Naturens legende kraft. Om omgivelsenes betydning for mennesket.

Jeg er en kvinne i nord. Mitt gule hus er plassert ved kanten av en skog, med utsikt mot en fjord. Havet duver noen få hundre meter nedenfor stuevinduet.

Jeg bor, ifølge kartet, nesten 500 kilometer nord for Polarsirkelen. Langs veien. I luftlinje vet jeg ikke hvor langt det er, men spør du trekkfuglene, får du nok svar. De svever seg nordover hver vår, drevet av en indre trang og et forlangende instinkt. De lander på den samme steinen i fjæra eller finner igjen den samme vannpytten ved myrkanten. Gang på gang. Vårens vakreste eventyr, spør du meg. Jeg hilser linerla med dyp undring, og kjenner nesten klumpen i halsen ved synet av den muntre, grå-hvite vippestjerten.

Lukt, lyder og utsikt påvirker oss.

Lukt, lyder og utsikt påvirker oss.

Jeg er en kvinne i et landskap som inneholder aller mest fjell, hav og himmel, og aller minst mennesker. I bygda mi, på de knappe to kilometerne mellom skiltene som viser at du er på tur inn eller ut, bor det kanskje rundt 20 personer. Men på den korte strekningen har vi en svært så populær campingplass og flere fritidsboliger, noe som jo bidrar til en mangedobling av folketallet i perioder. Vi har også en kirkegård fra 1839 (kommunens eldste, faktisk), merkede turløyper og et gårdsbruk med sau. Legger du til nabobygdene, blir det enda bedre, for da har vi også skole og barnehage, speider og fritidsklubb. Vi har vår egen festival, et årlig tur-renn og en kulturhistorie som spenner fra vikinghøvdinger og halshugging til tre stammers møte og dramatiske skipsforlis.

Når jeg ser ut stue- eller kjøkkenvinduet, er horisonten fylt med fjell til høyre og venstre. Rett frem er det litt mer åpent, her vider fjorden seg ut og møter storhavet.

Og jeg ser ofte ut vinduene. Blikket mitt glir mot utsikten hundrevis av ganger hver dag, uten at jeg tenker over det. Mens jeg jobber på hjemmekontoret (som veldig ofte er stuebordet). Mens jeg lager mat. Mens jeg spiser frokost. Mens jeg prater i telefonen. Mens jeg skriver. Mens jeg går gjennom rommet. Og for hver gang er landskapet litt annerledes. Skyene har endret form. Lyset treffer fjellsidene på en ny måte. Tåken har lettet eller landet. To fugler flyr forbi. En båt passerer på fjorden. En bil kjører gjennom bygda, på vei til noe annet. Fargen på havet har gått fra grått til blått.

Det er som å være på kunstmuseum og stå foran et gigantisk, levende maleri.

ET ANNET PERSPEKTIV …

ET ANNET PERSPEKTIV …

De siste årene har bydd på noen utfordringer. Det har vært krevende. Det har vært skilsmisse og flytting, delt samvær og nye rutiner. Det har vært overganger. Helsikes mange overganger. Det tar tid å finne nytt fotfeste, det vet alle som har vært gjennom noe sånt. Og så kom kreften, da. Våren 2018 – året da alt endelig skulle lande, bli normalt, stabilisere seg. Jeg hadde knapt fått føttene under meg, før jeg ble sveipt av gårde og ut på dyp sjø.

Det indre landskapet skulle på ny stables om. Nye veier måtte gås, nye verdier steg opp fra et dyp jeg ikke visste om, jeg bakset med frykt og angst, jeg kavet og svettet.

Men landskapet der ute, det var det samme – foranderlig og uforanderlig. Det var fjellene og fjorden, det var veien gjennom bygda, det var marker og åser.

 Jeg forstår at jeg bor på et uvanlig sted. Sammenlignet med nesten hele resten av verden, bor jeg på et av jordens mest fredelige ytterpunkter. Jeg kan kle på meg ytterklær og sko, gå ut på trappen, og deretter være i skogen etter 30 sekunder (det er ikke en overdrivelse, jeg har tatt tiden). Der kan jeg sette meg på en stein og lytte til alle lydene som gjør så godt, og som du kan få lastet ned fra nett som stressreduksjon eller som hjelp til mindfulness og meditasjon. Fuglesang. Vann som renner. Suset fra vinden gjennom trekronene. Humlesurr. Måkeskrik.

I klare vinternetter ser jeg nordlys, stjerner og måneskinn – selvsagt gjør jeg det, her er jo ingen lysforurensning. Vi har ikke engang gatelys. Heldigvis.

Fra uteplatten på oversiden av huset kan jeg se Tokyo-London-flyet som en prikk mot himmelbuen. Samtidig som at en øyenstikker lander på husveggen og kikker ned på meg.

TAKKNEMLIGHET.

TAKKNEMLIGHET.

Gjennom disse årene, hvor det å flytte hjem og det å bale med ekstra utfordringer har gått parallelt, har jeg innsett at det ytre landskapet har hatt en enorm positiv virkning. Ja, jeg tør påstå at det har en egen, legende kraft. For hver gang jeg ser ut vinduet, fylles jeg med glede. For hver gang jeg går til skogs, går til havet, eller bare står på trappa og ser på nordlyset over hustaket, føles livet sterkt og nært.

Jeg er i naturen. Jeg trenger ikke oppsøke den ved å kjøre bil, ta tog eller sågar fly. Huset mitt passeres jevnlig av rev, elg, hare. Fuglene lever sitt liv her, i mitt synsfelt og til mine ørers fryd.

Sammenhengen mellom naturens beroligende innvirkning på menneskets stress, er velkjent. Ifølge en artikkel i National Geographig i februar 2016, kan en tur i skogen senke et stresshormon med opptil 16 prosent. Naturen kan også, ifølge samme artikkel, øke kreativiteten med 50 prosent. I Sør-Korea har myndighetene plantet flere titalls skoger i nærheten av byer, og mennesker med stressrelaterte sykdommer får gjerne skogturer på resept fra legen sin.

Jeg trenger ingen resept på naturen.

Jeg kan bare ta på meg skoene. Og være der.

Ville jeg ha kommet meg gjennom dette, og følt meg sterk, klar og trygg, hvis jeg hadde bodd et annet sted? Hvis utsikten min var dekket til av en betongvegg, hvis luften var fylt med støv og eksos, hvis vinduene måtte være lukket på grunn av støyen utenfor?

Ville jeg blitt frisk uten naturen?

Mitt svar er nei.

Og jeg er sikker på at i årene som kommer, vil forskning bare støtte enda tydeligere opp om min erfaring.

God tur ut!

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

Lill-Karin Elvestad