Alle er alt

«Vi mennesker har ofte litt vanskelig for å elske oss selv.»

Vi hadde stoppet på stien, August og jeg. Det knaste tørt under føttene våre for hvert steg, og nå ble det stille. Et svakt sus strøk forbi. Hele skogbunnen tørster, tenkte jeg og nappet til meg et vissent strå.

«Hvorfor er det slik? Jeg synes det er vanskelig å forstå. Dere kan elske andre, men ikke dere selv?»

Jeg puttet strået i munnen og tygde på det. Det smakte støv.

elvestad.jpg

«Vel, ja. Det er liksom enklere for oss å elske andre, enn å elske oss selv. Hvorfor det er slik, vet jeg ikke helt. Kanskje fordi vi kjenner våre egne feil og mangler så godt? At vi kjenner på vår utilstrekkelighet, og dermed trekker oss selv ned?»

August ristet på hodet og begynte å gå igjen. Jeg fulgte etter, hun gikk med lette steg, som en slags stille dans, og rundt kroppen virvlet en søt duft av geitrams. Da hun plutselig stoppet, holdt jeg på å gå rett i henne. Hun snudde seg, øynene festet seg i mine, og en rynke kom frem i pannen.

«I naturen er det ingen feil og mangler, ingen utilstrekkelighet. Vi har ikke slike ord.»

«Nei, i naturen er alt så perfekt» svarte jeg, og studerte fascinert håret hennes. Fargespillet minnet om gløden i landskapet rett etter solnedgang.

«Ikke perfekt! Det ordet finnes heller ikke.»

Jeg blunket forvirret.

«Men alt ser jo så perfekt ut, i samspill og harmoni?»

elvestad.jpg

Nå trakk munnvikene hennes seg oppover, og hun gliste mens hun slo ut armene.

«Da er du blind! Naturen rommer alt. Se rundt deg!»

Jeg gjorde som hun sa, selv om jeg jo hadde sett dette skogholtet en million ganger. Minst. Jeg lot blikket sveipe over trærne, einerkrattene, lyngtuene og bergknausene, og så for første gang hvor uordnet alt var. Som om alt var strødd tilfeldig utover. Jeg snuste inn den tørre lukten fra myrene omkring, oppdaget en trost i glideflukt mellom stammene, og så hvordan skyene skapte et glitrende lysspill videre innover skogen. I skyggene under einerkrattene var jorda mørk, men jeg visste at hvis jeg lente meg ned der ville den kraftige aromaen av einerbær fylle nesen. På stien foran meg hadde en sau gjort sitt fornødne, og rett bortenfor landet en sommerfugl på en smørblomst. Den foldet ut vingene, og, jeg sverger, kikket opp på meg. Som om den ventet på hva jeg skulle si. Jeg følte et støt gå gjennom kroppen.

«Jeg elsker alt dette», sa jeg, stemmen bar så vidt.  

August lente seg mot meg og berørte kinnet mitt.

«Nettopp. Du elsker det akkurat slik det er. Du vil ikke endre på det, ikke sant?»

Jeg ristet bestemt på hodet. Jeg ville at skogen skulle være akkurat slik. For alltid. Og jeg ville alltid elske den.

«Og slik burde dere mennesker tenke om dere selv også. Ingen er perfekte, for alle er alt.»

 «Alle er alt», gjentok jeg med hes stemme mens trosten landet på en gren og nikket med hele kroppen.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

elvestad.jpg
Lill-Karin Elvestad
Det juni var

Juni var timene foran skjermen, bokstaver strømmende gjennom fingrene, blikket festet på ferdigstillelse og siste punktum.

Juni var søndager med lesing av pensum, før den lavmælte raslingen og den samlede konsentrasjonen i en gymsal full av studenter. Hun var energidrikken og brødskivene og vannflaskene og lettelsen i stegene ut derifra.

Midnattssol.

Midnattssol.

Juni var lister etter lister etter lister, skrevet med blå kulepenn, oppgaver strøket ut eller strøket under.

Juni var samvær. Ansikter som lo, gråt, smilte eller lyttet.

Juni var fravær av tid til det som aldri roper, men bare vibrerer svakt i luften en sen nattetime. Tid til det som stryker lydløst gjennom tilværelsen og vekker deg før alarmen.

Juni var påminnelsene om det du alltid kan vendte tilbake til: elva og skogen, havet og markene, føttene som beveger seg fremover steg for steg.

Juni var å bli 40, hun var forundringen og lettelsen og gleden og takknemligheten.

Juni var bryllup, fest, latter, musikk, mennesker. Hun var de tunge regndråpene på teltduken, fukten i gresset og alle de gode ordene som løftet og varmet og traff.

Juni var en reise for to gjennom et nytt landskap. Hun var hendene som holdt, toget på skinnene, følelsen av tilstedeværelse og frihet på samme tid.

Blått i blått.

Blått i blått.

Juni i år er kanskje den travleste måneden jeg noensinne har opplevd. Det konstaterer jeg nå, 12. juli, mens jeg lar blikket sveipe over landskapet der ute. Det er full sommer. Den vesle enga nedenfor huset ser ut som et malerskrin i gult, grønt og rødt, med engsoleie, løvetann, ryllik og jonsokblom. Jeg er glad for at jeg nå kan tillate meg selv såpass tilstedeværelse at jeg lar naturen virke inn på sansene igjen.

Det er noe som heter «practise what you preach». Lev på samme måte som du snakker til andre om å leve. Jeg må innrømme at jeg gikk på en aldri så liten smell der. Rutiner med skriving, skogturer, yoga og stilletid ble kuttet tvert over, og jeg gikk inn i gjøre-så-mye-man-klarer-samtidig-modus.

Men jeg ble gift. Og bryllupsfesten ble uforglemmelig. Det samme ble reisen til England et par dager etterpå. Aldri har en ferie vært mer etterlengtet.

Nå er jeg på plass igjen. Med jobb, men uten stress. Jeg må ta tilbake tida nå. Skape rom for at hverdagskreativiteten kan tørre å dukke opp igjen. Prioritere tid til kropp og sjel. Så banalt det enn høres ut, så er det faktisk grunnleggende viktig.

Og du? Snart er jeg klar med datoer for skrivekurs her på Elvestad. Jeg sender epost til de som allerede har kontaktet meg, og legger i tillegg datoene ut her på bloggen min.

Takk for at du leste.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

Endelig skrivetid. Lynton, North Devon.

Endelig skrivetid. Lynton, North Devon.

 

Lill-Karin Elvestad
En annen enn før

31. mai 2019. I dag er det et år siden jeg oppdaget et søkk og en kul i høyre bryst. Et år siden jeg sto på badet og kjente fornektelsen kjempe med panikken.

Få dager senere fikk jeg beskjeden: Jeg hadde fått brystkreft. To svulster. To ulike typer kreft.

elvestad.jpg

Jeg må fortelle deg noe.

Nemlig at denne teksten, denne refleksjonen og oppsummeringa som følger naturlig i kjølvannet av dagen i dag, den kommer ikke så lett. Jeg har gått og ventet en stund nå. Ventet på at ordene skulle komme. Stige opp fra dypet, slik en vannlilje strekker seg mot sollyset på overflaten.

Men det har ikke skjedd. Vannet har vært stille og blankt. Og nå må jeg selv lete etter ordene der nede på bunnen.

Blir vi noensinne slik vi var – før? Det var ei venninne som stilte spørsmålet. Hun hadde nettopp vært gjennom det samme som meg. Jeg visste umiddelbart svaret: Nei. Vi blir ikke de samme. Vi er ikke de samme. Vi er endret. På godt og vondt.

Noen ganger flimrer en tanke gjennom hodet: Hva i huleste var det egentlig som skjedde? Det er som om en virvelvind kom og hentet meg, snurret meg rundt og satte meg ned på et fremmed sted. Og hvorfor den virvelvinden kom forbi akkurat meg, vil jeg aldri få svar på. I alle fall ikke et medisinsk svar.

blogg1.jpg

I løpet av det siste året har celler og vev i kroppen blitt brutt ned og bygd opp igjen, i et tempo som er vanvittig mye høyere enn normalt. Cellegiften virket så optimalt som det er mulig. Kreftcellene tok den opp i seg og døde. Også friske celler døde, men de kunne erstattes av nye. Etter cellegift ble jeg operert. Vev ble fjernet, hud flyttet på og sydd sammen. Så var det strålebehandling til slutt. Strålene dreper også celler og vev.

Hvor mye energi kroppen min bruker i dag, tre måneder etter avsluttet behandling, på å reparere celler og bygge seg opp, vet jeg ikke. Men jeg tror det går med en god del. For jeg har ikke helt den samme energien som før. Ennå?

Jeg er en av overleverne. En av dem som ble frisk. Men jeg vil for alltid være merket av kreften. Ikke bare i form av røde arr, smerter og nummenhet i operasjonsområdet, bivirkninger av medisinen jeg fortsatt må gå på, endret energi og tidvise konsentrasjonsproblemer. Men også i form av den uroen som flytter inn. Når du først har hatt kreft, har du økt risiko for å få det igjen. Sånn er det bare. Og den kunnskapen må man venne seg til å leve med. Frykten for å få kreft på nytt følger de aller fleste kreftoverleverne som en skygge.

 Når det er sagt, føler jeg livet sterkere enn før. Jeg, som oftest har gått i sorte eller mørke klær, elsker plutselig sterke farger. Jeg setter enda mer pris på stillhet og det enkle; som en god kopp kaffe, lukten av skogen etter regn, ei varm katt på fanget, at en grønn spire viser seg der jeg har sådd. Kreften lærer en at livet er her og nå. Det er en klisjé kanskje, men likevel så vanskelig for oss mennesker å forstå. Vi har en hang til enten å gruble over fortiden eller bekymre oss for fremtiden. Mens det eneste øyeblikket vi i det hele tatt kan gjøre noe med, er her. Nå.

Jeg må bli kjent med meg selv igjen, og i den erkjennelsen ligger det både vemod og glede. Vemod for den jeg var før jeg ble syk, vemod for at jeg var en av dem som fikk kreft. Glede for å innse at jeg har fått en ny sjanse, at jeg har fått livet i gave.

Jeg øver meg på livet etter kreften.

Jeg avslutter prosjekter, ferdigstiller og lukker dører. Rydder plass. For noe annet.

Og mest av alt lytter jeg.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

Naturens legende kraft.

Naturens legende kraft.

Lill-Karin Elvestad