Posts tagged krefthistorier
Når livet vender. Mitt møte med kreft.

Det var torsdag kveld den 31. mai 2018. Jeg sto på badet, hadde akkurat kledd av meg, var på tur i seng. I hodet svirret tanker om dagen som gikk og dagene som skulle komme. Våren hadde vært hektisk, med ulike jobbprosjekter, konfirmasjon, London-tur med familien, oppstart av nye Kreative Balsfjord. Faktisk hadde vi hatt vårt første kafé-møte denne ettermiddagen, og det kom gledelig mange som ville høre om gründernettverket.

Noen dager tidligere hadde jeg også fått en utrolig god nyhet: Manuset mitt om Ågot Gjems Selmer var antatt av forlaget! Så deler av uka hadde gått med til redigering av tekst og kontakt med forlegger. En stor drøm var i ferd med å gå i oppfyllelse. Målet var bokutgivelse før jul!

I samme øyeblikk som jeg kikket ned og fikk øye på et søkk i huden på høyre bryst, ble alle tankerekkene kuttet tvert av. Jeg stusset. Hva var dette? Jeg begynte å undersøke brystet, og fant et hardt «felt» ved siden av søkket. Ikke noe som lignet en kul, det var heller mer sylinderformet, bredere enn det var langt, men altså hardt.

En kald sno fulgte meg fra badet til senga. Jeg ble liggende og kjenne på «feltet». Det kunne da ikke være noe farlig? Sikkert bare en hoven kjertel? Jeg motsto fristelsen til å google «symptomer på brystkreft», og bestemte meg for å få time hos legen. Nei, det var sikkert ikke noe alvorlig. Jeg hadde jo hverken kjent meg syk eller slapp, heller tvert imot. Jeg sjonglerte prosjekter og familie som aldri før. Men – best å få det sjekket i alle fall.

 

1.jpg

En uke senere, på brystdiagnostisk senter i Tromsø, møtte jeg blikket til kirurgen idet hun sa:

«Ja, Lill-Karin, da er det slik at du har fått brystkreft.»

Der og da raste verden sammen. Kreft. Et ord så forbundet med frykt og angst som det er mulig. Var det virkelig sant? Snakket hun ikke egentlig om en annen? Kunne de ha tatt feil? Jeg brøt sammen i gråt. Hvorfor meg?

Kirurgen snakket videre. Ordene svirret rundt meg, men de viktigste traff øregangene: «Prognosene er svært gode. Du skal bli frisk igjen. Men veien blir lang, og den blir tøff.»

Jeg ville bli satt på cellegift så fort som mulig for å minske svulsten før eventuell operasjon. Jeg ville mest sannsynlig miste håret. Et halvt år på cellegift, deretter operasjon, til slutt stråling.

Et år med behandling.

Et år av mitt liv. Tapt? Hva med alle jobb-prosjektene jeg var involvert i, hva med boklansering?

Og, det verste: Hva med ungene, hvordan skulle jeg fortelle at mamma hadde fått kreft?

På veien hjem vekslet jeg mellom sorg og sinne, frustrasjon og bitterhet. Å bli rammet av kreft føles så dypt urettferdig. Tanken på hvorfor dette hadde skjedd, ville ikke slippe taket. Hvor lenge hadde jeg hatt svulsten? Tenk at jeg hadde gått rundt med kreft i kroppen hele våren, hele tiden hadde den vært der, voksende, uten at jeg ante noe. Det føltes ekkelt. Jeg, som alltid hadde sjekket brystene regelmessig, hadde ikke klart å oppdage en svulst? Hva hadde jeg gjort for å fortjene dette?

Stopp.

Ingen fortjener kreft.

Kreft rammer på tvers av alder, kjønn, samfunnslag.

Kreft er alltid urettferdig.

Du kan aldri klandre deg selv for ikke å ha oppdaget det tidligere.

Og – du vil aldri kunne få svar på når celledelingen begynte.

 

2.jpg

I dag er det tre uker siden jeg oppdaget «feltet», hvor kulen altså lå gjemt under, og to uker siden jeg fikk vite at det var kreft. Jeg har gått på cellegift i ti dager allerede, og i mellomtiden har jeg vært på mange ulike undersøkelser på UNN. De vil sjekke at jeg ikke bærer på mer kreft, og de er grundige. Jeg er blitt stukket med sprøyter minst 15 ganger på to uker, og jeg som omtrent aldri har brukt medisiner før.

Håret har ikke begynt å falle av. Formen er ganske bra. I går kveld greide jeg å ha et lite kaffelag hjemme for å feire 39-årsdagen min. Det var godt å prate, le og glemme kreften.

Når man får en slik diagnose, er det så utrolig viktig å mobilisere sin indre styrke. Jeg skjønte instinktivt fra første sekund at dette måtte jeg bare klare å stå gjennom. Det finnes ingen andre alternativer enn å gå veien, slik at jeg i andre enden av året kan erklæres frisk. Det finnes ingen andre alternativer enn å leve. Til fulle. 

Jeg har alltid visst at jeg har en indre styrke. En styrke jeg har kunnet hente frem når livet har vært tøft. En vegg å lene seg på, som ikke gir etter. Det neste året vil kreve mer av den styrken enn jeg noensinne har bedt om før.

Derfor blir mitt fokus å bruke tid og energi på å stadig bygge den opp. Med positive tanker og fremtidstro. Med den varme bølgen av kjærlighet jeg har møtt etter at jeg fortalte om kreften til verden. Med tilstedeværelse og samvær med venner og familie. Med kontakt med natur, kreativitet og skaperkraft.

For dette er viktig: Selv om jeg har fått kreft, skal ikke kreften definere hvem jeg er.

 

elvestad.jpg

Noen kom og tok hverdagen min, den hektiske, men gode hverdagen, vekk fra meg. Rykket den ut av hendene mine og forsvant. Samtidig ble jeg skjøvet mot en vei jeg ikke hadde sett før. En vei jeg selv ikke hadde valgt, som jeg overhodet ikke ønsket, som er full av skygger og kratt, men også lys og håp.

Jeg har begynt å gå.

Takk for at du leste.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad