Posts in storytelling
Hvorfor jeg valgte å være åpen

Januar er her, hvisker vinden som bæres opp fra havet.

Jeg smiler og ser opp i de drivende skyene. Det er snøbyger på vei inn fjorden, og jeg har akkurat kommet ut av skogens favn. Trugeturen i snøtung stillhet har gitt meg ny kraft.

Jeg vet hun er kommet, hvisker jeg tilbake, og jeg vet at jeg ikke har hilst henne velkommen ennå. Det har bare ikke vært riktig. Før nå.

blogg1.jpg

 Maktesløshet

Jeg elsker nye begynnelser, følelsen av at alt er åpent og fritt. Jeg elsker kraften som ligger i å ta ansvar for hva som fylles på de blanke arkene. For uten det ansvaret er man heller ikke til stede i eget liv.

Det er vondt å føle seg maktesløs. Å føle at du ikke eier dagen, at du ikke kan gjøre noe for å påvirke det som skjer med deg, er kanskje noe av det verste som finnes. Og det var nettopp følelsen av maktesløshet som gjorde at jeg valgte å være åpen om kreftdiagnosen i juni i fjor.

Det var ingenting jeg kunne gjøre for å endre på det faktum at jeg hadde fått kreft.

Og fordi jeg hadde fått kreft, var det ingenting jeg kunne gjøre for å endre på at de neste månedene – det neste året – ville bestå av medisiner og kirurgiske inngrep. Som jeg skrev i juni – det var som å bli skjøvet inn på en vei jeg ikke ønsket å gå. En vei jeg likevel ikke hadde annet valg enn å følge.

Min historie

Noe av det første jeg måtte forholde meg til, var avtalene og prosjektene som nå måtte avlyses, settes på vent eller endres. Det var mange mennesker involvert, og de måtte jo få beskjed om at jeg ikke kunne delta som planlagt. Og siden jeg er min egen sjef, var det bare opp til meg å sende de epostene. Jeg satte meg derfor ned, formulerte meg så godt jeg kunne, og trykket “send”.

Det var en sorgfull prosess. Både fordi jeg i de neste månedene var avskåret fra å jobbe med det jeg elsker, og fordi kreften nå fikk den første direkte og synlige inngripen i livet. I tillegg ville ryktet om at jeg hadde fått kreft, nødvendigvis spre seg etter hvert som flere fikk vite om det.

Jeg var maktesløs. Tom.

Men mens jeg satt og formulerte setningene om hvorfor jeg måtte avlyse og utsette, skjedde det også noe annet. Sakte kjente jeg hvordan det å beskrive tilstanden med egne ord, ga meg en følelse av mestring.

Vel nok hadde kreften skjøvet det meste annet til side, og tatt en stor plass i livet.

Men historien om dette, den var jo min.

Jeg måtte eie min egen historie.

Tanken ga meg ny kraft.

Ny mestring

Jeg, som har skrevet meg gjennom de fleste store og små hendelser i livet, og som allerede brukte skrivingen for å forstå og mestre, innså nå at det eneste jeg kunne gjøre, var å skrive.

Ved å skrive om både det vonde og det gode, tok jeg ikke bare livet tilbake. Jeg fant den mestringsfølelsen jeg trengte for å håndtere det jeg sto i. De ubesvarte spørsmålene kunne synes som en uoverkommelig mur, og jeg ante ikke hvordan veien videre ville bli. Men jeg kunne skrive meg gjennom. Steg for steg.  

Etter hvert som jeg kjente hvordan det å skrive om kreften ga meg en følelse av mestring, forstod jeg også at jeg måtte dele historien. Ikke bare fordi jeg selv ville eie den og unngå rykter og misforståelser, men også fordi jeg innså at min historie kunne gi mot, styrke og ettertanke til andre i samme situasjon. Ved å vise sårbarhet og dele reisen vår med flere, skjønner vi at vi ikke er alene om de vanskelige tingene i livet.

Din historie

Du eier også din egen historie. Uansett hva som har hendt med deg i ditt liv, er det din historie å fortelle. Ingen andre kan formulere den for deg, ingen andre enn du har makt til å skrive den.

Vi forteller alle historier, hele tiden. Vi har våre historier om barndom og ungdomstid, om hvorfor vi ble som vi ble, om hvorfor vi bor der vi bor. Historier om hvordan vi traff den vi elsker, eller om hvorfor det ble slutt. Historier om hvorfor vi valgte det yrket vi har, eller om hvorfor vi mistrives i jobben og lengter etter noe annet.

Vi tar livsvalg basert på våre historier.

 Og nå, når jeg nærmer meg enden av den veien som kreften tvang meg inn på, er landskapet igjen åpent. Jeg er snart gjennom. Foran meg ligger en lysning, og veien videre er det bare jeg som kan finne.

Jeg kan begynne å gå.

Jeg velger likevel å stå stille her i skogkanten.

Velkommen, Januar, hvisker jeg mens bløte snøkorn kommer seilende ned fra himmelhavet. 

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

elvestad.jpg
Ingen levende kreftceller

Fredag var det vintersolverv. Årets korteste dag. Fra nå begynner en ny syklus, vi vandrer igjen mot lyset, mot et nytt år og en ny vår. Jeg våknet tidlig den morgenen, sto opp og tente levende lys. Skrivelys.

I skinnet fra det skrev jeg om nye begynnelser, om det underlige året som ligger bak meg, om skarpe kontraster langs livets ytterpunkter.

Og jeg skrev om intensjoner.

Jeg er fortsatt i en fase der jeg forsøker å samle tankene om det jeg har vært gjennom. Og jeg bruker skrivingen som verktøy for å forstå, reflektere og deretter handle.

Skrivingen er både mitt anker og mitt springbrett. Jeg forankrer meg hver gang jeg setter meg ved skrivelyset og lar ordene komme. Jeg forankrer meg i øyeblikket, men også i mitt indre. Jeg stopper opp her, lar ankeret forsvinne til dypet, og stanser tiden.

Skrivingen er samtidig springbrett for mitt arbeid og virke. Et springbrett er et brett hvor man tar sats – til hopp eller sprang – ifølge ordboka. Når jeg skriver, dedikerer jeg meg til kreativitet og skapelse uansett hvilken form og innhold teksten har. Ordene er mitt arbeidsverktøy, jeg tar sats, hopper – og skaper.

Utpå dagen gikk jeg til skogen og tente bål. Idet fullmånen langsomt steg opp over vinterhvite fjell, sendte bålets flammer et gyllent lys mellom stammene.

Vintersolverv ble feiret med bål.

Vintersolverv ble feiret med bål.

I samme øyeblikk som jeg satt der, ved bålet, samlet en gruppe mennesker seg på et av de mange kontorene på sykehuset i Tromsø. Trolig hadde de hvite frakker på seg. Trolig ble en del papirer tatt frem, kanskje kikket de ned på dem i fellesskap, det ble snakket og nikket, diskutert og notert. Etter møtet satte én av dem seg ned på sitt eget kontor og slo et telefonnummer. Det var mitt nummer. «Resultatene etter behandlingen så langt er så bra som de kan få blitt. Vi fant ingen levende kreftceller i det som ble operert vekk, verken fra brystet eller lymfene», sa stemmen i telefonen.

De to svulstene hadde ikke bare skrumpet av cellegiften. De var fullstendig borte. «Ingen levende kreftceller», hadde legen sagt, og dermed bekreftet det en annen lege fortalte sist mandag.

Jeg føler at jeg har fått livet i gave. Jeg er fortsatt ikke ferdig med behandling. Jeg må ha stråling – for sikkerhets skyld – og jeg vil måtte bruke forebyggende medisiner i årene som kommer.

Men det som hadde fått feste i meg, som var i ferd med å vokse ukontrollert og spre seg, det er nå borte.

Hva gjør denne historien med meg? Hva kommer jeg frem til, etter å ha blitt dyttet ut på en mørk og ukjent vei? Hvordan har det å måtte forholde seg til mulig dødelig sykdom, endret meg? Hva tar jeg med meg videre, og hva lar jeg ligge igjen?

Det må jeg nok tenne flere skrivelys for å finne ut av.

Men jeg vet dette: På dagen for vintersolverv 2018 rettet veien seg ut, og et åpent landskap lå foran meg.

Slik det også ligger åpent for deg.

Kanskje vil du bruke juletiden til å reflektere over hva du tar med deg videre på din vei?

Jeg ønsker deg varme, stemningsfulle dager med senkede skuldre og tilstedeværelse.

God jul.

 © Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

Lystid i åpne landskap.

Lystid i åpne landskap.

Drømmefrø eller drømmeløs?

I dag, 2. oktober 2018, er det nøyaktig fem år siden jeg publiserte essayet Drømmefrø på bloggen min. Originalen kan du lese her. Siden den gang har teksten levd sitt eget liv, slik publiserte saker jo gjerne gjør. Jeg har fått mange tilbakemeldinger på at teksten ble og blir lest, og jeg har fremført den ved to ulike anledninger. Den første var på Verdensdagen for psykisk helse i oktober 2015, den andre på Rosa Sløyfe-kafé 26. oktober i fjor.

Lite ante jeg den gangen, at jeg et år senere selv skulle være en del av kreft-statistikken.

 Drømmefrø handler om Oktober, som sår drømmefrø i skogene. Når menneskene kommer forbi, kan vi fange dem opp. Og hvis det skjer, kommer drømmen inn i menneskets hjerte og kan leve videre der. «Du finner dem over hele jorden, i skogene, ved havet, på fjellet, ved elvene. Det er derfor dere mennesker stadig søker dit. Til naturen. Dere skjønner bare ikke hvorfor. Men det er altså på disse stedene drømmene kommer til dere, og begynner å vokse.», sier Oktober i teksten min.

Meg og det gamle våningshuset på gården. En av drømmene mine handler om å sette huset i stand og bruke det til noe. Jeg vet at huset elsker tanken på å bli brukt igjen. Til noe annet enn oppbevaring.

Meg og det gamle våningshuset på gården. En av drømmene mine handler om å sette huset i stand og bruke det til noe. Jeg vet at huset elsker tanken på å bli brukt igjen. Til noe annet enn oppbevaring.

Jeg har mange drømmer. Ting jeg har lyst til å gjøre, ting jeg brenner for å få til. Etter at jeg fikk kreft, har jeg innimellom tatt meg selv i å tenke – er det noen vits å drømme så mye nå? Er det ikke noe trist med drømmer som kanskje aldri går i oppfyllelse? Hva med drømmene til de som har gått bort av samme sykdom som meg, hvor ble de av? Og – er det ikke bedre å bare fokusere på nået, være sikker på at man får med seg hvert øyeblikk og hver dag?

Nei.

Det er aldri feil å drømme.

Drømmene kan holde oss oppe, få oss til å se fremover, gi oss noe å strekke oss etter.

Drømmene våre sier noe om hvem vi er, hva som dypest sett er viktig for oss.

Drømmene våre kan gi oss vinger, selv når vi er langt nede og kaver i mørket. Kanskje særlig da.

 Selvfølgelig er det også viktig å være til stede her og nå. Etter at jeg fikk kreft, har jeg lært å sette pris på de mange små hverdagsøyeblikkene som før kanskje bare gled forbi. Vekkinga av trøtte unger med morgensveis og morgenånde. Smøring av matpakker. Se at de kommer seg på skolebussen. Stillheten i huset etterpå. Eller - når alle er samlet rundt middagsbordet, og en av oss forteller engasjert om noe som har hendt den dagen. Eller – lukten av nytraktet kaffe, som jeg nå kan nyte igjen etter noen måneder med usmak.

Drømmefrø som gylne perler på strå …

Drømmefrø som gylne perler på strå …

Men det ene utelukker ikke det andre. Å få en kreftdiagnose er alvorlig, hvordan man enn snur og vender på det. Kroppen min fylles ukentlig med medisiner som skal fjerne de syke cellene. Bivirkningene er der, både i stort og smått. Men tross alt – jeg er oppegående, jeg gleder meg over at jeg klarer å jobbe litt, og jeg gleder meg over at svulsten nå ikke lenger er synlig. Den smelter mer og mer bort etter hvert som medisinen virker.

Og drømmene mine, de lever videre.

I dag fikk jeg en etterlengtet skogtur. Jeg møtte Oktober. Og lovte at jeg skulle fortelle om Drømmefrøene hennes på nytt. Nå har jeg holdt løftet mitt. Under her kan du lese teksten i sin helhet.

Håper også du tør å drømme. Uansett hvor du er i livet, uansett om du tror på drømmen, uansett om du anser den som stor, liten, dum eller skinnende bra.

Drømmefrøet er kommet til deg av en grunn.

 

Drømmefrø

Jeg hørte henne før jeg så henne.

Den lyse stemmen fløt gjennom skogen, og minnet om en fløytes mykeste toner.

Jeg stoppet.

Hun trådte frem mellom bjørkestammene og børstet et par gule blader fra skulderen. Jeg skjønte at det var Oktober. Håret falt i sorte bølger nedover ryggen, med gylne og sølvaktige strå. Den lange kjolen hadde høstfjellenes metalliske glans.  

På den ene armen hang en dråpeformet, dypgrønn kurv.

Oktober smilte til meg, på den måten man smiler til noen man har sett før. Jeg smilte tilbake, nysgjerrig og forundret. Slik sto vi et øyeblikk, og jeg ville si noe, men visste ikke hva.

