I disse mai-dagene er det et drøyt år siden jeg klatret opp på taket på Gammelstua med brekkjern i den ene hånden og hammer i den andre. Så løsnet jeg de første skifersteinene og sendte de nedover takskråninga for sortering og rengjøring. Jeg hadde aldri i mitt liv gjort akkurat dette før.

Gammelstua mai 2022. (C) Lill-Karin Elvestad.

Noen dager senere ble vinduene forsiktig løftet ut og tatt til tradisjonshandverker Siv Holmin for restaurering, og tømrerne begynte arbeidet med å jekke huset ut av sin skakke tilstand. Sakte, men sikkert ble huset fra 1926 stelt med, flikket på, pusset, malt og reparert. Det ble rett i ryggen og fikk nye påler. Råttent treverk ble byttet med nytt av god kvalitet.

På reisen som startet i mai i fjor, og som fortsatt pågår, har jeg lært så utrolig mye. Om hva gamle hus kan fortelle, om gjenstander og bruksting gjennom tiår, om bygningsvern og om min egen familiehistorie. Og, ikke minst, hva jeg selv er i stand til å klare av hardt arbeid.

Arbeidet er heller ikke over. Denne våren har jeg lagt ned mange timer i maling og flikking av huset innvendig. Målet er å åpne huset for de fem kvinnene som kommer på skrivekurs her 18. juni. I det øyeblikket vi samles rundt kjøkkenbordet for ei helg med skriving, har Gammelstua fått en ny funksjon. Huset, som jeg fikk vondt i magen av å se på hver gang blikket streifet ut vinduet, har fått nytt liv. Når jeg nå ser ut vinduet, blir jeg glad. Og jeg blir påmint hvorfor vi bør ta vare på våre gamle bygninger.

Vi som lever i dag, har ansvaret for det som er igjen av kulturhistorien. Gjennom etterkrigstida og til vår tid er det dessverre utallige eksempler på bevaringsverdige bygg som er revet eller bare har råtnet vekk. De to siste årene har jeg reist rundt i Balsfjord for å registrere kulturminner. På 1980- og 90-tallet gjorde man det samme, og opplysningene ble samlet i det såkalte SEFRAK-registeret. Når vi sammenligner SEFRAK med bygningene som finnes i dag, ser man at svært mange er borte. Særlig gjelder dette sommerfjøs, sjåer og naust, men også mange bolighus.

Historien til våre formødre og forfedre er stillferdig hvisket ut.

Kan jeg hjelpe deg å male? Jeg er veldig flink!

Jeg mener ikke at vi skal ta vare på absolutt alt til enhver pris. Men det å renovere gamle bygninger handler ikke bare om ansvaret for kulturhistorien, det handler også om det grønne skiftet. Å utnytte vår allerede eksisterende bygningsmasse er langt mer miljøvennlig enn å rive og bygge nytt. Klimaavtrykket på materialet er allerede tatt.

Jeg bor på et tidligere småbruk med innmark, skog og 12 bygninger. Jeg er ingen handverker, og det enkleste for meg ville vært å redusere bygningsmassen i årene som kommer. Men da fjerner jeg ikke bare bygningene, men også mine etterkommeres sjanse til å oppleve sin slektshistorie. Og når de er gamle nok til selv å ta valget, er bygningene enda eldre og enda mer verdifulle ut fra et kulturminneperspektiv. Derfor er det nå mitt ansvar å sørge for såpass vedlikehold og bygningsvern at det er noe å overta.

Nymalt, snart 100 år gammel vegg. Linoljemaling, selvfølgelig!

Det som det historisk sett har vært mest aksept for å bevare, er våre store, ikoniske og viktige bygninger. Slik som kirker, prestegårder, embetsboliger og herregårder. Men vi må huske at de aller fleste av oss stammer fra fiskerbønder, gårdbrukere og hverdagsmennesker. De skapte seg et liv til tross for små midler, og de kunne noe vesentlig som vi bør lære av i dag; sjølberging. Selvsagt må vi også ta vare på, og formidle, deres historie.

