Det er mandag 16. juli 2018. Bøndene har startet innhøstinga, og det ene traktoregget etter det andre popper ut på jordet. Over traktoren svever måsene, på jakt etter oppdukkende mus og andre småkryp.

Det er full sommer.

Og jeg har hatt kreftdiagnosen i 40 dager.

Vakker perleblomst fra løker jeg la ned i fjor høst.

De siste 40 dagene har jeg oppholdt meg i et helt nytt rom. Et rom som før 7. juni var meg totalt fremmed. I rommet har jeg måttet forholde meg til sykehusbesøk, utallige sprøytestikk og undersøkelser, sykepleiere i hvitt, sykehuskorridorer. Jeg har lært hva begreper som mr, ct, ultralyd, mammografi, biopsi og kontrastvæske betyr i praksis. I rommet har jeg fått rød cellegift pumpet inn i blodet gjennom en kanyle på håndbaken. Og etterpå – kjent på kvalme, hårtap, ødelagt matlyst, slapphet.

I rommet har jeg også møtt frykt. I korte, små støt. Fryktsekunder der vissheten om at en potensielt dødelig sykdom har slått til i kroppen min, overdøver mine egne hjerteslag.

Jeg må være i dette rommet lenge. Trolig frem til neste sommer. Jeg kan ikke åpne døra og forlate. Jeg må forholde meg til det som er her inne, uansett om jeg vil eller ikke.

Jeg må tåle livet.

Det høres kanskje brutalt ut. Man skal da ikke måtte tåle livet? Jo, det er slik det føles. Ikke for at jeg er bitter. Men fordi det er slik livet er. Akkurat nå. Jeg må tåle at jeg har fått kreft, og jeg må tåle behandlinga som skal gjøre meg frisk.

I dette ligger det også en styrke.

En seiler på livets hav...

For hva kan komme ut av oppholdet mitt her? Hvilke muligheter ligger i det å måtte takle brutale omskiftninger? Når kreften tok hverdagen ut av hendene mine, hva er da igjen?

Kan det være flere dører i dette rommet? Dører som åpner seg til andre rom, der styrke, mot og kjærlighet venter? Rom som byr på lys, kreativitet, inspirasjon? Dyp glede?

Det er en tid uten svar, en tid full av spørsmål. En tid uten kontroll, en tid for å se livet i et annet lys. Hvem er jeg når jeg ikke lenger kan gjøre det jeg alltid har gjort?

Det er en uke til neste dose cellegift. Formen er bra. Jeg nyter sommerens lyder, lukter og smaker. Jeg planter valmuer i hagen fordi farmor også hadde valmuer. Jeg snuser på syrinen og nipper til min dampende kopp med te. Og jeg skriver.

Håper du også nyter sommeren. 

Takk for at du leste.

Det er den første virkelige sommerdagen her nord. Det grå, tunge skydekket har løst seg opp. Tilbake er blå himmel, blått hav, og en lindrende, gul varme.

Jeg ligger. I senga, med klærne på. Det er ettermiddag. Sola beveger seg sakte oppover kroppen. Det er godt. Men idet den når hodet, trekker jeg meg inn mot skyggen ved veggen.

Gjennom det åpne vinduet hører jeg måker og tjeld. Lydene når helt opp til huset fra sjøen. En og annen bil passerer på veien. I treet utenfor lander kjøttmeis og løvsanger, de deler noen strofer før de flyr igjen. Så er det et svakt sus i luften, som fra en veldig hånd som stryker vennlig gjennom gress og løv.

Jeg ligger. For det er det eneste jeg orker akkurat nå. Jeg har vært på sykehuset og fått min andre dose cellegift. Stoffet som skal drepe de uønskede kreftcellene, men som også påvirker de normale cellene i kroppen. Jeg er intenst kvalm. Tåler ikke tanken på mat, men presser ned noen vannslurker. Det er viktig å drikke mye.

Merida er med på skogtur når mor endelig kommer seg av gårde.

Da jeg fikk min første cellegift for tre uker siden, var jeg dårligst det første døgnet. Så begynte formen gradvis å bedre seg, til jeg – rett før jeg skulle ha min andre dose – klarte å være med til Harstad, på konsert med Kari, Lars og Ola Bremnes. Det ble energipåfyll! Jeg satt i salen og nøt hvert øyeblikk, med mitt nye tørkle på hodet. Fra før visste jeg at også Kari Bremnes har sin krefthistorie. Det ga konserten en dobbel bunn. For meg.

Rundt to uker etter min første cellegift merket jeg at jeg begynte å miste hår. Hver gang jeg børstet meg, var det unormalt mye hår som falt av. Etter hvert som dagene gikk, ble det verre og verre. Strøk jeg hånden gjennom håret, fulgte en fyldig neve hårstrå med. Det var både ekkelt og trist på samme tid, selv om jeg jo visste at jeg måtte gå gjennom denne fasen.

Så jeg bestemte meg for å gjøre kort prosess. Fredag 29. juni klipte jeg først hestehalen rett av. Så satte jeg meg på en stol på kjøkkenet, hvor kjæresten min sto klar med barbermaskin ... Idet håret begynte å falle av i store dunger, kom tårene. Det hele føltes så urettferdig, så uvirkelig. Det hadde gått tre uker etter diagnosen. 22 dager i sjokk og fortvilelse, håp og trassig livsglede, og ikke minst; utallige turer til UNN for kontroller, røntgen, nye prøver. De 22 dagene føltes som et kort, lite øyeblikk!

Og nå falt altså håret av.

Da jeg så meg i speilet første gang, som skallet, var tårene tørket og et halvt smil på plass. Kjæresten min er også skallet. Vi ligner nå, kunne vi lattermildt slå fast. Hodet mitt er rundt og fint. Det visste jeg ikke. Jeg kler fargerike tørklær. Det visste jeg heller ikke.

Naturen gir energi.

I dag er det 4. juli. Jeg er fortsatt kvalm, men i mye mindre grad enn det første døgnet. Det går fremover. Kanskje klarer jeg en skogtur i dag?

Tusenvis av kvinner – og menn – går gjennom det samme som meg. Hvert år. Likevel er prosessen for den enkelte unik. Hver kreftsykdom er unik, hver historie og alle følelsene og tankene man går gjennom, er unike.

Men én ting er sikkert: Man oppdager nye sider ved seg selv. Man lærer seg selv å kjenne på en ny måte. Man finner sin styrke og sin sårbarhet. Man lærer å lytte til kroppen i større grad, og man lærer å være dypt takknemlig for de små ting.

Som at man klarer å spise frokost. Knekkebrød med hvitost. Til tross for at det smaker annerledes enn før.

Takk for at du leste.

Det var torsdag kveld den 31. mai 2018. Jeg sto på badet, hadde akkurat kledd av meg, var på tur i seng. I hodet svirret tanker om dagen som gikk og dagene som skulle komme. Våren hadde vært hektisk, med ulike jobbprosjekter, konfirmasjon, London-tur med familien, oppstart av nye Kreative Balsfjord. Faktisk hadde vi hatt vårt første kafé-møte denne ettermiddagen, og det kom gledelig mange som ville høre om gründernettverket.

Noen dager tidligere hadde jeg også fått en utrolig god nyhet: Manuset mitt om Ågot Gjems Selmer var antatt av forlaget! Så deler av uka hadde gått med til redigering av tekst og kontakt med forlegger. En stor drøm var i ferd med å gå i oppfyllelse. Målet var bokutgivelse før jul!

I samme øyeblikk som jeg kikket ned og fikk øye på et søkk i huden på høyre bryst, ble alle tankerekkene kuttet tvert av. Jeg stusset. Hva var dette? Jeg begynte å undersøke brystet, og fant et hardt «felt» ved siden av søkket. Ikke noe som lignet en kul, det var heller mer sylinderformet, bredere enn det var langt, men altså hardt.

En kald sno fulgte meg fra badet til senga. Jeg ble liggende og kjenne på «feltet». Det kunne da ikke være noe farlig? Sikkert bare en hoven kjertel? Jeg motsto fristelsen til å google «symptomer på brystkreft», og bestemte meg for å få time hos legen. Nei, det var sikkert ikke noe alvorlig. Jeg hadde jo hverken kjent meg syk eller slapp, heller tvert imot. Jeg sjonglerte prosjekter og familie som aldri før. Men – best å få det sjekket i alle fall.

En uke senere, på brystdiagnostisk senter i Tromsø, møtte jeg blikket til kirurgen idet hun sa:

«Ja, Lill-Karin, da er det slik at du har fått brystkreft.»

Der og da raste verden sammen. Kreft. Et ord så forbundet med frykt og angst som det er mulig. Var det virkelig sant? Snakket hun ikke egentlig om en annen? Kunne de ha tatt feil? Jeg brøt sammen i gråt. Hvorfor meg?

Kirurgen snakket videre. Ordene svirret rundt meg, men de viktigste traff øregangene: «Prognosene er svært gode. Du skal bli frisk igjen. Men veien blir lang, og den blir tøff.»

Jeg ville bli satt på cellegift så fort som mulig for å minske svulsten før eventuell operasjon. Jeg ville mest sannsynlig miste håret. Et halvt år på cellegift, deretter operasjon, til slutt stråling.

Et år med behandling.

Et år av mitt liv. Tapt? Hva med alle jobb-prosjektene jeg var involvert i, hva med boklansering?

Og, det verste: Hva med ungene, hvordan skulle jeg fortelle at mamma hadde fått kreft?

På veien hjem vekslet jeg mellom sorg og sinne, frustrasjon og bitterhet. Å bli rammet av kreft føles så dypt urettferdig. Tanken på hvorfor dette hadde skjedd, ville ikke slippe taket. Hvor lenge hadde jeg hatt svulsten? Tenk at jeg hadde gått rundt med kreft i kroppen hele våren, hele tiden hadde den vært der, voksende, uten at jeg ante noe. Det føltes ekkelt. Jeg, som alltid hadde sjekket brystene regelmessig, hadde ikke klart å oppdage en svulst? Hva hadde jeg gjort for å fortjene dette?

Stopp.

Ingen fortjener kreft.

Kreft rammer på tvers av alder, kjønn, samfunnslag.

Kreft er alltid urettferdig.

Du kan aldri klandre deg selv for ikke å ha oppdaget det tidligere.

Og – du vil aldri kunne få svar på når celledelingen begynte.

I dag er det tre uker siden jeg oppdaget «feltet», hvor kulen altså lå gjemt under, og to uker siden jeg fikk vite at det var kreft. Jeg har gått på cellegift i ti dager allerede, og i mellomtiden har jeg vært på mange ulike undersøkelser på UNN. De vil sjekke at jeg ikke bærer på mer kreft, og de er grundige. Jeg er blitt stukket med sprøyter minst 15 ganger på to uker, og jeg som omtrent aldri har brukt medisiner før.

Håret har ikke begynt å falle av. Formen er ganske bra. I går kveld greide jeg å ha et lite kaffelag hjemme for å feire 39-årsdagen min. Det var godt å prate, le og glemme kreften.

Når man får en slik diagnose, er det så utrolig viktig å mobilisere sin indre styrke. Jeg skjønte instinktivt fra første sekund at dette måtte jeg bare klare å stå gjennom. Det finnes ingen andre alternativer enn å gå veien, slik at jeg i andre enden av året kan erklæres frisk. Det finnes ingen andre alternativer enn å leve. Til fulle. 

Jeg har alltid visst at jeg har en indre styrke. En styrke jeg har kunnet hente frem når livet har vært tøft. En vegg å lene seg på, som ikke gir etter. Det neste året vil kreve mer av den styrken enn jeg noensinne har bedt om før.

Derfor blir mitt fokus å bruke tid og energi på å stadig bygge den opp. Med positive tanker og fremtidstro. Med den varme bølgen av kjærlighet jeg har møtt etter at jeg fortalte om kreften til verden. Med tilstedeværelse og samvær med venner og familie. Med kontakt med natur, kreativitet og skaperkraft.

For dette er viktig: Selv om jeg har fått kreft, skal ikke kreften definere hvem jeg er.

Noen kom og tok hverdagen min, den hektiske, men gode hverdagen, vekk fra meg. Rykket den ut av hendene mine og forsvant. Samtidig ble jeg skjøvet mot en vei jeg ikke hadde sett før. En vei jeg selv ikke hadde valgt, som jeg overhodet ikke ønsket, som er full av skygger og kratt, men også lys og håp.

Jeg har begynt å gå.

Takk for at du leste.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad