Hva er mot?

Å få kreft skyver de aller fleste ut av hverdagen, bort fra de vante, selvfølgelige tingene.

Det er ikke sikkert du klarer å stå opp med barna og smøre matpakke før skolestart.

Det er ikke sikkert du klarer å sitte sammen med resten av familien ved middagsbordet, fordi matlukten gjør deg kvalm.

Det er ikke sikkert du orker å rydde hus, vaske klær, gi katten mat, vanne blomstene. Kanskje må du spørre om hjelp til de minste ting. I alle fall i perioder. Etterpå forstår du at de hverdagslige tingene du tidligere gjorde uten å tenke over det, er blant det du savner mest. Og desto større og mer intens blir gleden av å mestre de små ting. Husrydding. Middagslaging. Turene i skogen. Samværet med familie og venner. 

Kreften skyver meg bort fra store deler av det som har vært min identitet i voksen alder; nemlig arbeidet som journalist og forfatter, aktiviteten i lag og foreninger, engasjementet, den fulle kalenderen, listene over arbeidsoppgaver. De nye prosjektene. Skapertrangen og -gleden. Tempoet.

Alt er endret, og jeg strever innimellom med å tilpasse meg. Hvem er jeg nå, når jeg ikke lenger kan være den jeg var i så lang tid? Hvem er denne andre personen, som må holde seg borte fra yrket hun elsket, som må godta at prosjekter og planleggingsmøter flyter forbi, som ikke lenger kan være der ute?

En kvinne som må finne nytt fotfeste. Det er det jeg er.

En kvinne som må tåle å være i en kropp som er syk. En kropp som trenger hjelp av leger, kirurger, sykepleiere. En kropp som må ha sterk medisin for å bli frisk. En kropp som ikke lenger bare fungerer uten at eieren trenger å tenke nærmere over den. En kropp som trenger oppmerksomhet og omsorg.

Jeg tar meg i å savne de hektiske dagene. Listene. Oppgavene, prosjektene. Men innerst inne vet jeg at jeg nok i perioder hadde det FOR travelt. Jeg vet at jeg savnet tid, at jeg følte meg sliten, at dagene liksom ikke strakk til.

Er det dette som er mot – å finne nytt fotfeste når livet skyver en overende?

 Et nytt perspektiv kan gi oss dypere innsikt og forståelse. Også i livet. 

Et nytt perspektiv kan gi oss dypere innsikt og forståelse. Også i livet. 

Jeg vet i alle fall hva mot kan være.

Mot kan være å gå uten hodeplagg – skallet og synlig kreftsyk – gjennom en korridor med rom og fremmede mennesker på begge sider. Mot kan være å møte blikkene deres, se at de reagerer med alt fra undring til medfølelse og nysgjerrighet. Mot kan være å tåle sårbarheten og nakenheten man føler når man ikke lenger dekker seg til. Med lue og sminke.

Mot er også å ligge i sykehusklær i ei sykehusseng, og bli trillet gjennom korridorene, opp til operasjonssalen i syvende etasje. Mens alle som tilfeldigvis befinner seg i samme korridor, kan kikke rett inn i sårbarheten.

 Mot - å vise bilde av meg selv med tørkle? Og med øyenbryn og øyenvipper som sakte, men sikkert forsvinner?

Mot - å vise bilde av meg selv med tørkle? Og med øyenbryn og øyenvipper som sakte, men sikkert forsvinner?

Idet jeg satte meg til tastaturet, idet jeg så ordene forme seg, kjente jeg en dyp følelse av å komme hjem. En kjent og kjær forbindelse oppstod. Jeg falt inn i rytmen, ordene gled av seg selv, noe ble skapt. En dans oppstod, jeg kjente dansen, rytmen var min egen, det var bare å la seg falle inn i den.

Det er her jeg hører hjemme – med ordene, forbindelsen, kommunikasjonen.

Jeg puster dypt inn. Kjenner gleden spre seg i kroppen.

Om jeg må finne nytt fotfeste, så vet jeg likevel dette: En dag er jeg tilbake i den jevne flyten igjen, med skrivingen og prosjektene. Men i mellomtiden har jeg lært noe. Noe verdifullt.

 Naturen gir alltid energi.

Naturen gir alltid energi.

