Januar er her, hvisker vinden som bæres opp fra havet.

Jeg smiler og ser opp i de drivende skyene. Det er snøbyger på vei inn fjorden, og jeg har akkurat kommet ut av skogens favn. Trugeturen i snøtung stillhet har gitt meg ny kraft.

Jeg vet hun er kommet, hvisker jeg tilbake, og jeg vet at jeg ikke har hilst henne velkommen ennå. Det har bare ikke vært riktig. Før nå.

 Maktesløshet

Jeg elsker nye begynnelser, følelsen av at alt er åpent og fritt. Jeg elsker kraften som ligger i å ta ansvar for hva som fylles på de blanke arkene. For uten det ansvaret er man heller ikke til stede i eget liv.

Det er vondt å føle seg maktesløs. Å føle at du ikke eier dagen, at du ikke kan gjøre noe for å påvirke det som skjer med deg, er kanskje noe av det verste som finnes. Og det var nettopp følelsen av maktesløshet som gjorde at jeg valgte å være åpen om kreftdiagnosen i juni i fjor.

Det var ingenting jeg kunne gjøre for å endre på det faktum at jeg hadde fått kreft.

Og fordi jeg hadde fått kreft, var det ingenting jeg kunne gjøre for å endre på at de neste månedene – det neste året – ville bestå av medisiner og kirurgiske inngrep. Som jeg skrev i juni – det var som å bli skjøvet inn på en vei jeg ikke ønsket å gå. En vei jeg likevel ikke hadde annet valg enn å følge.

Min historie

Noe av det første jeg måtte forholde meg til, var avtalene og prosjektene som nå måtte avlyses, settes på vent eller endres. Det var mange mennesker involvert, og de måtte jo få beskjed om at jeg ikke kunne delta som planlagt. Og siden jeg er min egen sjef, var det bare opp til meg å sende de epostene. Jeg satte meg derfor ned, formulerte meg så godt jeg kunne, og trykket “send”.

Det var en sorgfull prosess. Både fordi jeg i de neste månedene var avskåret fra å jobbe med det jeg elsker, og fordi kreften nå fikk den første direkte og synlige inngripen i livet. I tillegg ville ryktet om at jeg hadde fått kreft, nødvendigvis spre seg etter hvert som flere fikk vite om det.

Jeg var maktesløs. Tom.

Men mens jeg satt og formulerte setningene om hvorfor jeg måtte avlyse og utsette, skjedde det også noe annet. Sakte kjente jeg hvordan det å beskrive tilstanden med egne ord, ga meg en følelse av mestring.

Vel nok hadde kreften skjøvet det meste annet til side, og tatt en stor plass i livet.

Men historien om dette, den var jo min.

Jeg måtte eie min egen historie.

Tanken ga meg ny kraft.

Ny mestring

Jeg, som har skrevet meg gjennom de fleste store og små hendelser i livet, og som allerede brukte skrivingen for å forstå og mestre, innså nå at det eneste jeg kunne gjøre, var å skrive.

Ved å skrive om både det vonde og det gode, tok jeg ikke bare livet tilbake. Jeg fant den mestringsfølelsen jeg trengte for å håndtere det jeg sto i. De ubesvarte spørsmålene kunne synes som en uoverkommelig mur, og jeg ante ikke hvordan veien videre ville bli. Men jeg kunne skrive meg gjennom. Steg for steg.  

Etter hvert som jeg kjente hvordan det å skrive om kreften ga meg en følelse av mestring, forstod jeg også at jeg måtte dele historien. Ikke bare fordi jeg selv ville eie den og unngå rykter og misforståelser, men også fordi jeg innså at min historie kunne gi mot, styrke og ettertanke til andre i samme situasjon. Ved å vise sårbarhet og dele reisen vår med flere, skjønner vi at vi ikke er alene om de vanskelige tingene i livet.

Din historie

Du eier også din egen historie. Uansett hva som har hendt med deg i ditt liv, er det din historie å fortelle. Ingen andre kan formulere den for deg, ingen andre enn du har makt til å skrive den.

Vi forteller alle historier, hele tiden. Vi har våre historier om barndom og ungdomstid, om hvorfor vi ble som vi ble, om hvorfor vi bor der vi bor. Historier om hvordan vi traff den vi elsker, eller om hvorfor det ble slutt. Historier om hvorfor vi valgte det yrket vi har, eller om hvorfor vi mistrives i jobben og lengter etter noe annet.

Vi tar livsvalg basert på våre historier.

 Og nå, når jeg nærmer meg enden av den veien som kreften tvang meg inn på, er landskapet igjen åpent. Jeg er snart gjennom. Foran meg ligger en lysning, og veien videre er det bare jeg som kan finne.

Jeg kan begynne å gå.

Jeg velger likevel å stå stille her i skogkanten.

Velkommen, Januar, hvisker jeg mens bløte snøkorn kommer seilende ned fra himmelhavet. 

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

Fredag var det vintersolverv. Årets korteste dag. Fra nå begynner en ny syklus, vi vandrer igjen mot lyset, mot et nytt år og en ny vår. Jeg våknet tidlig den morgenen, sto opp og tente levende lys. Skrivelys.

I skinnet fra det skrev jeg om nye begynnelser, om det underlige året som ligger bak meg, om skarpe kontraster langs livets ytterpunkter.

Og jeg skrev om intensjoner.

Jeg er fortsatt i en fase der jeg forsøker å samle tankene om det jeg har vært gjennom. Og jeg bruker skrivingen som verktøy for å forstå, reflektere og deretter handle.

Skrivingen er både mitt anker og mitt springbrett. Jeg forankrer meg hver gang jeg setter meg ved skrivelyset og lar ordene komme. Jeg forankrer meg i øyeblikket, men også i mitt indre. Jeg stopper opp her, lar ankeret forsvinne til dypet, og stanser tiden.

Skrivingen er samtidig springbrett for mitt arbeid og virke. Et springbrett er et brett hvor man tar sats – til hopp eller sprang – ifølge ordboka. Når jeg skriver, dedikerer jeg meg til kreativitet og skapelse uansett hvilken form og innhold teksten har. Ordene er mitt arbeidsverktøy, jeg tar sats, hopper – og skaper.

Utpå dagen gikk jeg til skogen og tente bål. Idet fullmånen langsomt steg opp over vinterhvite fjell, sendte bålets flammer et gyllent lys mellom stammene.

Vintersolverv ble feiret med bål.

I samme øyeblikk som jeg satt der, ved bålet, samlet en gruppe mennesker seg på et av de mange kontorene på sykehuset i Tromsø. Trolig hadde de hvite frakker på seg. Trolig ble en del papirer tatt frem, kanskje kikket de ned på dem i fellesskap, det ble snakket og nikket, diskutert og notert. Etter møtet satte én av dem seg ned på sitt eget kontor og slo et telefonnummer. Det var mitt nummer. «Resultatene etter behandlingen så langt er så bra som de kan få blitt. Vi fant ingen levende kreftceller i det som ble operert vekk, verken fra brystet eller lymfene», sa stemmen i telefonen.

De to svulstene hadde ikke bare skrumpet av cellegiften. De var fullstendig borte. «Ingen levende kreftceller», hadde legen sagt, og dermed bekreftet det en annen lege fortalte sist mandag.

Jeg føler at jeg har fått livet i gave. Jeg er fortsatt ikke ferdig med behandling. Jeg må ha stråling – for sikkerhets skyld – og jeg vil måtte bruke forebyggende medisiner i årene som kommer.

Men det som hadde fått feste i meg, som var i ferd med å vokse ukontrollert og spre seg, det er nå borte.

Hva gjør denne historien med meg? Hva kommer jeg frem til, etter å ha blitt dyttet ut på en mørk og ukjent vei? Hvordan har det å måtte forholde seg til mulig dødelig sykdom, endret meg? Hva tar jeg med meg videre, og hva lar jeg ligge igjen?

Det må jeg nok tenne flere skrivelys for å finne ut av.

Men jeg vet dette: På dagen for vintersolverv 2018 rettet veien seg ut, og et åpent landskap lå foran meg.

Slik det også ligger åpent for deg.

Kanskje vil du bruke juletiden til å reflektere over hva du tar med deg videre på din vei?

Jeg ønsker deg varme, stemningsfulle dager med senkede skuldre og tilstedeværelse.

God jul.

 © Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

Lystid i åpne landskap.

Kjære deg.

Du har gått lenge. I snart fem måneder har du satt den ene foten foran den andre, på en sti som stadig ligger innhyllet i tåke. Du har gått fordi det er det eneste du kan gjøre.

Når du snur deg og ser bakover, ser du landskapet du har passert. Et landskap med daler i evig skygge, og bratte skråninger som du måtte klatre opp. Det har vært en tidvis tung vandring. I skyggene vandret også tankene i mørke spor. Der, i mangel av lys, gikk de seg vill og floket seg inn i angst og død.

Men alltid. Alltid kom lyset og jaget mørket vekk. Du kom deg opp den skråningen. Du fikk utsikt, lys og luft. Du fikk riste av deg mørket og finne et nytt punkt å feste blikket på. Og du gikk.

Strå i vind.

Og hver gang sollyset streifet over ansiktet ditt, gled også kreativitet, glede og inspirasjon gjennom hjertet. Det var i disse øyeblikkene du var nær ved å glemme hvorfor du gikk. Kroppen fant sin egen rytme, pusten sin egen takt. Du så bilder foran øynene, bilder i klare farger og streker, og du skjønte at de fortalte noe viktig. De var muligheter fra fremtiden, fra ditt liv, noe du kunne strekke deg etter, og en dag favne rundt. Skaperkraften strømmet brått gjennom kroppen, ga deg styrke, rettet ryggen din, smeltet tåken og ga deg et glimt av målet der fremme:

Å bli frisk.

Kjære deg.

Selvfølgelig er kroppen din preget av fem måneder med cellegift. Selvfølgelig kjenner du bivirkningene. Du kan liste dem opp, telle dem, si dem høyt. Og mest av alt – føle dem. Hver dag.

Selvfølgelig er kreft noe dritt. Det er en alvorlig diagnose som setter i gang en lang rekke av følelser og fysiske konsekvenser. En diagnose som får helsevesenet til å trykke på den røde knappen. Som fører deg inn i et system med utredninger, medikamenter, undersøkelser. Som fører deg inn i hvite sykehuskorridorer. Som gir deg sprøytestikk på sprøytestikk.

Og først og fremst: En diagnose som setter din styrke på en hard prøve.

Blått landskap en tidlig morgen.

Kjære deg.

Du, ja. Du som leser dette. Jeg vet ikke hvor du er i ditt liv. Jeg vet ikke om du lever det slik du innerst inne ønsker, eller om du går rundt med et beskyttende skall rundt følelsene. Kanskje har du i mange år lengtet etter noe, uten at du helt vet hva, bare kjent en uro, et stikk i hjertet. Eller kanskje kjenner du deg selv så godt at du vet hva du trenger for å ha det bra. Og du har tillatt deg å følge den veien.

Hvor du enn er, så har du trolig kjent på frykten. Frykten for endringer, som de aller fleste av oss har. Vi kjenner kanskje at vi har lyst til endring, at vi har lyst til å gjøre nye ting, slå opp nye dører, bli kjent med nye mennesker, bytte jobb, begynne å tenke nye tanker, utfordre oss selv. Men siden vi ikke vet hva følgene kan være, lar vi det ofte forbli som det er.

Stille vann skaper ingen bølger. Stille vann er enklest å ro over.

Men tro meg. Kreft er en kampestein som kastes ut i vannet og sender en vannsøyle mot himmelen. Kreft skaper et dragsug og virvler opp alt. Den tar tak i båten din og føyser deg av gårde på en ny kurs, uansett hvor lite du ønsker det. Kreften er vinden i seilene, og den sender deg rett mot sårbarhet og angst. I starten har du nok med å holde fast i ripa.

Etter hvert vil du lengte etter å styre selv. Du vil kjenne en brennende lyst til å legge hånden på roret, og aldri slippe det igjen.

Og målet ditt vil bli den dagen du igjen er fri til å gjøre det.

Kjære deg.

Ikke frykt endring om det er endring du ønsker.

Legg hånden på ditt ror og sett kursen. Lag bølger i vannet. Mens du kan.

For du vet aldri når livet tar roret ut av hendene dine og ber deg holde deg fast.

Tekst og foto: (C) Lill-Karin Elvestad

Oktobersol.