Når man ikke vet

Du vet hva du har, men ikke hva du får ...

Er ei setning som de aller fleste av oss kjenner til, har hørt, eller lever etter.

Det er noe med den som plager meg.

Ordene virker formanende, nærmest truende. De holder fast og tvinger i stedet for å åpne og frigjøre. De skaper angst til tross for at de gir seg ut for å være trygghet.

Et landskap jeg aldri blir lei av å betrakte.

Et landskap jeg aldri blir lei av å betrakte.

Jeg heller resten av kaffen fra trakteren over i en kopp, skrur av og setter meg ved spisebordet. I etasjen under er hjemmekontoret med alle bøkene, dokumentene, skriveren, hyllene og kontorpulten. Som forresten er det gamle kjøkkenbordet min farfar lagde.

Men jeg sitter altså her, i etasjen over, ved det som strengt tatt er et spisebord. Jeg mistrives ikke på kontoret, slett ikke. Det er bare det at her oppe er utsikten så fri, endeløs og åpen at jeg kan hente inspirasjon bare ved å la blikket forlate skjermen.

Jeg liker fri. Jeg liker åpen.

Det er derfor ordene Du vet hva du har, men ikke hva du får, virker kvelende på meg. Jeg har hørt den setninga mange ganger, og da ofte som en forklaring på hvorfor man ikke skal kaste seg ut i det ukjente. Ja, det er selvsagt ikke alle impulser og ideer man skal hive seg på, det ville jo vært for dumt. Særlig hvis man er slik som meg – med nye ideer og impulser til stadighet.

Men – for her er et stort MEN.

Det er nemlig så enkelt å bruke budskapet i den setninga som en unnskyldning for ikke å gjøre endringer der man vet man burde gjøre endringer. Jeg har selv vært der, tro meg.

Bukkeblad strekker seg fra dypet og opp i lyset…

Bukkeblad strekker seg fra dypet og opp i lyset…

Hvis man år etter år unngår å satse, tørre, ta sjansen, selv om man dypest sett vil, ja da bruker man ordene som en unnskyldning.

For i bunn og grunn er det aldri noen garanti for at det du har i dag, har du også i morgen. Du kan tro du vet hva du har, men vet du det egentlig? Og - det er riktig at du ikke vet hva du får, men er det så farlig da? Skal du leve hele livet i en falsk følelse av å ha kontroll?

Jeg drikker av kaffen og ser ut vinduet. Undrer meg over hvorfor ordene om livsvalg kommer så sterkt til meg i dag. Men som så mange ganger før, stoler jeg på intuisjonen og at ordene finner sin egen vei. Det er noen der ute som trenger akkurat dette, akkurat i dag.

Vi har så mye å være takknemlige for. Vi har mat, vi har husly, varme, et trygt samfunn, veier å kjøre på, biler å kjøre med, statsledere som tross alt er fornuftige sammenlignet med ståa i mange andre land. Takknemlighets-lista er uendelig. Og jeg sier ikke at alle skal gå hen og endre på livene sine hele tiden. For min egen del er jeg nå på et punkt i livet hvor jeg VIL være. Jeg elsker livet slik det er, men veien hit har ikke vært gullbelagt. Den har vært full av valg – noen umulige, andre enkle.

Å måtte velge, måtte tørre, har lært meg mye. Det viktigste er at det ikke gjør noe at man ikke vet hva man får. For det er når man slipper taket i stupebrettet og hopper likevel, at magien oppstår. Det er da man ser verden fra et nytt ståsted, og oppdager nye veier der det før var tett kratt.

Kaffekoppen er tom, og nå har sola trengt gjennom morgendisen. Landskapet utenfor ligger badet i et gyllent lys. Jeg trekker pusten dypt og smiler.

I dag er valgdagen for lokalvalget 2019. Kanskje er det også din valgdag?

Godt valg. Og takk for at du leste.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

 

Lill-Karin Elvestad