Jeg ser på det hvite arket på pc-skjermen, og undrer: Hvor skal jeg begynne?

Så mye har gått gjennom hode, hjerte og hender siden sist jeg blogget fra istandsettinga av Gammelstua. Det er to måneder siden, men føles mer som to år. Per i dag er det bare litt arbeid med innsetting av vinduer som gjenstår før den dele av prosjektet jeg har fått midler til, er fullført. DET er intet mindre enn en bragd. Ja, for det er bare drøyt fire måneder siden arbeidet startet.

Bilde fra juli 2021. Mye er gjort - mye gjenstår!

Siden mai er huset jekket opp og nye frostsikre påler satt inn der det trengtes. Vi har hatt all takstein nede for rengjøring og sortering, og etter ny papp og nye lektrer ble steinen lagt på igjen (dette skrev jeg om i mitt forrige blogginnlegg her). Takk til tømrerne Tore og Inge Andreassen for godt arbeid!

Alle de 22 vindusrammene, med tre glass i hver, er restaurert. Knuste glassruter er erstattet med «nye» (egentlig gamle, som vi fant på loftet i Gammelstua), og vinduene er kittet og malt. Selvfølgelig med linolje, som var den opprinnelige malinga. To av karmene hadde råte i underkant, dette er skiftet (som det eneste på de 95 år gamle vinduene). Arbeidet er utført av Siv Holmin, Målselv tradisjonshandverk AS, men hovedarbeidet med maling har jeg gjort selv.

Det gamle bakstebordet ble et utmerket vindusmalingsverksted!

Siv Holmin og Merida finner ut av vindus-innsetting!

Snik-titt på toalettrommet!

I tillegg er bislag-taket satt i stand. Også her ble steinen tatt ned og rengjort, ny papp lagt på, og steinen lagt tilbake. Hele taket har fått nytt sink-beslag rundt pipa og langs mønekammene. Der det har vært nødvendig å skifte ut materiale, er det brukt malmfuru fra et lokalt sagbruk. I bislaget var det et spiskammers, dette skal bli toalettrom. Arbeidet med dette er ikke ferdigstilt, men tas opp igjen til våren.

Og, ikke minst, huset har nå fått det første malingsstrøket over det hele, pluss at søndre røstvegg er malt to strøk. Fasadeveggen med bislaget hadde ikke vært behandlet siden huset ble malt hvitt en gang på 1940-tallet, mens de tre andre veggene ble malt røde for ca. 20 år siden. Jeg valgte linoljemaling til begge «variantene», noe som har vist seg å fungere veldig bra. Malinga var lett å male med, og er jo så utrolig drøy i bruk. Neste år blir det nok et par strøk til!

Fasadeveggen får et strøk maling - drøyt 70 år etter at den ble malt forrige gang.

Per dags dato har jeg notert godt over 300 timer i egeninnsats, og da har jeg kun tatt med tiden fra 12. mai da det var offisiell oppstart. Både tidligere i år, og i fjor, la jeg ned utallige timer i rydding, kjøring av søppel, søknadsskriving og innhenting av kunnskap og gårdshistorie.

Er det verdt det?

Jeg kan svare enkelt: JA. Det er så verdt det som noe kan bli. Jeg har ennå ikke gruet meg til å gå ut og ta fatt én eneste gang. Selv om arbeidet har gått ut over sosial omgang med familie og venner, selv om sommeren i hovedsak er tilbragt i to meters radius av Gammelstua, selv om alt annet er skjøvet til side; å se den daglige fremgangen med huset har gitt en dyp glede. En mening.

Ferdig restaurerte vinduer - klar for nye 95 år!?

Gleden handler ikke bare om å få ta vare på slekts- og gårdshistorie. Den handler også om at jeg snart har et helt eget hus til bruk for kurs, formidling og små arrangement.

Den handler om at huset har lært meg så mye om handverk og gjenbruk, materialvalg og tradisjon, som jeg ikke ville ha lært andre steder.

Den handler om at huset også har vist meg noe om min egen arbeidskapasitet og -vilje, og ordtaket “det har jeg aldri gjort før, så det klarer jeg helt sikkert” har passet godt!

Så er det også dette: I en verden hvor vi blir stadig mer bevisste på de klimatiske og naturmessige endringene, er det en stor glede å kunne ta vare på det som allerede eksisterer. At det å restaurere og istandsette gamle hus i stedet for å bygge nye er bra for klimaet, er for lengst slått fast. I artikkelen “Gjenbruk er framtida” av riksantikvar Hanna Geiran kan du lese mer.

 Alt i alt er jeg nå litt sliten, men aller mest dypt takknemlig for hele prosessen. Jeg er så glad for at jeg turte å søke midler hos blant annet Kulturminnefondet!

29. og 30. september skal jeg til Vesterålen og Museum Nord for å holde foredrag om min prosess med huset. Foredraget heter «Gammelstua – er det håp? Om å se muligheter og å være litt gal.»

Om du kunne tenke deg å få foredraget til di bygd eller di forening, ta kontakt!

Høst 2021: Snart har alle karmene utendørs også fått seg et strøk maling.

Bilde fra september 2021.

Like før oppstart av arbeidet: Katta inspiserer hagen rundt Gammelstua!

Kjære leser! Tida mellom jeg skrev sist og nå, har vært fylt med et høyt antall timer egeninnsats - på Gammelstua. Bloggen og oppdatering om prosjektet er nedprioritert til fordel for måking, rengjøring, rydding, steinbæring. Men for en fremgang det har vært!

Vinduene er snart ferdig restaurert. De er skrapet og grunnet, knuste ruter er erstattet (de fleste med glassruter vi fant i en stabel på loftet), og kittet på nytt. De siste malingsstrøk skal jeg ta selv, før vinduene så blir satt på plass. Det blir stas å få vinduer i huset igjen - for tida er hver av de 10 vindusåpningene i hovedhuset dekket med plast.

Oppjekkinga er ferdig! Mens vinduene er på verksted for sårt tiltrengt pleie, har tømrerne gjort sitt. Huset ble i løpet av juni jekket opp med 4-5 jekker slik at gulvet for første gang i mitt liv var beint. Vel - så beint som det kan bli i et gammelt hus, der det i grunnen er helt på sin plass med ujevnheter og skjevheter!

Så begynte den møysommelige prosessen med pålene. På nordsiden av huset, som vender mot gårdsplassen og er mest utsatt for tele, fikk hvert av de fire søylepunktene støpte såler. Steinen som pålen opprinnelig sto på, ble lagt i støypen, og ny påle av lokalt hugget furu satt oppå. Senere markisolerte vi rundt, og jorda kunne måkes på plass slik at kun steinen og pålen vises!

Støpte fundamenter, original stein og til slutt ny påle av lokalt hugget furu.

Et eksempel på egeninnsats: Legge markisolasjon! Det ble forresten brukt en del fjære-sand i støypen, for å hedre de gamle tradisjonene.

Også to andre søylepunkt ble isolert eller fylt med pukk, før torva ble lagt tilbake. Alle søylene som gjennom årenes løp hadde vært nødreparert med for eksempel lyktestolper, eller søyler som var dårlige, ble erstattet med furu.

Det var en rar følelse å gå inn kjøkkengulvet første gang etter opprettinga. Der det før hadde vært oppoverbakke mot pipa, var det nå slett gulv. Det var som om huset selv rettet ryggen, stolt og rak for første gang på årevis! Ja, selv rommene virket større og luftigere.

Taket nærmer seg også ferdig! Da arbeidet med oppretting og nye søyler var gjort, kunne vi endelig ta av «plasthatten» huset hadde hatt siden vi tok ned steinen i mai. De gamle lektrene og en delvis ødelagt takpapp ble fjernet. Lektrene var i seg selv ikke helt ødelagt, men var blitt veldig sprø etter minst 80 år (kan være 95 år, dersom det var disse som ble lagt originalt). Nye lektrer av kjerneved furu ble lagt på samme måte.

Så ble ny papp lagt på. Vi hadde noe papp på gården fra før, og dette ble nå brukt opp (gjenbruk!), mens resten ble supplert med nytt. Vi valgte en tett papp, ikke diffusjonsåpen, all den tid huset har veldig god lufting og ikke skal etterisoleres.

Kun vertikale lektrer?? Joda, det går fint det også.

Det viste seg at måten taket var lektret ut på, er av en sjelden sort. Det er kun lagt vertikale lektrer, ikke horisontale. Etter at ha diskutert og vurdert, blant annet på to dagers steinleggingskurs med fagfolk (viktig med påfyll av kompetanse, også for huseieren!), kom vi frem til å videreføre samme metode. Det ville vært synd hvis metoden i seg selv skulle bli erstattet og dermed slettet. Plunderet var å finne ut hvordan man skulle få steinen nøyaktig lagt når man ikke har vertikale linjer å måle etter. Men da metoden var funnet, gikk legginga veldig bra. I skrivende stund er det ikke mange «legg» før taket er ferdig!

Skifertak “in progress”!

Siden sist har jeg også arrangert ÅPEN DAG i forbindelse med Malangen kystkulturfestival, og det var skikkelig artig. Jeg fikk fortelle om gården og huset, vist frem istandsettinga så langt og pratet med interesserte gjester om gjenstander, gamle hus og dette med bevaring av historien.

Så hyggelig med gjester på besøk i Gammelstua!

Som nevnt i nyheter, fikk jeg en stor overraskelse da jeg 19. mai i år ble tildelt Kulturminnefondets nasjonale formidlingsstipend for 2021. Stipendet skal stimulere til formidling og erfaringsutveksling om dette med å sette i stand og ta vare på kulturminner. I juni holdt jeg foredrag på bygningvernseminaret Tre i Nord, for svært så interesserte og lydhøre folk.

Om DU ønsker et foredrag om min prosess med å rydde et kulturminne, søke midler og valgene man tar underveis, ta gjerne kontakt.

Takk til alle som følger meg og mitt gamle hus på veien! I tillegg til bloggen, deler jeg små filmsnutter og bilder på min instagramprofil, samt på Facebook-siden. Du er hjertelig velkommen innom!

Riktig god sommer.

Hvordan spiser man en elefant?

Stykke for stykke.

Ikke et veldig koselig bilde, kanskje. Poenget er at det som mange ganger kan virke som en umulig oppgave fordi den er for STOR, blir mulig så snart man deler den opp i mindre gjøremål.

Slik er det med mitt Gammelstua-prosjekt. I årevis har huset stått der og blitt fylt opp med ting og tang, til det nesten var kul på veggene. Det var til slutt omtrent ikke mulig å gå inn. Forfallet ble mer og mer synlig. Takstein falt av. Huset seg ned i grunnen og ble skjevt og skakt. Vindusrutene knustes. Trappa råtnet.

Likevel var det denne drømmen … om å sette huset i stand. Om å redde det, men samtidig ta det i bruk for min egen del. Fordi huset trengte meg, og jeg trengte huset.

Og den drømmen ville så bestemt ikke slippe taket.

Derfor måtte den bare iverksettes.

Steg for steg.

En milepæl! Fra idé og drøm til handling føles helt supert. Siv Holmin er dyktig handverker og skal sette i stand vinduene i huset. (C) Lill-Karin Elvestad.

Denne uka har arbeidet med huset gått over i det jeg kaller fase to. I første fase handlet det i hovedsak om rydding, kjøring av søppel, planlegging, søknadsskriving og innhenting av kompetanse og informasjon.

I den nye fasen vil det handle om selve det fysiske arbeidet. Det var en god følelse å se handverker Siv Holmin ta ut vinduene for at de skal settes i stand. Ja, intet mindre enn en milepæl - nå skjer det endelig! Jeg gleder meg til å følge prosessen, som jeg jo også skal lære noe av, og jeg gleder meg til å bli bedre kjent med linoljemaling! Vinduene skal få nye glass (vi fant brukbare glass på loftet i huset), ny kitting og selvsagt ny maling, før de settes på plass igjen. Forhåpentligvis vil de vare i mange tiår til, med litt kjærlig stell.

Å ta ned takstein var en ny oppgave for alle tre som deltok - men vi fikk det til! (C) LKE.

En del av egeninnsatsen i prosjektet er å ta ned taksteinen. Snakk om å gå ut av komfortsonen – og opp på taket! Vi fikk lånt stillas og en høvelig takstige, så var det bare å sette i gang. Mitt arbeidsfelt var på taket, mens sønnen min sto i stillaset og tok imot steinen etter hvert som jeg sendte den nedover. På bakken sto mannen min og stablet steinen i ulike seksjoner etter tykkelse. Skikkelig TEAMWORK! På denne måten tok det faktisk bare to dager å få ned steinen.

Nå skal taket dekkes midlertidig med presenning mot nedbør, så er det klart for tømrerne når den tid kommer. Steinen skal jeg vaske/rense, for den skal jo opp igjen når taket er fikset litt på.

Alle mattene og teppene ble grundig ristet og banket, og fikk henge ute i herlig vår-vind i noen dager. (C) Lill-Karin Elvestad

Tidligere i vår hadde jeg besøk av ei spennende dame, nemlig Torunn Sedolfsen. Hun er lektor og faglærer i formgivningsfag med hovedfag i vev, og kom i fjor ut med boka Tekstiler i Troms – en kvinnehistorie. Den finner du her: https://www.orkana.no/produkt/tekstiler-i-troms-en-kvinnehistorie/ Torunn har blant annet jobbet med å registrere tekstiler, og da jeg kontaktet henne var det med bakgrunn i nettopp dette. I huset hadde jeg nemlig funnet en hel del handvevde tekstiler og tepper, samt andre gamle klær, og jeg ønsket at hun kunne se på funnene. Det ble et spennende og interessant møte. Det viser seg at min oldemor Anna var en dyktig veverske, og at flere vevde tekstiler fra henne allerede var registrert av nettopp Torunn!

Jeg føler at jeg har fått enda mer kunnskap og respekt for mine formødre etter å ha satt meg litt inn i tekstilhistorien. Filleryene, ullteppene, skinnfellen og ullklærne får en ny verdi for meg når jeg vet at de er skapt av kvinnene før meg. Timer, dager og uker med arbeid ligger bak hvert eneste plagg eller teppe. Er det rart de var nøye med å ta vare på, sy om, stoppe og reparere?

Se så nydelige farger! (C) LKE

Å ta fatt på drømmen om Gammelstua har vist seg å være en større reise enn jeg kunne ha forestilt meg. Ja, det er mye arbeid. Men arbeidet med huset gir dyp glede og mestringsfølelse – jeg får til ting jeg ikke ante at jeg kunne!

Og det er ikke bare i det fysiske arbeidet at eventyret ligger, det er også i den mentale og følelsesmessige prosessen. Det er som om huset rommer både Norges samfunnshistorie og den nære historien på én og samme tid.

Og nå flettes husets historie sammen med min historie.

Vil du høre mer om dette, og kanskje få tips til søknadsskriving m.m., skal jeg delta på en live-sending med Kulturminnefondet onsdag 19. mai kl. 17. Du finner sendinga her: Kulturmiljøprat

I JUNI KAN DU OGSÅ BESØKE GAMMELSTUA: I forbindelse med Malangen kystkulturfestival 25.-27. juni, holder jeg huset åpent. Det blir enkel servering, omvisning og fortelling mellom kl. 1230 og 1430 søndag 27. juni. Sees vi? Les mer her: www.malangenkystkulturfestival.no/program