Småbruksånden

Gammelstua juli 2023. (C) Lill-Karin Elvestad.

August har funnet frem penslene og høstfargespannet, hun er allerede i gang med å male, jeg så henne i skogkanten i går. Hun nynnet der hun ruslet omkring. Alt er i rute. Alt er slik det skal.

Ennå er det sommerklangen som høres over engene, tonene fra havet er lyse og løfterike. Men snart når høstvisene hit, til småbruket Elvestad, til oss mennesker. Linerla flyr i buer mellom husene eller vipper seg rundt på gårdsplassen mens hun napper småfluer i lufta. Ennå er det ei stund til hun skal reise, men kanskje kjenner hun allerede dragningen mot sør i sitt vesle hjerte.

Mens vi som må være igjen, kjenner stikk av både vemod og glede. Det er trist når du drar, linerla mi. Men gjennom vinteren skal jeg bære en glede i hjertet; vissheten om at du kommer igjen.

Jeg brukte ordet småbruk. Det riktige er vel å si at Elvestad i dag er et nedlagt småbruk. Men fins det likevel en småbruksånd her? Mine besteforeldre Anny og Alfred, som grunnla gården, var selvberget med det meste. De hadde to-tre kyr, noen geiter og sauer, høner på tunet og hest i stallen. De dyrket flere typer grønnsaker, og i hagen bak Gammelstua var det rabarbra, solbær og ripsbær. Bestemor hadde markjordbær også, jeg husker dem som små smakseksplosjoner vi ungene bare kunne forsyne oss av. I havet var det nok fisk til mange familier.
I dag er det kun to katter igjen av «dyrestanden» på gården. Sauedrifta, som var siste driftsform, ble nedlagt på midten av 1980-tallet. Jeg har fortsatt sterke minner fra å være med på å ta imot nyfødte, små lam. 
Jeg liker å tenke på Elvestad som et småbruk også i dag. Selv om produksjonsdyrene for kjøtt, melk og ull er borte, høstes jorda av bønder i bygda. Vi dyrker fortsatt potet, og i min bittelille kjøkkenhage kan vi sanke solbær og rips, rabarbra og sukkererter, salat, kålrot og gulrot. Jeg elsker følelsen – og ikke minst smaken – av selvdyrket!

Det er som om den enkle og nøysomme, men samtidig rike, måten generasjonene før meg levde på, påvirker meg også. Jeg vokste opp hos bestemor – ho mor, som jeg alltid sa. Hun plukket og syltet, bakte og kokte helt til det siste.
Men det er mer enn bare de praktiske tingene jeg vokste opp med som barn, som påvirker. Det er det som fortsatt kjennes i dag. Når jeg legger hånden på 97 år gamle tømmervegger, av tømmer hugget i egen skog, når jeg stryker over glattslitte bakstetrau og stoppede strikkakofter, når jeg finner oldefars garnbøtenål som jeg skjønner har gått i arv til min for lengst avdøde farfar.
Da er den der – småbruksånden.

Når jeg googler ordet småbruksånd, får jeg ingen treff. Det ser ut til at jeg har funnet opp et nytt ord! Småbruksånd er for meg å ta vare på det man har, leve nært naturen og sette pris på de små ting. Det er også å jobbe hardt for å nå dit man vil. Den går rett inn i mine livsverdier, selv om vi i dag ikke trenger å arbeide på samme måte for å sette mat på bordet.

Småbruksånden er også å leve mer bærekraftig. Bærekraft er et ord vi alle kjenner i dag. Vi kan ikke unngå å få med oss at verden - og vår levemåte - er i endring. Skal vi bevare et levelig samfunn på jorda, MÅ den endringa komme.

Jeg velger å løfte frem småbruksånden som min ledesnor mot mer glede og rikdom, uten økt forbruk og belastning på jorda.

(Deler av teksten er hentet fra et inspirasjonsbrev skrevet til mine abonnenter. Vil du også abonnere? Send mail til lill.elv@online.no)