Hva er mot?

Å få kreft skyver de aller fleste ut av hverdagen, bort fra de vante, selvfølgelige tingene.

Det er ikke sikkert du klarer å stå opp med barna og smøre matpakke før skolestart.

Det er ikke sikkert du klarer å sitte sammen med resten av familien ved middagsbordet, fordi matlukten gjør deg kvalm.

Det er ikke sikkert du orker å rydde hus, vaske klær, gi katten mat, vanne blomstene. Kanskje må du spørre om hjelp til de minste ting. I alle fall i perioder. Etterpå forstår du at de hverdagslige tingene du tidligere gjorde uten å tenke over det, er blant det du savner mest. Og desto større og mer intens blir gleden av å mestre de små ting. Husrydding. Middagslaging. Turene i skogen. Samværet med familie og venner. 

Kreften skyver meg bort fra store deler av det som har vært min identitet i voksen alder; nemlig arbeidet som journalist og forfatter, aktiviteten i lag og foreninger, engasjementet, den fulle kalenderen, listene over arbeidsoppgaver. De nye prosjektene. Skapertrangen og -gleden. Tempoet.

Alt er endret, og jeg strever innimellom med å tilpasse meg. Hvem er jeg nå, når jeg ikke lenger kan være den jeg var i så lang tid? Hvem er denne andre personen, som må holde seg borte fra yrket hun elsket, som må godta at prosjekter og planleggingsmøter flyter forbi, som ikke lenger kan være der ute?

En kvinne som må finne nytt fotfeste. Det er det jeg er.

En kvinne som må tåle å være i en kropp som er syk. En kropp som trenger hjelp av leger, kirurger, sykepleiere. En kropp som må ha sterk medisin for å bli frisk. En kropp som ikke lenger bare fungerer uten at eieren trenger å tenke nærmere over den. En kropp som trenger oppmerksomhet og omsorg.

Jeg tar meg i å savne de hektiske dagene. Listene. Oppgavene, prosjektene. Men innerst inne vet jeg at jeg nok i perioder hadde det FOR travelt. Jeg vet at jeg savnet tid, at jeg følte meg sliten, at dagene liksom ikke strakk til.

Er det dette som er mot – å finne nytt fotfeste når livet skyver en overende?

 Et nytt perspektiv kan gi oss dypere innsikt og forståelse. Også i livet. 

Et nytt perspektiv kan gi oss dypere innsikt og forståelse. Også i livet. 

Jeg vet i alle fall hva mot kan være.

Mot kan være å gå uten hodeplagg – skallet og synlig kreftsyk – gjennom en korridor med rom og fremmede mennesker på begge sider. Mot kan være å møte blikkene deres, se at de reagerer med alt fra undring til medfølelse og nysgjerrighet. Mot kan være å tåle sårbarheten og nakenheten man føler når man ikke lenger dekker seg til. Med lue og sminke.

Mot er også å ligge i sykehusklær i ei sykehusseng, og bli trillet gjennom korridorene, opp til operasjonssalen i syvende etasje. Mens alle som tilfeldigvis befinner seg i samme korridor, kan kikke rett inn i sårbarheten.

 Mot - å vise bilde av meg selv med tørkle? Og med øyenbryn og øyenvipper som sakte, men sikkert forsvinner?

Mot - å vise bilde av meg selv med tørkle? Og med øyenbryn og øyenvipper som sakte, men sikkert forsvinner?

Idet jeg satte meg til tastaturet, idet jeg så ordene forme seg, kjente jeg en dyp følelse av å komme hjem. En kjent og kjær forbindelse oppstod. Jeg falt inn i rytmen, ordene gled av seg selv, noe ble skapt. En dans oppstod, jeg kjente dansen, rytmen var min egen, det var bare å la seg falle inn i den.

Det er her jeg hører hjemme – med ordene, forbindelsen, kommunikasjonen.

Jeg puster dypt inn. Kjenner gleden spre seg i kroppen.

Om jeg må finne nytt fotfeste, så vet jeg likevel dette: En dag er jeg tilbake i den jevne flyten igjen, med skrivingen og prosjektene. Men i mellomtiden har jeg lært noe. Noe verdifullt.

 Naturen gir alltid energi.

Naturen gir alltid energi.

Dette blogginnlegget skrev jeg nesten ferdig søndag kveld. Mandag 13. august fikk jeg min fjerde og siste dose cellegift av den ene sorten. Om tre uker begynner jeg på en annen sort. Jeg er spent på hvordan jeg vil reagere på den. Før jul blir det operasjon. Den sorten jeg har gått på til nå, er kjent som en «hestekur». Den gjør meg sterkt kvalm i noen dager, før formen igjen begynner å ta seg opp. Jeg ser frem til å bli ferdig med cellegift, og jeg ser frem til å jobbe litt i de gode dagene.

Katten ligger i senga sammen med meg nå, nesten døgnet rundt. Det er rart hva dyrene værer og forstår.

Ute regner det.

Takk for at du leste.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad.