Om å sitte fast på feil sted

– Jeg vet noe om å sitte fast.

Vi gikk side om side, August og jeg. Jeg var blitt vant til at hun tok følge på turene mine, og kjente et stikk av vemod over å vite at hun snart ville reise.

– Sitte fast – som et tre sitter fast i jorda? Hun stoppet og pekte på den staselige og eldgamle furua ved siden av stien.

Stammen var så tykk at det måtte to personer til for å nå rundt. Jeg hadde undret meg så mange ganger over hvor gammel hun egentlig var, dronninga. Fortsatt bar hun nye kongler. Fortsatt var hun frisk, sterk, grønn og stolt.

blogg1.jpg

– Vel, kanskje ikke akkurat som et tre, sa jeg og la hodet på nakken for å se oppover stammen. – Et tre vil ikke vokse hvis ikke jorda røttene står i, er god. Da vil det mest sannsynlig visne bort, eller kanskje få misvekster. Det vil i alle fall ikke trives, sa jeg, og la hånden på den ruglete overflata.

August lo litt og plukket opp noen kongler fra bakken.

– Jeg tror jeg forstår. Et menneske vil, på samme måte som treet, ikke ha det bra hvis stedet det slår rot på, ikke er bra?

– Noe sånt ja, mumlet jeg, usikker på hvordan jeg skulle formulere meg videre for å få frem det jeg mente.

Jeg satte meg på bakken med ryggen mot den trygge trestammen. Det var vindstille. Luften drev sløvt gjennom skogen og bar med seg en duft av sommer fra sydlige strøk. Det var forunderlig varmt, og tankene vandret mot det skremmende scenarioet vi mennesker er i ferd med å føre oss selv inn i. Et scenario der vi har forstyrret og ødelagt naturen i så stor grad at krefter vi ikke rår over, slippes løs. Som så mange ganger før, kjente jeg dyp uro ved tanken på menneskehetens oppførsel mot vår egen planet. Jeg svelget og skjøv tankene over på det konkrete.

På bakken foran meg lå ei grein, og jeg plukket den opp. Den var tørr innerst, men ytterst bar den fortsatt grønne barnåler og flere kongler.

– Det jeg mener med å sitte fast på en dårlig måte, kan sammenlignes med denne greinen, sa jeg og viftet med den foran August.

blogg2.jpg

Hun satte seg også ned, og ventet stille på fortsettelsen.

– Greinen har vært fast i modertreet, ikke sant? Men festet var ikke bra nok, så til slutt knakk den av og landet her. På bakken.

August så forvirret på meg, og trakk på skuldrene. Jeg fortsatte:

– Når et menneske føler at hun sitter fast på en dårlig måte, er det akkurat som at hun vil komme seg løs, men ikke klarer å slippe taket. Hun frykter hva som vil skje. Vil hun overleve fallet? Vil det gjøre vondt å lande? Samtidig kjenner hun at hun er på feil sted, et sted der hun ikke lenger vil vokse. Hun lengter etter å sette nye frø.

– Aha, sa August og tok greinen ut av hendene mine. – Så mennesket både vil og vil ikke komme seg løs, men til slutt, hvis forbindelsen til røttene er for dårlig, vil det kanskje bare knekke av og falle?

– Ja, faktisk så er det slik. Vi knekker av og faller noen ganger. Men det vakre er, sa jeg og smilte, glad for endelig å få ordene frem: – At når vi lander, ser vi at det ikke var så farlig likevel. Vi lærer at vi kan sette nye frø et annet sted, et sted der jorda er bedre for oss.

August lo igjen, og ristet på hodet. – Menneskene er rare! Men jeg liker å lære om dere.

Jeg sukket og kjente at jeg kom til å savne henne.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

blogg4.jpg
Lill-Karin Elvestad