Ved veis ende, og reisen starter

En liten iling langs ryggraden. Ordene: Er det mulig?

Ja, det er mulig.

I dag, torsdag 28. februar 2019, er det på dagen ni måneder siden jeg fant kulen i brystet.

På dagen.

Ni måneder.

Og i dag er første gangen siden den mai-kvelden at jeg ikke skal i behandling på sykehuset.

Jeg er erklært ferdig behandlet.

Jeg er erklært frisk.

Jeg er frisk.

Jeg lever.

Takket være at jeg fant kulen i tide.

Takket være forskning og målrettede medisiner som dreper kreften.

Takket være et helsevesen som fungerer.

Takket være at jeg bor i et land med et velferdssystem som behandler mennesker likt, uavhengig av hvor mye penger en har.

Takket være ...

Gjennom disse ni månedene har jeg kjent på en sterk, pulserende livskraft. Jeg har søkt dypt i meg selv for å finne nye krefter til å fortsette vandringen. Hver dag, ut i nytt landskap, ut og gå. Målet har vært å bli frisk.

Nå er jeg ved målet.

Ved veis ende.

Et svangerskap er over.

Jeg har fått live i gave. For andre gang.

Og her starter reisen.

Morgenlyset torsdag 28. februar 2019

Morgenlyset torsdag 28. februar 2019

Døden pustet meg i nakken den kvelden for ni måneder siden. Veien blir lang, og den blir tøff, sa legen da jeg fikk vite at jeg hadde kreft. Hun fikk rett. Kroppen har vært gjennom tøffe tak, og min oppgave blir å ta så godt vare på den som mulig.

Ikke bare nå, rett etterpå, hvor det er viktig med hvile og restitusjon.

Men hver dag.

Resten av livet.

Og jeg tror jeg velger meg ordet balanse. For det er et kraftord nå når reisen starter.

Balanse mellom body, mind, spirit.  

Jeg har tent skrivelys og sitter ved kjøkkenbordet. Huset er stille. Jeg løfter blikket og tar inn landskapet utenfor. Den blå fjorden, de hvitkledde fjellene. Marker og enger dekket av snø. Klynger av trær, klynger av hus som former små gårdstun. Veien, som snor seg gjennom.

Og over det hele, den blå, grenseløse himmelen.

Takk.

 

Tilbake til opprinnelsen

Jeg går i regn. Lett regn, bare et svakt perledryss som driver i luften. Det er vårens første.

Jeg går. Innover i skogene, langs en sti jeg har gått før. Som barn. Som ung kvinne. Som voksen.

Som meg.

Trærne kjenner meg. De har vært her hele mitt liv. Bygget årring for årring, båret sine kroner av løv, sluppet gullbladene mot jorden. Vaiet i vind og sukket i stille sommerkvelder.

Og vært her.

Mens min skikkelse har glidd frem mellom stammene.

Vært her, idet jeg stoppet opp og snuste inn lukten av dem. Idet jeg la en hånd på en av stammene og lot et «takk» flagre som en sommerfugl inn i det grønne dypet mellom greinene.

Vært her, i min sorg og smerte, i min kreative glede, i min dans. Vært her i min sorte dag og i min lyse, lette. Kunne de vite hvilken det var, ut fra tyngden i stegene? Eller ut fra hvor blikket mitt var vendt?

Det er mai. Jeg har ikke møtt henne ennå, men vet at hun er her. Jeg kjenner nærværet hennes i fuglesangen fra skogkanten. I lyset, som langsomt sprer seg som en hvit blekkflekk i begge endene av nattemørket, til det til slutt ikke er mørke igjen. I lukten av jord og våknende liv som stiger opp fra markene. I suset fra elva, som igjen er sluppet løs og søker sin vei mot havet. Mot kilden.

 

Jeg søker også. For jeg har forstått nå, at søken er en del av min natur.

Av alles natur.

Vi vil til kilden. Til det som driver oss.

Vi vil finne vår historie blant alle Historiene.

 

Det er det vår sjel synger så stille om.

Kom tilbake. Svaret er her, bak alle lagene med det du har trodd er deg.

Vi kan velge å overse det. Et helt liv.

Men slik elva søker havet, slik trærnes røtter søker jorden, søker også vi.

Tilbake til opprinnelsen.

For alle historier har en start. Også din. 

 

Jeg har planlagt to nye skrivekurs her på Elvestad. Dato og mer informasjon finner du her:

Skriv deg selv.

 

elvestad.jpg