Brev til deg.

Kjære deg.

Du har gått lenge. I snart fem måneder har du satt den ene foten foran den andre, på en sti som stadig ligger innhyllet i tåke. Du har gått fordi det er det eneste du kan gjøre.

Når du snur deg og ser bakover, ser du landskapet du har passert. Et landskap med daler i evig skygge, og bratte skråninger som du måtte klatre opp. Det har vært en tidvis tung vandring. I skyggene vandret også tankene i mørke spor. Der, i mangel av lys, gikk de seg vill og floket seg inn i angst og død.

Men alltid. Alltid kom lyset og jaget mørket vekk. Du kom deg opp den skråningen. Du fikk utsikt, lys og luft. Du fikk riste av deg mørket og finne et nytt punkt å feste blikket på. Og du gikk.

 Strå i vind.

Strå i vind.

Og hver gang sollyset streifet over ansiktet ditt, gled også kreativitet, glede og inspirasjon gjennom hjertet. Det var i disse øyeblikkene du var nær ved å glemme hvorfor du gikk. Kroppen fant sin egen rytme, pusten sin egen takt. Du så bilder foran øynene, bilder i klare farger og streker, og du skjønte at de fortalte noe viktig. De var muligheter fra fremtiden, fra ditt liv, noe du kunne strekke deg etter, og en dag favne rundt. Skaperkraften strømmet brått gjennom kroppen, ga deg styrke, rettet ryggen din, smeltet tåken og ga deg et glimt av målet der fremme:

Å bli frisk.

Kjære deg.

Selvfølgelig er kroppen din preget av fem måneder med cellegift. Selvfølgelig kjenner du bivirkningene. Du kan liste dem opp, telle dem, si dem høyt. Og mest av alt – føle dem. Hver dag.

Selvfølgelig er kreft noe dritt. Det er en alvorlig diagnose som setter i gang en lang rekke av følelser og fysiske konsekvenser. En diagnose som får helsevesenet til å trykke på den røde knappen. Som fører deg inn i et system med utredninger, medikamenter, undersøkelser. Som fører deg inn i hvite sykehuskorridorer. Som gir deg sprøytestikk på sprøytestikk.

Og først og fremst: En diagnose som setter din styrke på en hard prøve.

 Blått landskap en tidlig morgen.

Blått landskap en tidlig morgen.

Kjære deg.

Du, ja. Du som leser dette. Jeg vet ikke hvor du er i ditt liv. Jeg vet ikke om du lever det slik du innerst inne ønsker, eller om du går rundt med et beskyttende skall rundt følelsene. Kanskje har du i mange år lengtet etter noe, uten at du helt vet hva, bare kjent en uro, et stikk i hjertet. Eller kanskje kjenner du deg selv så godt at du vet hva du trenger for å ha det bra. Og du har tillatt deg å følge den veien.

Hvor du enn er, så har du trolig kjent på frykten. Frykten for endringer, som de aller fleste av oss har. Vi kjenner kanskje at vi har lyst til endring, at vi har lyst til å gjøre nye ting, slå opp nye dører, bli kjent med nye mennesker, bytte jobb, begynne å tenke nye tanker, utfordre oss selv. Men siden vi ikke vet hva følgene kan være, lar vi det ofte forbli som det er.

Stille vann skaper ingen bølger. Stille vann er enklest å ro over.

Men tro meg. Kreft er en kampestein som kastes ut i vannet og sender en vannsøyle mot himmelen. Kreft skaper et dragsug og virvler opp alt. Den tar tak i båten din og føyser deg av gårde på en ny kurs, uansett hvor lite du ønsker det. Kreften er vinden i seilene, og den sender deg rett mot sårbarhet og angst. I starten har du nok med å holde fast i ripa.

Etter hvert vil du lengte etter å styre selv. Du vil kjenne en brennende lyst til å legge hånden på roret, og aldri slippe det igjen.

Og målet ditt vil bli den dagen du igjen er fri til å gjøre det.

Kjære deg.

Ikke frykt endring om det er endring du ønsker.

Legg hånden på ditt ror og sett kursen. Lag bølger i vannet. Mens du kan.

For du vet aldri når livet tar roret ut av hendene dine og ber deg holde deg fast.

Tekst og foto: (C) Lill-Karin Elvestad

 Oktobersol.

Oktobersol.