Så stakk hun hånden ned i kurven, snudde ryggen til meg og begynte å gå. Mens hun gikk, kastet hun noe rundt seg. Dette noe hentet hun fra kurven. Det kunne minne om store vanndråper fra et fossefall, for de glitret og blinket i morgenlyset.

«Hva gjør du?» spurte jeg.

Oktober snudde seg litt mot meg, smilte på nytt og fortsatte så med samme bevegelse.

«Du følger etter meg, ser jeg.» 

«Unnskyld, men jeg ble så nysgjerrig på hva det er du har i kurven din.»

«Det er drømmefrø.» sa Oktober.

«Drømmefrø? Hva er det?»

«Det er akkurat det jeg sier at det er. Drømmefrø.» 

 Jeg småsprang etter for ikke å miste henne av syne. Hun beveget seg smidig og lydløst. Rundt henne regnet det av disse drømmefrøene, de landet mellom tuer, i lyng og mose, og ble snart borte.

«Hvorfor kaster du dem på marken?»

Nå stoppet hun brått, snudde seg og rakte meg hånden. Jeg lente meg frem for å se, og i håndflaten lå det noe som lignet små klinkekuler. De glitret i alle slags farger, og hver og en av dem sendte ut et lite lys. Det kunne minne om den type lys en stjerne sender mot jorden en klar høstkveld.

«Drømmefrøene inneholder ikke bare drømmer, men også håp, tro og livskraft. Når de blir sådd, slik jeg gjør nå, har de alt de trenger inni seg for å klare seg. En stund.»

Jeg så opp på Oktober. Blikket hennes møtte mitt, og øynene glitret muntert.

«Men hvorfor kaster du dem på marken?» spurte jeg igjen.

«Fordi jeg er Oktober. Jeg sår drømmefrø i skogene, slik at menneskene som kommer forbi, kan fange dem opp. Hvert drømmefrø kan fanges av et menneske, da kommer drømmen inn i menneskets hjerte og kan leve videre. Mennesket trenger drømmen, og drømmen trenger mennesket»

Jeg blunket forvirret.

«Mener du at menneskets drømmer kommer fra drømmefrø?»

Hun nikket.

«Ja, hvor kommer de ellers fra?»

«Men … går alle månedene rundt og sår drømmefrø?»

«Nei, bare noen få av oss. Jeg er Oktober, og Oktober er en måned for drømmer. Men husk, jeg snakker ikke om de drømmene du drømmer om natta», sa Oktober og klappet meg lett på hodet.

«Jeg snakker om de drømmene du drømmer her.» Hun flyttet hånden til hjertet mitt.  

«Drømmefrøene vil alltid søke til et menneske det kan bo hos. Når menneskene går i mine skoger, kan de plukke opp frø uten at de vet det. Og gjennom vinteren modnes frøene i menneskets hjerter. Men bare hvis frøet blir behandlet godt.»

Jeg holdt pusten og ventet på at hun skulle si mer.

«Frøet dør hvis det blir utsatt for frykt og misunnelse. Det kan bare leve og bli til virkelighet hvis mennesket selv vil, og har tro på at det er ekte.»

Hun løftet kurven lenger inn på armen, og skulle til å gå videre.

«Vent. Jeg må få vite mer», sa jeg.

Hun så på meg. Kurven hang tungt på armen. Den var full av frø. Jeg tenkte febrilsk på hva jeg skulle spørre om, for jeg skjønte at min tid med henne straks var over. Hun skulle videre.

 «Er det drømmefrø overalt, hele tiden?» var det eneste jeg kom på.

«Ja visst, du finner dem over hele jorden, i skogene, ved havet, på fjellet, ved elvene. Det er derfor dere mennesker stadig søker dit. Til naturen. Dere skjønner bare ikke hvorfor. Men det er altså på disse stedene drømmene kommer til dere, og begynner å vokse.»

Jeg nikket, fortumlet over alt jeg hadde fått vite.

«Takk, Oktober. Og farvel.»

 Hun stakk hånden i kurven og plukket opp et frø. Mens hun holdt det mellom tommel og pekefinger, løftet hun det opp og lot det fange himmellyset.

Så sank hånden hennes ned, og hun tok min hånd og brettet håndflaten ut.

«Dette er ditt drømmefrø. Bare du selv vet hva som er inni det, og bare du selv kan gjøre det til virkelighet.»

Jeg stirret på frøet, som lå som en stjerne i miniatyr i håndflaten min. Varsomt lukket jeg hånden rundt den gylne perlen.

Da jeg kikket opp for å si takk, sto jeg alene i lysningen. Borte ved skogkanten vaiet noen visne strå.