Dette blogginnlegget skrev jeg nesten ferdig søndag kveld. Mandag 13. august fikk jeg min fjerde og siste dose cellegift av den ene sorten. Om tre uker begynner jeg på en annen sort. Jeg er spent på hvordan jeg vil reagere på den. Før jul blir det operasjon. Den sorten jeg har gått på til nå, er kjent som en «hestekur». Den gjør meg sterkt kvalm i noen dager, før formen igjen begynner å ta seg opp. Jeg ser frem til å bli ferdig med cellegift, og jeg ser frem til å jobbe litt i de gode dagene.

Katten ligger i senga sammen med meg nå, nesten døgnet rundt. Det er rart hva dyrene værer og forstår.

Ute regner det.

Takk for at du leste.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad.

Å tåle livet

Det er mandag 16. juli 2018. Bøndene har startet innhøstinga, og det ene traktoregget etter det andre popper ut på jordet. Over traktoren svever måsene, på jakt etter oppdukkende mus og andre småkryp.

Det er full sommer.

Og jeg har hatt kreftdiagnosen i 40 dager.

 Vakker perleblomst fra løker jeg la ned i fjor høst. 

Vakker perleblomst fra løker jeg la ned i fjor høst. 

De siste 40 dagene har jeg oppholdt meg i et helt nytt rom. Et rom som før 7. juni var meg totalt fremmed. I rommet har jeg måttet forholde meg til sykehusbesøk, utallige sprøytestikk og undersøkelser, sykepleiere i hvitt, sykehuskorridorer. Jeg har lært hva begreper som mr, ct, ultralyd, mammografi, biopsi og kontrastvæske betyr i praksis. I rommet har jeg fått rød cellegift pumpet inn i blodet gjennom en kanyle på håndbaken. Og etterpå – kjent på kvalme, hårtap, ødelagt matlyst, slapphet.

I rommet har jeg også møtt frykt. I korte, små støt. Fryktsekunder der vissheten om at en potensielt dødelig sykdom har slått til i kroppen min, overdøver mine egne hjerteslag.

Jeg må være i dette rommet lenge. Trolig frem til neste sommer. Jeg kan ikke åpne døra og forlate. Jeg må forholde meg til det som er her inne, uansett om jeg vil eller ikke.

Jeg må tåle livet.

Det høres kanskje brutalt ut. Man skal da ikke måtte tåle livet? Jo, det er slik det føles. Ikke for at jeg er bitter. Men fordi det er slik livet er. Akkurat nå. Jeg må tåle at jeg har fått kreft, og jeg må tåle behandlinga som skal gjøre meg frisk.

I dette ligger det også en styrke.

 En seiler på livets hav...

En seiler på livets hav...

For hva kan komme ut av oppholdet mitt her? Hvilke muligheter ligger i det å måtte takle brutale omskiftninger? Når kreften tok hverdagen ut av hendene mine, hva er da igjen?

Kan det være flere dører i dette rommet? Dører som åpner seg til andre rom, der styrke, mot og kjærlighet venter? Rom som byr på lys, kreativitet, inspirasjon? Dyp glede?

Det er en tid uten svar, en tid full av spørsmål. En tid uten kontroll, en tid for å se livet i et annet lys. Hvem er jeg når jeg ikke lenger kan gjøre det jeg alltid har gjort?

Det er en uke til neste dose cellegift. Formen er bra. Jeg nyter sommerens lyder, lukter og smaker. Jeg planter valmuer i hagen fordi farmor også hadde valmuer. Jeg snuser på syrinen og nipper til min dampende kopp med te. Og jeg skriver.

Håper du også nyter sommeren. 

Takk for at du leste.

2. juli. 2. cellegift

Det er den første virkelige sommerdagen her nord. Det grå, tunge skydekket har løst seg opp. Tilbake er blå himmel, blått hav, og en lindrende, gul varme.

Jeg ligger. I senga, med klærne på. Det er ettermiddag. Sola beveger seg sakte oppover kroppen. Det er godt. Men idet den når hodet, trekker jeg meg inn mot skyggen ved veggen.

Gjennom det åpne vinduet hører jeg måker og tjeld. Lydene når helt opp til huset fra sjøen. En og annen bil passerer på veien. I treet utenfor lander kjøttmeis og løvsanger, de deler noen strofer før de flyr igjen. Så er det et svakt sus i luften, som fra en veldig hånd som stryker vennlig gjennom gress og løv.

Jeg ligger. For det er det eneste jeg orker akkurat nå. Jeg har vært på sykehuset og fått min andre dose cellegift. Stoffet som skal drepe de uønskede kreftcellene, men som også påvirker de normale cellene i kroppen. Jeg er intenst kvalm. Tåler ikke tanken på mat, men presser ned noen vannslurker. Det er viktig å drikke mye.

 

 Merida er med på skogtur når mor endelig kommer seg av gårde.

Merida er med på skogtur når mor endelig kommer seg av gårde.

Da jeg fikk min første cellegift for tre uker siden, var jeg dårligst det første døgnet. Så begynte formen gradvis å bedre seg, til jeg – rett før jeg skulle ha min andre dose – klarte å være med til Harstad, på konsert med Kari, Lars og Ola Bremnes. Det ble energipåfyll! Jeg satt i salen og nøt hvert øyeblikk, med mitt nye tørkle på hodet. Fra før visste jeg at også Kari Bremnes har sin krefthistorie. Det ga konserten en dobbel bunn. For meg.

Rundt to uker etter min første cellegift merket jeg at jeg begynte å miste hår. Hver gang jeg børstet meg, var det unormalt mye hår som falt av. Etter hvert som dagene gikk, ble det verre og verre. Strøk jeg hånden gjennom håret, fulgte en fyldig neve hårstrå med. Det var både ekkelt og trist på samme tid, selv om jeg jo visste at jeg måtte gå gjennom denne fasen.

Så jeg bestemte meg for å gjøre kort prosess. Fredag 29. juni klipte jeg først hestehalen rett av. Så satte jeg meg på en stol på kjøkkenet, hvor kjæresten min sto klar med barbermaskin ... Idet håret begynte å falle av i store dunger, kom tårene. Det hele føltes så urettferdig, så uvirkelig. Det hadde gått tre uker etter diagnosen. 22 dager i sjokk og fortvilelse, håp og trassig livsglede, og ikke minst; utallige turer til UNN for kontroller, røntgen, nye prøver. De 22 dagene føltes som et kort, lite øyeblikk!

Og nå falt altså håret av.

Da jeg så meg i speilet første gang, som skallet, var tårene tørket og et halvt smil på plass. Kjæresten min er også skallet. Vi ligner nå, kunne vi lattermildt slå fast. Hodet mitt er rundt og fint. Det visste jeg ikke. Jeg kler fargerike tørklær. Det visste jeg heller ikke.

 

 Naturen gir energi.

Naturen gir energi.

I dag er det 4. juli. Jeg er fortsatt kvalm, men i mye mindre grad enn det første døgnet. Det går fremover. Kanskje klarer jeg en skogtur i dag?

Tusenvis av kvinner – og menn – går gjennom det samme som meg. Hvert år. Likevel er prosessen for den enkelte unik. Hver kreftsykdom er unik, hver historie og alle følelsene og tankene man går gjennom, er unike.

Men én ting er sikkert: Man oppdager nye sider ved seg selv. Man lærer seg selv å kjenne på en ny måte. Man finner sin styrke og sin sårbarhet. Man lærer å lytte til kroppen i større grad, og man lærer å være dypt takknemlig for de små ting.

Som at man klarer å spise frokost. Knekkebrød med hvitost. Til tross for at det smaker annerledes enn før.

Takk for at du leste.

Når livet vender. Mitt møte med kreft.

Det var torsdag kveld den 31. mai 2018. Jeg sto på badet, hadde akkurat kledd av meg, var på tur i seng. I hodet svirret tanker om dagen som gikk og dagene som skulle komme. Våren hadde vært hektisk, med ulike jobbprosjekter, konfirmasjon, London-tur med familien, oppstart av nye Kreative Balsfjord. Faktisk hadde vi hatt vårt første kafé-møte denne ettermiddagen, og det kom gledelig mange som ville høre om gründernettverket.

Noen dager tidligere hadde jeg også fått en utrolig god nyhet: Manuset mitt om Ågot Gjems Selmer var antatt av forlaget! Så deler av uka hadde gått med til redigering av tekst og kontakt med forlegger. En stor drøm var i ferd med å gå i oppfyllelse. Målet var bokutgivelse før jul!

I samme øyeblikk som jeg kikket ned og fikk øye på et søkk i huden på høyre bryst, ble alle tankerekkene kuttet tvert av. Jeg stusset. Hva var dette? Jeg begynte å undersøke brystet, og fant et hardt «felt» ved siden av søkket. Ikke noe som lignet en kul, det var heller mer sylinderformet, bredere enn det var langt, men altså hardt.

En kald sno fulgte meg fra badet til senga. Jeg ble liggende og kjenne på «feltet». Det kunne da ikke være noe farlig? Sikkert bare en hoven kjertel? Jeg motsto fristelsen til å google «symptomer på brystkreft», og bestemte meg for å få time hos legen. Nei, det var sikkert ikke noe alvorlig. Jeg hadde jo hverken kjent meg syk eller slapp, heller tvert imot. Jeg sjonglerte prosjekter og familie som aldri før. Men – best å få det sjekket i alle fall.

 

1.jpg

En uke senere, på brystdiagnostisk senter i Tromsø, møtte jeg blikket til kirurgen idet hun sa:

«Ja, Lill-Karin, da er det slik at du har fått brystkreft.»

Der og da raste verden sammen. Kreft. Et ord så forbundet med frykt og angst som det er mulig. Var det virkelig sant? Snakket hun ikke egentlig om en annen? Kunne de ha tatt feil? Jeg brøt sammen i gråt. Hvorfor meg?

Kirurgen snakket videre. Ordene svirret rundt meg, men de viktigste traff øregangene: «Prognosene er svært gode. Du skal bli frisk igjen. Men veien blir lang, og den blir tøff.»

Jeg ville bli satt på cellegift så fort som mulig for å minske svulsten før eventuell operasjon. Jeg ville mest sannsynlig miste håret. Et halvt år på cellegift, deretter operasjon, til slutt stråling.

Et år med behandling.

Et år av mitt liv. Tapt? Hva med alle jobb-prosjektene jeg var involvert i, hva med boklansering?

Og, det verste: Hva med ungene, hvordan skulle jeg fortelle at mamma hadde fått kreft?

På veien hjem vekslet jeg mellom sorg og sinne, frustrasjon og bitterhet. Å bli rammet av kreft føles så dypt urettferdig. Tanken på hvorfor dette hadde skjedd, ville ikke slippe taket. Hvor lenge hadde jeg hatt svulsten? Tenk at jeg hadde gått rundt med kreft i kroppen hele våren, hele tiden hadde den vært der, voksende, uten at jeg ante noe. Det føltes ekkelt. Jeg, som alltid hadde sjekket brystene regelmessig, hadde ikke klart å oppdage en svulst? Hva hadde jeg gjort for å fortjene dette?

Stopp.

Ingen fortjener kreft.

Kreft rammer på tvers av alder, kjønn, samfunnslag.

Kreft er alltid urettferdig.

Du kan aldri klandre deg selv for ikke å ha oppdaget det tidligere.

Og – du vil aldri kunne få svar på når celledelingen begynte.

 

2.jpg

I dag er det tre uker siden jeg oppdaget «feltet», hvor kulen altså lå gjemt under, og to uker siden jeg fikk vite at det var kreft. Jeg har gått på cellegift i ti dager allerede, og i mellomtiden har jeg vært på mange ulike undersøkelser på UNN. De vil sjekke at jeg ikke bærer på mer kreft, og de er grundige. Jeg er blitt stukket med sprøyter minst 15 ganger på to uker, og jeg som omtrent aldri har brukt medisiner før.

Håret har ikke begynt å falle av. Formen er ganske bra. I går kveld greide jeg å ha et lite kaffelag hjemme for å feire 39-årsdagen min. Det var godt å prate, le og glemme kreften.

Når man får en slik diagnose, er det så utrolig viktig å mobilisere sin indre styrke. Jeg skjønte instinktivt fra første sekund at dette måtte jeg bare klare å stå gjennom. Det finnes ingen andre alternativer enn å gå veien, slik at jeg i andre enden av året kan erklæres frisk. Det finnes ingen andre alternativer enn å leve. Til fulle. 

Jeg har alltid visst at jeg har en indre styrke. En styrke jeg har kunnet hente frem når livet har vært tøft. En vegg å lene seg på, som ikke gir etter. Det neste året vil kreve mer av den styrken enn jeg noensinne har bedt om før.

Derfor blir mitt fokus å bruke tid og energi på å stadig bygge den opp. Med positive tanker og fremtidstro. Med den varme bølgen av kjærlighet jeg har møtt etter at jeg fortalte om kreften til verden. Med tilstedeværelse og samvær med venner og familie. Med kontakt med natur, kreativitet og skaperkraft.

For dette er viktig: Selv om jeg har fått kreft, skal ikke kreften definere hvem jeg er.

 

elvestad.jpg

Noen kom og tok hverdagen min, den hektiske, men gode hverdagen, vekk fra meg. Rykket den ut av hendene mine og forsvant. Samtidig ble jeg skjøvet mot en vei jeg ikke hadde sett før. En vei jeg selv ikke hadde valgt, som jeg overhodet ikke ønsket, som er full av skygger og kratt, men også lys og håp.

Jeg har begynt å gå.

Takk for at du leste.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

Tilbake til opprinnelsen

Jeg går i regn. Lett regn, bare et svakt perledryss som driver i luften. Det er vårens første.

Jeg går. Innover i skogene, langs en sti jeg har gått før. Som barn. Som ung kvinne. Som voksen.

Som meg.

Trærne kjenner meg. De har vært her hele mitt liv. Bygget årring for årring, båret sine kroner av løv, sluppet gullbladene mot jorden. Vaiet i vind og sukket i stille sommerkvelder.

Og vært her.

Mens min skikkelse har glidd frem mellom stammene.

Vært her, idet jeg stoppet opp og snuste inn lukten av dem. Idet jeg la en hånd på en av stammene og lot et «takk» flagre som en sommerfugl inn i det grønne dypet mellom greinene.

Vært her, i min sorg og smerte, i min kreative glede, i min dans. Vært her i min sorte dag og i min lyse, lette. Kunne de vite hvilken det var, ut fra tyngden i stegene? Eller ut fra hvor blikket mitt var vendt?

Det er mai. Jeg har ikke møtt henne ennå, men vet at hun er her. Jeg kjenner nærværet hennes i fuglesangen fra skogkanten. I lyset, som langsomt sprer seg som en hvit blekkflekk i begge endene av nattemørket, til det til slutt ikke er mørke igjen. I lukten av jord og våknende liv som stiger opp fra markene. I suset fra elva, som igjen er sluppet løs og søker sin vei mot havet. Mot kilden.

 

Jeg søker også. For jeg har forstått nå, at søken er en del av min natur.

Av alles natur.

Vi vil til kilden. Til det som driver oss.

Vi vil finne vår historie blant alle Historiene.

 

Det er det vår sjel synger så stille om.

Kom tilbake. Svaret er her, bak alle lagene med det du har trodd er deg.

Vi kan velge å overse det. Et helt liv.

Men slik elva søker havet, slik trærnes røtter søker jorden, søker også vi.

Tilbake til opprinnelsen.

For alle historier har en start. Også din. 

 

Jeg har planlagt to nye skrivekurs her på Elvestad. Dato og mer informasjon finner du her:

Skriv deg selv.

 

elvestad.jpg

Endringslengt

Snøen drives sidelengs mellom stammene. Nå og da gjør vinden seg om til energiske kast som virvler rund og rundt, til den endelig slipper og de hvite flakene kan gå inn for landing på en gren eller i et fotspor.

Sola er borte. Himmelen er dekket av et tykt, grått og ugjennomtrengelig skylag.

Og jeg elsker det.

Jeg trasker fremover i den halvdype snøen. Det går sakte. Pulsen suser i ørene. Jeg kjenner rytmen i kroppen, hvordan den stadig fører meg fremover, hvordan landskapet seiler forbi.

Jeg slipper tak. Jeg skyver masetanker unna.

Bare pust og skog. Puls og vind. Snødrev og nakne stammer.

Det har vært sol så lenge. En insisterende sol mot blå himmel. Sol i badevinduet hver morgen. Sol på trappa. Sol i øynene, på huden, sol i fjellene, sol på gulvet i stua, sol i min datters hår. Sol på hvit snø. Alltid det. Sol på hvit snø.

Sol i kulde.

Det har vinteren så langt i år.

Sol i kulde.

Kan man lengte bort fra sol?

 

elvestad.jpg

Luften har et mildt drag. Jeg kjenner snøkorn lande i ansiktet, de smelter og etterlater seg en prikkende glede.

Så går hun med ett ved min side. Mars. Vi går en stund i stillhet. Jeg tenker på hennes natur; den stadige skiftningen mellom kaldt og varmt, dagene med snø og slaps, nettene med stille regn.

Mars er en dans. En reise. Mars er ytterpunktene mellom vår og vinter. Brytningstid.

Men ikke i år.

– Ble du lei av alle skiftningene? Var det derfor du bare ga oss kulde og sol?

Hun klukkler som en bekk under is og snø.

– Ingen råder vel over sola? Nei, min venn. Det var bare slik det ble. Denne gangen. Og du, menneskebarn, du er glad for det? At sola ikke skinner?

Jeg tenkte over det hun sa. Og kjente at svaret var ja. Jeg var glad for at sola ikke skinte. Det hadde jeg ikke trodd var mulig.

Men man kan altså lengte etter endring. Nærmest uavhengig av forholdene her og nå. 

Endringslengt.

Jeg smakte på ordet mens en ny virvelvind løftet snøkorn opp foran meg.

– Hvorfor er vi slik, tror du? At vi lengter etter endring, men samtidig ro?

– Du gjør det. Andre gjør andre ting. Føl deg fri til å være og gjøre akkurat det du er og vil være.

Vi stoppet opp. Hun børstet snøkorn fra håret. Jeg visste hun snart ville være borte.

– Takk, sa jeg. – For at du ga meg et nytt ord.

Hun smilte.

– Du er en del av jorden, himmelen, stjernene og skogen. Du puster med årstidene, danser med vinden og ler med vårbekkene. Jeg forstår din lengsel. For endring er i din natur. Og naturen endrer seg alltid.

Hun fulgte noen snøkorn med det lyseblå blikket. Så så hun rett på meg. Der inne var det et brått streif av årtusener. Flytende skyer, stjerneskudd og solvandring, netter og dager, jordas reise i det tomme rommet, årstider som kom og gikk.

Synet gjorde meg ør. Hun la hånden på skulderen min.

– Husk nå. At endring alltid vil komme. Slik har det alltid vært. Og slik vil det alltid forbli.

Jeg smilte og kjente hvordan ordene tente en stille flamme i hjertet.

 

En port i skogen

Etter lang tid med frost og nordlysnetter lå snøen som et stivnet teppe over tuer og lyng. Iskrystallene knaste under føttene. Jeg stoppet og lyttet til stillheten som straks oppstod. Små skyer av pust drev fra munnen.

Jeg hadde valgt å gå en annen vei enn vanlig denne søndagen i februar. Jeg gikk bort fra stien, over den islagte elva og gjennom et skogsområde på andre siden. Det var sollyset som lokket meg hit. De nye omgivelsene gjorde meg oppmerksom og våken. Jeg studerte trær som hadde veltet i siste storm, så hvordan solstrålene glitret i rimdekkede greiner. Snudde meg rundt og tok inn landskapet fra stadig nye vinkler. Hørte at små granmeiser lette etter frø på de grove bjørkestammene.

Plutselig så jeg den. Porten i skogen. Den markerte åpninga i et gjerde som noen engang hadde satt opp. Jeg så for meg musklene i armene idet gjerdestaurene ble brutt ned i marka, så for meg slegga som ble løftet, nettingen som ble hengt på krokene, det fornøyde nikket da arbeidet var gjort.

Porten hadde vært hvit. Nå var malinga i ferd med å flasse av. De slitte, grå plankene reflekterte likevel sollyset slik at porten nærmest så gyllen ut der den gjemte seg halvveis under ei gran.

Det var ikke min port.

Jeg trengte ikke gå gjennom den.

Jeg kunne bare stå der og kjenne på om jeg hadde lyst til åpne den. Jeg kunne jo løfte av tauet på enden, ta tak i det grå treverket, åpne porten, gå gjennom.

Men jeg hadde ikke lyst.

Det var noe befriende med en port jeg ikke trengte forholde meg til.

Jeg smilte, snudde og gikk tilbake over den knasende snøen. Sola varmet i ansiktet.

elvestad.jpg

En port symboliserer et valg. Enten er du utenfor porten, eller så er du innenfor. Går du gjennom den, kan du lukke den bak deg og slippe taket i alt du forlot. Du kan starte på ny. Det som er bak porten, er det du valgte å gå fra.

Men du kan også velge å ikke gå gjennom. Kanskje føler du at du må holde deg her, på denne siden, for du vet ikke hva du vil møte. Du er redd. Redd for å lukke noe bak deg. Hvem er du på den andre siden? Hvilket liv venter?

Denne gangen var porten noen andre sin port. Jeg trengte ikke å kjenne på frykt eller nysgjerrighet.

Jeg var akkurat der jeg skulle være.

I mitt landskap.

Der mitt liv var. 

På den rette siden.

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Velkommen til min nye blogg.

Bloggen www.ordilandskap.blogspot.no har vært mitt kreative skriverom i syv år.

Takk for følget!