En dag så jeg Oktober stå i skogkanten. Hun var som jeg husket; håret langt og sort med gylne tråder, kjolen i høstfjellenes metalliske glans. På den ene armen hang en dråpeformet, mørkegrønn kurv.

Full av Drømmefrø.

Hun løftet en arm og vinket. Jeg vinket tilbake og gikk oppover. Vi sto en stund og bare så på hverandre. Et lite smil glitret i klare øyne.

«For et år siden spurte du om et menneske med alvorlig sykdom egentlig burde drømme. Husker du?»

Jeg nikket og svelget. Selvfølgelig husket jeg. I oktober 2018 var jeg midt i behandlinga som skulle fjerne kreften fra kroppen min.

«Ja», hvisket jeg, «men jeg kom frem til at det aldri er feil å drømme.»

«Og nå er en av dine store drømmer gått i oppfyllelse.»

Oktober pekte på boka jeg hadde under armen. Boka som inneholdt en annen kvinnes historie. En kvinne som døde for snart hundre år siden, men som jeg likevel følte hadde en sterk forbindelse med nåtiden.

Tidlig oktober morgen…

«Det stemmer. Dette har vært en stor drøm for meg. Så lenge jeg kan huske, har jeg villet bli forfatter», sa jeg, og fikk til min forundring tårer i øynene.

«Jeg husker det frøet», sa Oktober, og det glitret i blikket igjen. «Jeg husker at du gikk her, som barn, og frøet festet seg i hjertet ditt.»

Det svimlet for meg. Var det mulig – at min forfatterdrøm startet med et frø da jeg var barn? Et Drømmefrø, sådd av Oktober? Jeg måtte lene meg inntil en bjørkestamme og lukke øynene et sekund.

«Du var her – da også?» Var det eneste jeg kom på å si, og med det samme jeg hadde sagt det hørte jeg at det var et unyttig spørsmål. Som for å understreke nettopp det, la Oktober hodet bakover og lo. Men det var en varm latter.

«Jeg har alltid vært her, kjære deg. Og oppgaven min med å så Drømmefrø har alltid vært min. Men har jeg hatt mange ulike navn, og det er få av dere som har sett meg gjennom århundrene. Slik du gjør, og alltid har gjort.»

Jeg smilte usikkert, knuget boken under armen og nikket.

«Ja, jeg har nok alltid sett deg. Selv om jeg som barn ikke hadde ord til å beskrive det jeg så.»

«Nei, og du hadde heller ikke ord for å beskrive drømmen. Likevel vokste frøet i hjertet ditt, til du ikke kunne overse det og måtte velge mellom å la det dø, eller la det vokse.»

Oktober trakk kurven opp på armen, og jeg så at den var fylt til randen av klinkekulelignende frø i alle regnbuens farger.

«Takk», hvisket jeg og tørket en tåre vekk med handbaken.

«Det er deg selv du skal takke. Jeg sår mange Drømmefrø som aldri får lov til å vokse. Som finner spireplass i et barns hjerte, men som likevel dør fordi barnet blir voksent og glemmer drømmen. Eller fortrenger den.»

Jeg nikket og tenkte på hvor lett det er for oss mennesker å prioritere alt annet enn det vi drømmer om å gjøre.

Oktober skulle til å gå. Hun nikket, som for å si farvel for denne gang, men plutselig presset et spørsmål seg frem i meg:

«Hva skjer når en drøm er gått i oppfyllelse?»

Hun pekte på boken under armen min og sa:

«Hva tror du? Vil du slutte å være forfatter nå som du har etablert deg som det?»

Jeg ristet bestemt på hodet. «Nei, absolutt ikke. Dette vil jeg bare gjør mer av.»

«Godt. Da vet du selv svaret. Hvis Drømmefrøet får næring og slår ut i blomst, kan det leve akkurat så lenge som du selv ønsker.»

Jeg sukket lettet, og fulgte Oktober med blikket til hun ble borte mellom bjørkestammer og gulnede strå.  

(C) Tekst og bilde: Lill-Karin Elvestad

Du vet hva du har, men ikke hva du får ...

Er ei setning som de aller fleste av oss kjenner til, har hørt, eller lever etter.

Det er noe med den som plager meg.

Ordene virker formanende, nærmest truende. De holder fast og tvinger i stedet for å åpne og frigjøre. De skaper angst til tross for at de gir seg ut for å være trygghet.

Et landskap jeg aldri blir lei av å betrakte.

Jeg heller resten av kaffen fra trakteren over i en kopp, skrur av og setter meg ved spisebordet. I etasjen under er hjemmekontoret med alle bøkene, dokumentene, skriveren, hyllene og kontorpulten. Som forresten er det gamle kjøkkenbordet min farfar lagde.

Men jeg sitter altså her, i etasjen over, ved det som strengt tatt er et spisebord. Jeg mistrives ikke på kontoret, slett ikke. Det er bare det at her oppe er utsikten så fri, endeløs og åpen at jeg kan hente inspirasjon bare ved å la blikket forlate skjermen.

Jeg liker fri. Jeg liker åpen.

Det er derfor ordene Du vet hva du har, men ikke hva du får, virker kvelende på meg. Jeg har hørt den setninga mange ganger, og da ofte som en forklaring på hvorfor man ikke skal kaste seg ut i det ukjente. Ja, det er selvsagt ikke alle impulser og ideer man skal hive seg på, det ville jo vært for dumt. Særlig hvis man er slik som meg – med nye ideer og impulser til stadighet.

Men – for her er et stort MEN.

Det er nemlig så enkelt å bruke budskapet i den setninga som en unnskyldning for ikke å gjøre endringer der man vet man burde gjøre endringer. Jeg har selv vært der, tro meg.

Bukkeblad strekker seg fra dypet og opp i lyset…

Hvis man år etter år unngår å satse, tørre, ta sjansen, selv om man dypest sett vil, ja da bruker man ordene som en unnskyldning.

For i bunn og grunn er det aldri noen garanti for at det du har i dag, har du også i morgen. Du kan tro du vet hva du har, men vet du det egentlig? Og - det er riktig at du ikke vet hva du får, men er det så farlig da? Skal du leve hele livet i en falsk følelse av å ha kontroll?

Jeg drikker av kaffen og ser ut vinduet. Undrer meg over hvorfor ordene om livsvalg kommer så sterkt til meg i dag. Men som så mange ganger før, stoler jeg på intuisjonen og at ordene finner sin egen vei. Det er noen der ute som trenger akkurat dette, akkurat i dag.

Vi har så mye å være takknemlige for. Vi har mat, vi har husly, varme, et trygt samfunn, veier å kjøre på, biler å kjøre med, statsledere som tross alt er fornuftige sammenlignet med ståa i mange andre land. Takknemlighets-lista er uendelig. Og jeg sier ikke at alle skal gå hen og endre på livene sine hele tiden. For min egen del er jeg nå på et punkt i livet hvor jeg VIL være. Jeg elsker livet slik det er, men veien hit har ikke vært gullbelagt. Den har vært full av valg – noen umulige, andre enkle.

Å måtte velge, måtte tørre, har lært meg mye. Det viktigste er at det ikke gjør noe at man ikke vet hva man får. For det er når man slipper taket i stupebrettet og hopper likevel, at magien oppstår. Det er da man ser verden fra et nytt ståsted, og oppdager nye veier der det før var tett kratt.

Kaffekoppen er tom, og nå har sola trengt gjennom morgendisen. Landskapet utenfor ligger badet i et gyllent lys. Jeg trekker pusten dypt og smiler.

I dag er valgdagen for lokalvalget 2019. Kanskje er det også din valgdag?

Godt valg. Og takk for at du leste.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

– Jeg vet noe om å sitte fast.

Vi gikk side om side, August og jeg. Jeg var blitt vant til at hun tok følge på turene mine, og kjente et stikk av vemod over å vite at hun snart ville reise.

– Sitte fast – som et tre sitter fast i jorda? Hun stoppet og pekte på den staselige og eldgamle furua ved siden av stien.

Stammen var så tykk at det måtte to personer til for å nå rundt. Jeg hadde undret meg så mange ganger over hvor gammel hun egentlig var, dronninga. Fortsatt bar hun nye kongler. Fortsatt var hun frisk, sterk, grønn og stolt.

– Vel, kanskje ikke akkurat som et tre, sa jeg og la hodet på nakken for å se oppover stammen. – Et tre vil ikke vokse hvis ikke jorda røttene står i, er god. Da vil det mest sannsynlig visne bort, eller kanskje få misvekster. Det vil i alle fall ikke trives, sa jeg, og la hånden på den ruglete overflata.

August lo litt og plukket opp noen kongler fra bakken.

– Jeg tror jeg forstår. Et menneske vil, på samme måte som treet, ikke ha det bra hvis stedet det slår rot på, ikke er bra?

– Noe sånt ja, mumlet jeg, usikker på hvordan jeg skulle formulere meg videre for å få frem det jeg mente.

Jeg satte meg på bakken med ryggen mot den trygge trestammen. Det var vindstille. Luften drev sløvt gjennom skogen og bar med seg en duft av sommer fra sydlige strøk. Det var forunderlig varmt, og tankene vandret mot det skremmende scenarioet vi mennesker er i ferd med å føre oss selv inn i. Et scenario der vi har forstyrret og ødelagt naturen i så stor grad at krefter vi ikke rår over, slippes løs. Som så mange ganger før, kjente jeg dyp uro ved tanken på menneskehetens oppførsel mot vår egen planet. Jeg svelget og skjøv tankene over på det konkrete.

På bakken foran meg lå ei grein, og jeg plukket den opp. Den var tørr innerst, men ytterst bar den fortsatt grønne barnåler og flere kongler.

– Det jeg mener med å sitte fast på en dårlig måte, kan sammenlignes med denne greinen, sa jeg og viftet med den foran August.

Hun satte seg også ned, og ventet stille på fortsettelsen.

– Greinen har vært fast i modertreet, ikke sant? Men festet var ikke bra nok, så til slutt knakk den av og landet her. På bakken.

August så forvirret på meg, og trakk på skuldrene. Jeg fortsatte:

– Når et menneske føler at hun sitter fast på en dårlig måte, er det akkurat som at hun vil komme seg løs, men ikke klarer å slippe taket. Hun frykter hva som vil skje. Vil hun overleve fallet? Vil det gjøre vondt å lande? Samtidig kjenner hun at hun er på feil sted, et sted der hun ikke lenger vil vokse. Hun lengter etter å sette nye frø.

– Aha, sa August og tok greinen ut av hendene mine. – Så mennesket både vil og vil ikke komme seg løs, men til slutt, hvis forbindelsen til røttene er for dårlig, vil det kanskje bare knekke av og falle?

– Ja, faktisk så er det slik. Vi knekker av og faller noen ganger. Men det vakre er, sa jeg og smilte, glad for endelig å få ordene frem: – At når vi lander, ser vi at det ikke var så farlig likevel. Vi lærer at vi kan sette nye frø et annet sted, et sted der jorda er bedre for oss.

August lo igjen, og ristet på hodet. – Menneskene er rare! Men jeg liker å lære om dere.

Jeg sukket og kjente at jeg kom til å savne henne.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad