En annen enn før

31. mai 2019. I dag er det et år siden jeg oppdaget et søkk og en kul i høyre bryst. Et år siden jeg sto på badet og kjente fornektelsen kjempe med panikken.

Få dager senere fikk jeg beskjeden: Jeg hadde fått brystkreft. To svulster. To ulike typer kreft.

elvestad.jpg

Jeg må fortelle deg noe.

Nemlig at denne teksten, denne refleksjonen og oppsummeringa som følger naturlig i kjølvannet av dagen i dag, den kommer ikke så lett. Jeg har gått og ventet en stund nå. Ventet på at ordene skulle komme. Stige opp fra dypet, slik en vannlilje strekker seg mot sollyset på overflaten.

Men det har ikke skjedd. Vannet har vært stille og blankt. Og nå må jeg selv lete etter ordene der nede på bunnen.

Blir vi noensinne slik vi var – før? Det var ei venninne som stilte spørsmålet. Hun hadde nettopp vært gjennom det samme som meg. Jeg visste umiddelbart svaret: Nei. Vi blir ikke de samme. Vi er ikke de samme. Vi er endret. På godt og vondt.

Noen ganger flimrer en tanke gjennom hodet: Hva i huleste var det egentlig som skjedde? Det er som om en virvelvind kom og hentet meg, snurret meg rundt og satte meg ned på et fremmed sted. Og hvorfor den virvelvinden kom forbi akkurat meg, vil jeg aldri få svar på. I alle fall ikke et medisinsk svar.

blogg1.jpg

I løpet av det siste året har celler og vev i kroppen blitt brutt ned og bygd opp igjen, i et tempo som er vanvittig mye høyere enn normalt. Cellegiften virket så optimalt som det er mulig. Kreftcellene tok den opp i seg og døde. Også friske celler døde, men de kunne erstattes av nye. Etter cellegift ble jeg operert. Vev ble fjernet, hud flyttet på og sydd sammen. Så var det strålebehandling til slutt. Strålene dreper også celler og vev.

Hvor mye energi kroppen min bruker i dag, tre måneder etter avsluttet behandling, på å reparere celler og bygge seg opp, vet jeg ikke. Men jeg tror det går med en god del. For jeg har ikke helt den samme energien som før. Ennå?

Jeg er en av overleverne. En av dem som ble frisk. Men jeg vil for alltid være merket av kreften. Ikke bare i form av røde arr, smerter og nummenhet i operasjonsområdet, bivirkninger av medisinen jeg fortsatt må gå på, endret energi og tidvise konsentrasjonsproblemer. Men også i form av den uroen som flytter inn. Når du først har hatt kreft, har du økt risiko for å få det igjen. Sånn er det bare. Og den kunnskapen må man venne seg til å leve med. Frykten for å få kreft på nytt følger de aller fleste kreftoverleverne som en skygge.

 Når det er sagt, føler jeg livet sterkere enn før. Jeg, som oftest har gått i sorte eller mørke klær, elsker plutselig sterke farger. Jeg setter enda mer pris på stillhet og det enkle; som en god kopp kaffe, lukten av skogen etter regn, ei varm katt på fanget, at en grønn spire viser seg der jeg har sådd. Kreften lærer en at livet er her og nå. Det er en klisjé kanskje, men likevel så vanskelig for oss mennesker å forstå. Vi har en hang til enten å gruble over fortiden eller bekymre oss for fremtiden. Mens det eneste øyeblikket vi i det hele tatt kan gjøre noe med, er her. Nå.

Jeg må bli kjent med meg selv igjen, og i den erkjennelsen ligger det både vemod og glede. Vemod for den jeg var før jeg ble syk, vemod for at jeg var en av dem som fikk kreft. Glede for å innse at jeg har fått en ny sjanse, at jeg har fått livet i gave.

Jeg øver meg på livet etter kreften.

Jeg avslutter prosjekter, ferdigstiller og lukker dører. Rydder plass. For noe annet.

Og mest av alt lytter jeg.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

Naturens legende kraft.

Naturens legende kraft.

Lill-Karin Elvestad