Det juni var

Juni var timene foran skjermen, bokstaver strømmende gjennom fingrene, blikket festet på ferdigstillelse og siste punktum.

Juni var søndager med lesing av pensum, før den lavmælte raslingen og den samlede konsentrasjonen i en gymsal full av studenter. Hun var energidrikken og brødskivene og vannflaskene og lettelsen i stegene ut derifra.

Midnattssol.

Midnattssol.

Juni var lister etter lister etter lister, skrevet med blå kulepenn, oppgaver strøket ut eller strøket under.

Juni var samvær. Ansikter som lo, gråt, smilte eller lyttet.

Juni var fravær av tid til det som aldri roper, men bare vibrerer svakt i luften en sen nattetime. Tid til det som stryker lydløst gjennom tilværelsen og vekker deg før alarmen.

Juni var påminnelsene om det du alltid kan vendte tilbake til: elva og skogen, havet og markene, føttene som beveger seg fremover steg for steg.

Juni var å bli 40, hun var forundringen og lettelsen og gleden og takknemligheten.

Juni var bryllup, fest, latter, musikk, mennesker. Hun var de tunge regndråpene på teltduken, fukten i gresset og alle de gode ordene som løftet og varmet og traff.

Juni var en reise for to gjennom et nytt landskap. Hun var hendene som holdt, toget på skinnene, følelsen av tilstedeværelse og frihet på samme tid.

Blått i blått.

Blått i blått.

Juni i år er kanskje den travleste måneden jeg noensinne har opplevd. Det konstaterer jeg nå, 12. juli, mens jeg lar blikket sveipe over landskapet der ute. Det er full sommer. Den vesle enga nedenfor huset ser ut som et malerskrin i gult, grønt og rødt, med engsoleie, løvetann, ryllik og jonsokblom. Jeg er glad for at jeg nå kan tillate meg selv såpass tilstedeværelse at jeg lar naturen virke inn på sansene igjen.

Det er noe som heter «practise what you preach». Lev på samme måte som du snakker til andre om å leve. Jeg må innrømme at jeg gikk på en aldri så liten smell der. Rutiner med skriving, skogturer, yoga og stilletid ble kuttet tvert over, og jeg gikk inn i gjøre-så-mye-man-klarer-samtidig-modus.

Men jeg ble gift. Og bryllupsfesten ble uforglemmelig. Det samme ble reisen til England et par dager etterpå. Aldri har en ferie vært mer etterlengtet.

Nå er jeg på plass igjen. Med jobb, men uten stress. Jeg må ta tilbake tida nå. Skape rom for at hverdagskreativiteten kan tørre å dukke opp igjen. Prioritere tid til kropp og sjel. Så banalt det enn høres ut, så er det faktisk grunnleggende viktig.

Og du? Snart er jeg klar med datoer for skrivekurs her på Elvestad. Jeg sender epost til de som allerede har kontaktet meg, og legger i tillegg datoene ut her på bloggen min.

Takk for at du leste.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

Endelig skrivetid. Lynton, North Devon.

Endelig skrivetid. Lynton, North Devon.

 

Lill-Karin Elvestad