Posts in brystkreft
Ved veis ende, og reisen starter

En liten iling langs ryggraden. Ordene: Er det mulig?

Ja, det er mulig.

I dag, torsdag 28. februar 2019, er det på dagen ni måneder siden jeg fant kulen i brystet.

På dagen.

Ni måneder.

Og i dag er første gangen siden den mai-kvelden at jeg ikke skal i behandling på sykehuset.

Jeg er erklært ferdig behandlet.

Jeg er erklært frisk.

Jeg er frisk.

Jeg lever.

Takket være at jeg fant kulen i tide.

Takket være forskning og målrettede medisiner som dreper kreften.

Takket være et helsevesen som fungerer.

Takket være at jeg bor i et land med et velferdssystem som behandler mennesker likt, uavhengig av hvor mye penger en har.

Takket være ...

Gjennom disse ni månedene har jeg kjent på en sterk, pulserende livskraft. Jeg har søkt dypt i meg selv for å finne nye krefter til å fortsette vandringen. Hver dag, ut i nytt landskap, ut og gå. Målet har vært å bli frisk.

Nå er jeg ved målet.

Ved veis ende.

Et svangerskap er over.

Jeg har fått live i gave. For andre gang.

Og her starter reisen.

Morgenlyset torsdag 28. februar 2019

Morgenlyset torsdag 28. februar 2019

Døden pustet meg i nakken den kvelden for ni måneder siden. Veien blir lang, og den blir tøff, sa legen da jeg fikk vite at jeg hadde kreft. Hun fikk rett. Kroppen har vært gjennom tøffe tak, og min oppgave blir å ta så godt vare på den som mulig.

Ikke bare nå, rett etterpå, hvor det er viktig med hvile og restitusjon.

Men hver dag.

Resten av livet.

Og jeg tror jeg velger meg ordet balanse. For det er et kraftord nå når reisen starter.

Balanse mellom body, mind, spirit.  

Jeg har tent skrivelys og sitter ved kjøkkenbordet. Huset er stille. Jeg løfter blikket og tar inn landskapet utenfor. Den blå fjorden, de hvitkledde fjellene. Marker og enger dekket av snø. Klynger av trær, klynger av hus som former små gårdstun. Veien, som snor seg gjennom.

Og over det hele, den blå, grenseløse himmelen.

Takk.

 

Hvorfor jeg valgte å være åpen

Januar er her, hvisker vinden som bæres opp fra havet.

Jeg smiler og ser opp i de drivende skyene. Det er snøbyger på vei inn fjorden, og jeg har akkurat kommet ut av skogens favn. Trugeturen i snøtung stillhet har gitt meg ny kraft.

Jeg vet hun er kommet, hvisker jeg tilbake, og jeg vet at jeg ikke har hilst henne velkommen ennå. Det har bare ikke vært riktig. Før nå.

blogg1.jpg

 Maktesløshet

Jeg elsker nye begynnelser, følelsen av at alt er åpent og fritt. Jeg elsker kraften som ligger i å ta ansvar for hva som fylles på de blanke arkene. For uten det ansvaret er man heller ikke til stede i eget liv.

Det er vondt å føle seg maktesløs. Å føle at du ikke eier dagen, at du ikke kan gjøre noe for å påvirke det som skjer med deg, er kanskje noe av det verste som finnes. Og det var nettopp følelsen av maktesløshet som gjorde at jeg valgte å være åpen om kreftdiagnosen i juni i fjor.

Det var ingenting jeg kunne gjøre for å endre på det faktum at jeg hadde fått kreft.

Og fordi jeg hadde fått kreft, var det ingenting jeg kunne gjøre for å endre på at de neste månedene – det neste året – ville bestå av medisiner og kirurgiske inngrep. Som jeg skrev i juni – det var som å bli skjøvet inn på en vei jeg ikke ønsket å gå. En vei jeg likevel ikke hadde annet valg enn å følge.

Min historie

Noe av det første jeg måtte forholde meg til, var avtalene og prosjektene som nå måtte avlyses, settes på vent eller endres. Det var mange mennesker involvert, og de måtte jo få beskjed om at jeg ikke kunne delta som planlagt. Og siden jeg er min egen sjef, var det bare opp til meg å sende de epostene. Jeg satte meg derfor ned, formulerte meg så godt jeg kunne, og trykket “send”.

Det var en sorgfull prosess. Både fordi jeg i de neste månedene var avskåret fra å jobbe med det jeg elsker, og fordi kreften nå fikk den første direkte og synlige inngripen i livet. I tillegg ville ryktet om at jeg hadde fått kreft, nødvendigvis spre seg etter hvert som flere fikk vite om det.

Jeg var maktesløs. Tom.

Men mens jeg satt og formulerte setningene om hvorfor jeg måtte avlyse og utsette, skjedde det også noe annet. Sakte kjente jeg hvordan det å beskrive tilstanden med egne ord, ga meg en følelse av mestring.

Vel nok hadde kreften skjøvet det meste annet til side, og tatt en stor plass i livet.

Men historien om dette, den var jo min.

Jeg måtte eie min egen historie.

Tanken ga meg ny kraft.

Ny mestring

Jeg, som har skrevet meg gjennom de fleste store og små hendelser i livet, og som allerede brukte skrivingen for å forstå og mestre, innså nå at det eneste jeg kunne gjøre, var å skrive.

Ved å skrive om både det vonde og det gode, tok jeg ikke bare livet tilbake. Jeg fant den mestringsfølelsen jeg trengte for å håndtere det jeg sto i. De ubesvarte spørsmålene kunne synes som en uoverkommelig mur, og jeg ante ikke hvordan veien videre ville bli. Men jeg kunne skrive meg gjennom. Steg for steg.  

Etter hvert som jeg kjente hvordan det å skrive om kreften ga meg en følelse av mestring, forstod jeg også at jeg måtte dele historien. Ikke bare fordi jeg selv ville eie den og unngå rykter og misforståelser, men også fordi jeg innså at min historie kunne gi mot, styrke og ettertanke til andre i samme situasjon. Ved å vise sårbarhet og dele reisen vår med flere, skjønner vi at vi ikke er alene om de vanskelige tingene i livet.

Din historie

Du eier også din egen historie. Uansett hva som har hendt med deg i ditt liv, er det din historie å fortelle. Ingen andre kan formulere den for deg, ingen andre enn du har makt til å skrive den.

Vi forteller alle historier, hele tiden. Vi har våre historier om barndom og ungdomstid, om hvorfor vi ble som vi ble, om hvorfor vi bor der vi bor. Historier om hvordan vi traff den vi elsker, eller om hvorfor det ble slutt. Historier om hvorfor vi valgte det yrket vi har, eller om hvorfor vi mistrives i jobben og lengter etter noe annet.

Vi tar livsvalg basert på våre historier.

 Og nå, når jeg nærmer meg enden av den veien som kreften tvang meg inn på, er landskapet igjen åpent. Jeg er snart gjennom. Foran meg ligger en lysning, og veien videre er det bare jeg som kan finne.

Jeg kan begynne å gå.

Jeg velger likevel å stå stille her i skogkanten.

Velkommen, Januar, hvisker jeg mens bløte snøkorn kommer seilende ned fra himmelhavet. 

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

elvestad.jpg
Ingen levende kreftceller

Fredag var det vintersolverv. Årets korteste dag. Fra nå begynner en ny syklus, vi vandrer igjen mot lyset, mot et nytt år og en ny vår. Jeg våknet tidlig den morgenen, sto opp og tente levende lys. Skrivelys.

I skinnet fra det skrev jeg om nye begynnelser, om det underlige året som ligger bak meg, om skarpe kontraster langs livets ytterpunkter.

Og jeg skrev om intensjoner.

Jeg er fortsatt i en fase der jeg forsøker å samle tankene om det jeg har vært gjennom. Og jeg bruker skrivingen som verktøy for å forstå, reflektere og deretter handle.

Skrivingen er både mitt anker og mitt springbrett. Jeg forankrer meg hver gang jeg setter meg ved skrivelyset og lar ordene komme. Jeg forankrer meg i øyeblikket, men også i mitt indre. Jeg stopper opp her, lar ankeret forsvinne til dypet, og stanser tiden.

Skrivingen er samtidig springbrett for mitt arbeid og virke. Et springbrett er et brett hvor man tar sats – til hopp eller sprang – ifølge ordboka. Når jeg skriver, dedikerer jeg meg til kreativitet og skapelse uansett hvilken form og innhold teksten har. Ordene er mitt arbeidsverktøy, jeg tar sats, hopper – og skaper.

Utpå dagen gikk jeg til skogen og tente bål. Idet fullmånen langsomt steg opp over vinterhvite fjell, sendte bålets flammer et gyllent lys mellom stammene.

Vintersolverv ble feiret med bål.

Vintersolverv ble feiret med bål.

I samme øyeblikk som jeg satt der, ved bålet, samlet en gruppe mennesker seg på et av de mange kontorene på sykehuset i Tromsø. Trolig hadde de hvite frakker på seg. Trolig ble en del papirer tatt frem, kanskje kikket de ned på dem i fellesskap, det ble snakket og nikket, diskutert og notert. Etter møtet satte én av dem seg ned på sitt eget kontor og slo et telefonnummer. Det var mitt nummer. «Resultatene etter behandlingen så langt er så bra som de kan få blitt. Vi fant ingen levende kreftceller i det som ble operert vekk, verken fra brystet eller lymfene», sa stemmen i telefonen.

De to svulstene hadde ikke bare skrumpet av cellegiften. De var fullstendig borte. «Ingen levende kreftceller», hadde legen sagt, og dermed bekreftet det en annen lege fortalte sist mandag.

Jeg føler at jeg har fått livet i gave. Jeg er fortsatt ikke ferdig med behandling. Jeg må ha stråling – for sikkerhets skyld – og jeg vil måtte bruke forebyggende medisiner i årene som kommer.

Men det som hadde fått feste i meg, som var i ferd med å vokse ukontrollert og spre seg, det er nå borte.

Hva gjør denne historien med meg? Hva kommer jeg frem til, etter å ha blitt dyttet ut på en mørk og ukjent vei? Hvordan har det å måtte forholde seg til mulig dødelig sykdom, endret meg? Hva tar jeg med meg videre, og hva lar jeg ligge igjen?

Det må jeg nok tenne flere skrivelys for å finne ut av.

Men jeg vet dette: På dagen for vintersolverv 2018 rettet veien seg ut, og et åpent landskap lå foran meg.

Slik det også ligger åpent for deg.

Kanskje vil du bruke juletiden til å reflektere over hva du tar med deg videre på din vei?

Jeg ønsker deg varme, stemningsfulle dager med senkede skuldre og tilstedeværelse.

God jul.

 © Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

Lystid i åpne landskap.

Lystid i åpne landskap.