ser hva jeg ønsker å videreføre. Eller slutte med. Jeg legger også planer for året som kommer, og kjenner stor glede ved å skrive ned mål og drømmer, gjøremål og oppgaver.

Men det kan bli for mye planlegging også. For våre liv er ikke til for at vi skal ha fullstendig kontroll på alt og alle. Kontroll er en illusjon, og det å skape og være kreativ gjør vi ikke fra hodet. Det gjør vi fra en helt annen plass.

Derfor vil jeg fortsette med å ha bloggen som et kreativt skriverom. Jeg kommer ikke til å skrive om dagsaktuelle nyheter og hendelser, jeg kommer ikke til å skrive politiske kommentarer, ytringer eller godt skisserte saksinnlegg.

Jeg kommer ikke engang til å planlegge innholdet, slik man sikkert burde. For jeg vil holde på magien i det som oppstår akkurat idet jeg skriver.

I disse tider er jeg i gang med å skrive en romanserie for Egmont. Den skal på trykk i et av selskapets ukeblader. Jeg fryder meg, for de to siste årene har jeg ikke kunnet prioritere denne typen skriving.
Avtalen er gjort, jeg vet sånn omtrent hvor mye plass jeg får, og når jeg skal levere. Men skal jeg fortelle deg en hemmelighet? Jeg aner ikke hvordan hovedpoenget i serien skal bli. Jeg har ikke svaret på hvordan den skal slutte. Jeg stoler på den kreative prosessen - og at det som skal skje, vil skapes underveis.

Jeg har blanke ark og full tillit.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

Nå kommer lyset tilbake!

Det var 17. desember. I skogene ville det grå dagslyset ikke våkne. Jeg bevegde meg sakte fremover, gikk på føttene på frossen mark, av og til stoppet jeg for å lytte. Ville jeg få høre skogens puls?

Så var hun der. Desember. Lydløs, med en gyllen glød rundt seg, og øyne som minte om fjerne stjerner.

– Jeg husker denne dagen i fjor, sa jeg lavt, uten å si hei først, det var liksom ikke nødvendig.

– Hva skjedde da? Spurte Desember, enda jeg visste at hun visste, men jeg ville jo gjerne fortelle.

– Jeg satt på kirurgens kontor. Han snakket i telefonen med noen på laben, så snudde han seg mot meg og sa: «Vi fant ingen levende kreftceller i vevet vi opererte ut. Ingen i brystet, ingen i lymfene.»

Jeg hadde stoppet opp nå, slo ut med armene og smilte: – Det var som å få livet i gave. For andre gang.

– Og siden?

– Siden?

– Ja, hva skjedde så? Det er jo i dag akkurat et år siden – det må jo ha hendt mye på et år? Et menneskes liv er kort, sa Desember, som et slags svar uten spørsmål.

Jeg grublet ei stund mens vi gikk videre. Den tørre snøen knitret under skoene. Jeg var varm i de tykke bobleklærne. En liten granmeis skjente plutselig i furua rett over hodene våre, og jeg stoppet igjen.

– Jeg følte at jeg var kommet ut på ei lysning i skogen. Etter å ha vandret gjennom ukjent landskap, sa jeg stille, ventet på at flere ord skulle komme sigende.  

– Fra lysninga gikk det flere veier videre, det kunne jeg se. Men jeg visste ikke hvilken vei jeg skulle gå, og bestemte meg for å stå der ei stund. I skogkanten. Ved lysninga.

– Og her står du ennå.

Jeg ble overrasket over at Desember så rett gjennom meg. Hun blunket lett med stjerneblikket sitt.

– Hvordan vet du det?

– Jeg ser det. I øynene dine. De har vennet seg til lyset.

Jeg så fra henne og til granmeisen, som hadde sluttet å skjenne, og nå hoppet fra grein til grein på jakt etter småkryp i sprekker og søkk. Jeg sukket. Men smilte.

– Jeg har innsett at det er her jeg skal være. På lysninga. Jeg skal ikke finne én vei videre, og gå den. Jeg skal bare være her jeg er. Og vil jeg gå på en av stiene, kan jeg alltid vende tilbake.

Desember lo.

– Og du er vanligvis så god på å finne veien videre, at dette kom uventet på deg?

Jeg nikket. – Jeg trodde jeg skulle videre. Men nå har jeg fått et ord, skjønner du. Et ord som forklarer alt. Jeg velger å tro at det er mitt ord. For nå, i alle fall.

Desember kikket spørrende på meg.

– Jeg tror jeg vet hva ordet er, sa hun, og la hånden på skulderen min.

Blikkene våre møttes, og jeg følte det som å se ut i universet en sen vinterkveld.

– Tillit. Ordet ditt er tillit.

Vi gikk innover snøtunge skoger, November og jeg. Hun hadde kledd seg så tidlig i Vinterens kappe dette året. Landskapet var dekket av snø, og alle kroner, greiner og kvister bar på hvite, glitrende snødekorasjoner.

Jeg kjente hvordan den kalde lufta gjorde godt i kroppen. Jeg rettet meg opp og lot vinden drysse noen snøfnugg i ansiktet. Hvordan var det mulig at jeg ikke hadde lært, hvordan kunne jeg gå rett i fella selv etter å ha kommet meg levende ut av den?

– November? Kan jeg fortelle deg noe?

November stoppet opp fra sin langsomme vandring ved min side, og kikket på meg. Hun smilte svakt. – Jeg elsker historier. Fortell.

– Vel, det er kanskje ikke en historie akkurat. Mer en tilståelse.

Nå hevet hun øyenbrynene. Blikket skimret i et dypblått mørketidslys, og hun holdt mitt så lenge at jeg syntes jeg så det flamme et nordlys der også. Jeg ble nesten svimmel, og måtte blunke.

– Ja vel? En tilståelse? Har du gjort noe galt? Dere mennesker er ofte opptatt av riktig og galt, har jeg skjønt.

– Vel, galt og galt ...

Jeg gikk langsomt videre. – Det er bare det at ... Du vet at jeg har hatt kreft, ikke sant? Jeg ble ferdig behandlet i februar i år. Og da jeg sto der og følte at jeg hadde fått livet i gave, lovte jeg meg selv å pakke den gaven langsomt ut.

November svarte ikke, men jeg så at hun lyttet oppmerksomt. Nå landet to granmeiser i bjørka foran oss, som om de ville lytte, de også. Jeg kikket opp på de to gråsorte fjærballene og fortsatte.

– Jeg lovte meg selv å ta meg tid til nærvær. Tid til hvile, trening, tilstedeværelse. Jeg vet at kroppen min har hatt det tøft lenge. At mange får problemer med langvarig utmattelse etter behandling med cellegift, operasjon og stråling. Jeg ville prøve å forebygge dette.

– Men det skar seg?

Jeg smilte litt av Novembers bruk av et så menneskelig uttrykk. Hvor hadde hun snappet opp det?

– Tja, i alle fall til en viss grad. Poenget mitt med alt dette er å fortelle at jeg oppdaget noe ganske sjokkerende om meg selv.

Nå stoppet vi igjen. Jeg krøllet tærne mine nede i skoene i et forsøk på å myke dem opp, og blåste varm luft inn i vottene. November sa ingenting, men stirret spørrende på meg. Jeg klarnet halsen.

– Jeg oppdaget at jeg skammet meg over å hvile. Skammet meg når jeg tok pauser for å gjøre ingenting. Skammet meg over å legge meg på sofaen midt på dagen, selv om jeg hadde hatt ei god arbeidsøkt på morgenen. Skammet meg fordi jeg følte meg lat og ikke til nytte.

Jeg kjente plutselig tårene presse på. Dette var vanskelig for meg, mer vanskelig enn jeg først hadde trodd.

– Dere mennesker er rare, sa November, men hun smilte mot meg og la hånden på skulderen min.

– Dere tror at egenverdien ligger i det dere gjør, og at jo mer dere gjør, jo mer verdi har dere. Ikke sant?

Jeg nikket og snufset litt.

– Du har nok mye rett i det. Jeg ønsker ikke å føle sofaskam, sa jeg og smilte litt over det merkelige ordet som plutselig dukket opp. – Og jeg øver meg på å kvitte meg med den følelsen. Den er nemlig totalt ubrukelig.

– Bra! Skam er bortkastet. I naturen finnes ikke skam. Bare natur.

Hun gikk videre. De to granmeisene kikket ned på meg før de lettet og landet i Novembers tykke hår.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad