2. juli. 2. cellegift

Det er den første virkelige sommerdagen her nord. Det grå, tunge skydekket har løst seg opp. Tilbake er blå himmel, blått hav, og en lindrende, gul varme.

Jeg ligger. I senga, med klærne på. Det er ettermiddag. Sola beveger seg sakte oppover kroppen. Det er godt. Men idet den når hodet, trekker jeg meg inn mot skyggen ved veggen.

Gjennom det åpne vinduet hører jeg måker og tjeld. Lydene når helt opp til huset fra sjøen. En og annen bil passerer på veien. I treet utenfor lander kjøttmeis og løvsanger, de deler noen strofer før de flyr igjen. Så er det et svakt sus i luften, som fra en veldig hånd som stryker vennlig gjennom gress og løv.

Jeg ligger. For det er det eneste jeg orker akkurat nå. Jeg har vært på sykehuset og fått min andre dose cellegift. Stoffet som skal drepe de uønskede kreftcellene, men som også påvirker de normale cellene i kroppen. Jeg er intenst kvalm. Tåler ikke tanken på mat, men presser ned noen vannslurker. Det er viktig å drikke mye.

 

 Merida er med på skogtur når mor endelig kommer seg av gårde.

Merida er med på skogtur når mor endelig kommer seg av gårde.

Da jeg fikk min første cellegift for tre uker siden, var jeg dårligst det første døgnet. Så begynte formen gradvis å bedre seg, til jeg – rett før jeg skulle ha min andre dose – klarte å være med til Harstad, på konsert med Kari, Lars og Ola Bremnes. Det ble energipåfyll! Jeg satt i salen og nøt hvert øyeblikk, med mitt nye tørkle på hodet. Fra før visste jeg at også Kari Bremnes har sin krefthistorie. Det ga konserten en dobbel bunn. For meg.

Rundt to uker etter min første cellegift merket jeg at jeg begynte å miste hår. Hver gang jeg børstet meg, var det unormalt mye hår som falt av. Etter hvert som dagene gikk, ble det verre og verre. Strøk jeg hånden gjennom håret, fulgte en fyldig neve hårstrå med. Det var både ekkelt og trist på samme tid, selv om jeg jo visste at jeg måtte gå gjennom denne fasen.

Så jeg bestemte meg for å gjøre kort prosess. Fredag 29. juni klipte jeg først hestehalen rett av. Så satte jeg meg på en stol på kjøkkenet, hvor kjæresten min sto klar med barbermaskin ... Idet håret begynte å falle av i store dunger, kom tårene. Det hele føltes så urettferdig, så uvirkelig. Det hadde gått tre uker etter diagnosen. 22 dager i sjokk og fortvilelse, håp og trassig livsglede, og ikke minst; utallige turer til UNN for kontroller, røntgen, nye prøver. De 22 dagene føltes som et kort, lite øyeblikk!

Og nå falt altså håret av.

Da jeg så meg i speilet første gang, som skallet, var tårene tørket og et halvt smil på plass. Kjæresten min er også skallet. Vi ligner nå, kunne vi lattermildt slå fast. Hodet mitt er rundt og fint. Det visste jeg ikke. Jeg kler fargerike tørklær. Det visste jeg heller ikke.

 

 Naturen gir energi.

Naturen gir energi.

I dag er det 4. juli. Jeg er fortsatt kvalm, men i mye mindre grad enn det første døgnet. Det går fremover. Kanskje klarer jeg en skogtur i dag?

Tusenvis av kvinner – og menn – går gjennom det samme som meg. Hvert år. Likevel er prosessen for den enkelte unik. Hver kreftsykdom er unik, hver historie og alle følelsene og tankene man går gjennom, er unike.

Men én ting er sikkert: Man oppdager nye sider ved seg selv. Man lærer seg selv å kjenne på en ny måte. Man finner sin styrke og sin sårbarhet. Man lærer å lytte til kroppen i større grad, og man lærer å være dypt takknemlig for de små ting.

Som at man klarer å spise frokost. Knekkebrød med hvitost. Til tross for at det smaker annerledes enn før.

Takk for at du leste.