Det er dyrt å ta vare på gamle bygg, er noe jeg ofte hører. Men jeg pleier å svare at alt er relativt. Hva vi bruker våre penger på, må hver og en bestemme selv. Men i dag finnes mange gode og smarte støtteordninger for oss med gamle bygg. Det finnes gode råd, gode handverkere og mange muligheter. Det viktigste er kanskje å ta to steg tilbake og vite at det ikke er sikkert det er så mye du må gjøre. Et slitt, gammelt hus kan ved første øyekast se falleferdig ut. Men våre forgjengere visste som regel hva de holdt på med, de plukket ut det beste og mest varige materialet for å bygge med. Få med deg en handverker som kan eldre hus, og bruk tid til å tenke hva du kan og bør la være å gjøre, før du ser på hva som må gjøres.

Jeg gleder meg til å koke kaffe på kjøkkenovnen i Gammelstua. Jeg gleder meg til følelsen av å gå barbeint på snart 100 år gammelt tregulv. Jeg gleder meg til å vise frem og fortelle mine folks historie, som også er nasjonal historie. Alt mens kong Haakon og dronning Maud henger på veggen og føler med.

- Jeg har ryddet et gammelt hus. Og med det, lært et viktig stykke norsk klimahistorie. -

Mars 2020. Jeg åpner døra inn til den vesle toromsstua fra 1926. Med min venstre hånd holder jeg mobilen og filmer. Idet rommet trer frem, kommer et berg av ting til syne. Eller – egentlig to berg. For i midten snor det seg en smal sti som det akkurat er mulig å ta seg frem på. Stien kan skape assosiasjoner til den vi beveger oss på nå – det er viktig å trå rett, ellers raser alt sammen.

Jeg går innover. Filmer til høyre og venstre. Vet ikke helt hva jeg vil med filmen, annet enn at jeg følger et instinkt om å dokumentere. Instinktet ble ignorert ei stund, for da jeg endelig lyttet til det hadde jeg allerede kjørt noen lass ting fra huset. Ryddet stien, så å si.

Likevel – synet av de massive, skulderhøye mengdene med gjenstander gjør inntrykk. I dag, halvannet år senere, blir jeg stuss når jeg ser filmen. Ikke over mengden ting, men heller over dette: At jeg orket å gå i gang. Ja, for det meste måtte fjernes dersom det snart 100 år gamle huset skulle kunne reddes.

Hvor mange slike hus og uthus fins det ikke rundt i vårt land? Fulle av ting?

Huset ble bygget av egen muskelkraft, og av materialer hentet fra egen skog. Farfar var 25 år, sterk og arbeidsvant. Den ene halvdelen ble tømret, den andre er i bindingsverk. På taket er det skiferstein. Huset var et enkelt sommerhus, hvor slåttefolket eller tilreisende slektninger kunne overnatte. I perioder brukte farfar huset til møbelsnekring.

11 år senere gikk han til alters med ei ung kvinne. Og da de skulle sette bo, tok de huset med. Til tross for at det var ment å være ei midlertidig løsning, ble de boende i 15 år. Fire barn kom til, og fylte huset med liv og leven.

De hadde få ting. Og mesteparten av det de hadde; møbler, klær, matter, tepper, verktøy og husgeråd, lagde de av gårdens egne ressurser. Det lå dager av arbeid bak en strikkejakke eller et par sjøvotter. Derfor ble tingene verdifulle. Gikk noe i stykker, var det ekstremt mye mindre kostnads- og tidkrevende å reparere det, i stedet for å lage nytt. Ja, for alternativet med å kjøpe fantes ikke.

Jeg finner åra som er reparert med surret jernstreng. Kanskje var det ei ekstra god åre, dette? God å holde i, god balanse i vannet? Jeg finner den sjøllagde riva med spikkede rivtinder. En begynnende sprekk i treverket er reparert med en ørliten stift. Jeg finner farmors fjøskofte, stoppet med nytt garn i mange omganger.

Men ingen av disse opprinnelige gjenstandene dukket opp før bergene av ting ble fjernet. Kasse på kasse med aviser, blader og glossy magasiner. Kasse på kasse med syltetøyglass og andre glass. Stabler med rømmebegre, smørkopper og syltetøybøtter. Av plast. Møbler og lamper og gjenstander som er byttet ut fra gårdens to andre våningshus.

Huset, som de siste 60 årene har hatt funksjon som lager, viser så urovekkende tydelig hva som skjedde med oss og samfunnet. Og kanskje også hvor det hele begynte. Ja, for i 1956 sto det nye huset ferdig. Som et stolt symbol på etterkrigstidas fremtidstro sto det der, med innlagt vann, isolerte vegger og kjøleskap. Velstanden, med inntog av alle mulige slags ting i kombinasjon med mer kjøpekraft, var kommet til småbruket Elvestad.

Gammelstua desember 2021. (C) Lill-Karin Elvestad.

Men én sak er å glede seg enkeltheten over å kunne kjøpe klær i stedet for å produsere dem selv. En helt annen er å overse ditt dypeste instinkt: Å ta vare på i tilfelle dårligere tider. Å kaste var naturstridig for generasjonen som brått kunne få kjøpt alt.

Familien kjøpte ikke mer enn folk flest, kanskje heller tvert imot. Nøkternheten lå fastgrodd i handlingene. Men siden de fortsatte å ta vare på alt, ble gammelstua nå en slags ultralokal søppelfylling.

Tenk om vi hadde stoppet litt opp den gangen. Tenk om vi sett på den reparerte riva og sagt: Ja, dette var lurt. Vi reparerer det vi har, i stedet for å kjøpe nytt.

Tenk om vi som kom til etterpå, kunne fått noe annet inn med morsmelka enn dette: Ideen om at velstand er lik kjøpekraft. Vi lærte at muligheten for shopping og den stadige tilgangen på smarte (plast)produkter, er ensbetydende med lykke og suksess. Tenk om jeg, oppvokst på det samme småbruket, men likevel nærmest som på en annen planet, kunne fått overført lærdommen om prosessen fra sauen ble klippet, til ferdigstrikket kofte? Jeg ville ha elsket den kofta. I stedet er klesskapet mitt i hovedsak fylt med klær av plast.

Da jeg ryddet huset, var det som å være på en oppdagelsesreise bakover i tid. Fra dagens endeløse tilgang på billige ting av alle slag, til det som lå underst og nesten begravd, nemlig produktene fra jorden, skogen og havet. Det er mye taus kunnskap i ei slitt tresleiv.

Takk for reisen. Jeg håper jeg har lært noe.

PS2: Ja, jeg fikk ryddet ferdig, og dermed også satt huset i stand. Nå kan det stå i hundre år til, som husvære for farmors kofte og farfars garnbøtenål. Som en særegen arena for kurs, formidling og fortelling.

Og ikke minst, som en påminnelse for de av oss som lurer på hvor det startet å gå galt.

17. desember 2021 var en litt forkortet utgave av teksten over, på trykk som kronikk i Klassekampen. Jeg fikk fine tilbakemeldinger fra folk som kjente seg igjen. Kanskje kan vi alle lære noe av å rydde et gammelt hus?

Så var siste punktum satt. I sluttrapporten, og på det utvendige arbeidet.

Vi klarte det. Alle punktene på handlingsplanen er haket av, alle regninger betalt, alle vinduer satt i. Huset er jekket opp og står på nye, frostsikre påler, skifertaket er reparert og råte er byttet ut med nytt, tilsvarende materiale.

Huset står liksom og skinner. Rak i ryggen, nymalt og klar til å romme nye øyeblikk.

Gammelstua anno november 2021.

Jeg har en ørliten pause nå, fra huset, men snart vil jeg gå i gang med innvendige gjøremål. Før jeg inviterer de første kursdeltagerne inn i juni 2022, vil jeg skrape og male noe, vaske og rydde, fikse og ordne. Trappa ute må også få et løft. Men – målet er ikke at huset skal fremstå som nytt. Tvert imot, jeg vil du skal føle mest mulig ekthet når du kommer inn over dørstokken. Husets sjel ligger nettopp i slitte gulv, glattpolerte trappetrinn og dører med bruksmerker og knirk.

Grovpanelet på deler av bislagveggen ble beholdt. Her ble melkeutstyret hengt opp etter vask. De originale spikrene er også bevart i veggen.

Når en får penger fra Kulturminnefondet, og generelt fra andre aktører, skal man levere en sluttrapport. I den bør det stå nokså detaljert hva man har gjort underveis, hvordan man har gjort det, og om det skjedde endringer i forhold til den opprinnelige planen. Dette er derfor et tips fra meg til deg; skriv opp stikkord underveis, og ta MANGE bilder. Du vil ikke angre på bildene, og tro meg – man glemmer fort detaljer selv om man tror man vil huske det.

Prosessen med å sette i stand gamle bygg er jo også en del av byggets historie, og bør derfor dokumenteres. Tenk mange år frem i tid, når bygninga er klar for en ny runde med vedlikehold – da er det kjekt å vite hvordan og hva som ble gjort forrige gang. Jeg ville betalt mye for å få tak i bilder fra den gang Gammelstua ble bygget, eller da huset ble flyttet til Elvestad. Det ville rett og slett vært gull for meg!

Gamle vinduer ble som nye. Nydelig handverk!

4. november i år holdt jeg et digitalt foredrag om prosessen med Gammelstua. Det var Kulturminnefondet som arrangerte foredraget, som i skrivende stund er vist over 2300 ganger. Jeg har fått mange tilbakemeldinger, hilsener og spørsmål, noe jeg setter veldig pris på. Særlig synes jeg det er artig at andre der ute blir inspirert til å gå i gang med sine prosjekter. Jeg hjelper gjerne med mine erfaringer dersom det kan bidra til at flere gamle bygg blir reddet.

Ja, for etter at jeg gikk i gang med Gammelstua, innser jeg at dette ikke kun handler om ett bygg og ett prosjekt. Å gi et gammelt hus nytt liv handler om verdier. Om respekt for de som var før oss, om å ta vare på tradisjon og kultur. Det handler om viljen til å lære og utfordre seg selv, og ikke minst:

Det handler om klima.

I 2020 slo en forskningsrapport fra SINTEF fast at det å ta vare på bygningsmassen vi allerede har, foran å rive og bygge nytt, gir stor klimagevinst. De materialene som huset er bygget av, har allerede tatt sitt klimaavtrykk. “Undersøkelsen til SINTEF viser at det nesten alltid er bedre å bevare og rehabilitere enn å bygge nytt, spesielt i et scenario der vi må kutte kraftig i klimagassutslipp de neste 30 årene. Kort fortalt betyr dette at vi ikke kan bygge oss ut av klimakrisa”, uttalte riksantikvar Hanna Geiran.

Min arv, Elvestad gård, består av 12 bygninger. De er bygget i løpet av ca. hundre år, det eldste på slutten av 1800-tallet. Når jeg skal forvalte dette, med både forrige, min egen og kommende generasjon i tankene, må jeg trå varsomt. Vår tid på jorda er kort – la arven etter oss bli god å bære.

Takk til alle som har vært med på reisen så langt. Jeg kommer tilbake med glimt fra innsiden også!

Der det fortsatt er rødt, befinner det seg ei dør. Dette var den originale inngangen før bislaget ble bygget. Til sommeren skal jeg få døra frem i lyset igjen.