Når livet vender. Mitt møte med kreft.

Det var torsdag kveld den 31. mai 2018. Jeg sto på badet, hadde akkurat kledd av meg, var på tur i seng. I hodet svirret tanker om dagen som gikk og dagene som skulle komme. Våren hadde vært hektisk, med ulike jobbprosjekter, konfirmasjon, London-tur med familien, oppstart av nye Kreative Balsfjord. Faktisk hadde vi hatt vårt første kafé-møte denne ettermiddagen, og det kom gledelig mange som ville høre om gründernettverket.

Noen dager tidligere hadde jeg også fått en utrolig god nyhet: Manuset mitt om Ågot Gjems Selmer var antatt av forlaget! Så deler av uka hadde gått med til redigering av tekst og kontakt med forlegger. En stor drøm var i ferd med å gå i oppfyllelse. Målet var bokutgivelse før jul!

I samme øyeblikk som jeg kikket ned og fikk øye på et søkk i huden på høyre bryst, ble alle tankerekkene kuttet tvert av. Jeg stusset. Hva var dette? Jeg begynte å undersøke brystet, og fant et hardt «felt» ved siden av søkket. Ikke noe som lignet en kul, det var heller mer sylinderformet, bredere enn det var langt, men altså hardt.

En kald sno fulgte meg fra badet til senga. Jeg ble liggende og kjenne på «feltet». Det kunne da ikke være noe farlig? Sikkert bare en hoven kjertel? Jeg motsto fristelsen til å google «symptomer på brystkreft», og bestemte meg for å få time hos legen. Nei, det var sikkert ikke noe alvorlig. Jeg hadde jo hverken kjent meg syk eller slapp, heller tvert imot. Jeg sjonglerte prosjekter og familie som aldri før. Men – best å få det sjekket i alle fall.

 

1.jpg

En uke senere, på brystdiagnostisk senter i Tromsø, møtte jeg blikket til kirurgen idet hun sa:

«Ja, Lill-Karin, da er det slik at du har fått brystkreft.»

Der og da raste verden sammen. Kreft. Et ord så forbundet med frykt og angst som det er mulig. Var det virkelig sant? Snakket hun ikke egentlig om en annen? Kunne de ha tatt feil? Jeg brøt sammen i gråt. Hvorfor meg?

Kirurgen snakket videre. Ordene svirret rundt meg, men de viktigste traff øregangene: «Prognosene er svært gode. Du skal bli frisk igjen. Men veien blir lang, og den blir tøff.»

Jeg ville bli satt på cellegift så fort som mulig for å minske svulsten før eventuell operasjon. Jeg ville mest sannsynlig miste håret. Et halvt år på cellegift, deretter operasjon, til slutt stråling.

Et år med behandling.

Et år av mitt liv. Tapt? Hva med alle jobb-prosjektene jeg var involvert i, hva med boklansering?

Og, det verste: Hva med ungene, hvordan skulle jeg fortelle at mamma hadde fått kreft?

På veien hjem vekslet jeg mellom sorg og sinne, frustrasjon og bitterhet. Å bli rammet av kreft føles så dypt urettferdig. Tanken på hvorfor dette hadde skjedd, ville ikke slippe taket. Hvor lenge hadde jeg hatt svulsten? Tenk at jeg hadde gått rundt med kreft i kroppen hele våren, hele tiden hadde den vært der, voksende, uten at jeg ante noe. Det føltes ekkelt. Jeg, som alltid hadde sjekket brystene regelmessig, hadde ikke klart å oppdage en svulst? Hva hadde jeg gjort for å fortjene dette?

Stopp.

Ingen fortjener kreft.

Kreft rammer på tvers av alder, kjønn, samfunnslag.

Kreft er alltid urettferdig.

Du kan aldri klandre deg selv for ikke å ha oppdaget det tidligere.

Og – du vil aldri kunne få svar på når celledelingen begynte.

 

2.jpg

I dag er det tre uker siden jeg oppdaget «feltet», hvor kulen altså lå gjemt under, og to uker siden jeg fikk vite at det var kreft. Jeg har gått på cellegift i ti dager allerede, og i mellomtiden har jeg vært på mange ulike undersøkelser på UNN. De vil sjekke at jeg ikke bærer på mer kreft, og de er grundige. Jeg er blitt stukket med sprøyter minst 15 ganger på to uker, og jeg som omtrent aldri har brukt medisiner før.

Håret har ikke begynt å falle av. Formen er ganske bra. I går kveld greide jeg å ha et lite kaffelag hjemme for å feire 39-årsdagen min. Det var godt å prate, le og glemme kreften.

Når man får en slik diagnose, er det så utrolig viktig å mobilisere sin indre styrke. Jeg skjønte instinktivt fra første sekund at dette måtte jeg bare klare å stå gjennom. Det finnes ingen andre alternativer enn å gå veien, slik at jeg i andre enden av året kan erklæres frisk. Det finnes ingen andre alternativer enn å leve. Til fulle. 

Jeg har alltid visst at jeg har en indre styrke. En styrke jeg har kunnet hente frem når livet har vært tøft. En vegg å lene seg på, som ikke gir etter. Det neste året vil kreve mer av den styrken enn jeg noensinne har bedt om før.

Derfor blir mitt fokus å bruke tid og energi på å stadig bygge den opp. Med positive tanker og fremtidstro. Med den varme bølgen av kjærlighet jeg har møtt etter at jeg fortalte om kreften til verden. Med tilstedeværelse og samvær med venner og familie. Med kontakt med natur, kreativitet og skaperkraft.

For dette er viktig: Selv om jeg har fått kreft, skal ikke kreften definere hvem jeg er.

 

elvestad.jpg

Noen kom og tok hverdagen min, den hektiske, men gode hverdagen, vekk fra meg. Rykket den ut av hendene mine og forsvant. Samtidig ble jeg skjøvet mot en vei jeg ikke hadde sett før. En vei jeg selv ikke hadde valgt, som jeg overhodet ikke ønsket, som er full av skygger og kratt, men også lys og håp.

Jeg har begynt å gå.

Takk for at du leste.

(C) Tekst og foto: Lill-Karin Elvestad

Tilbake til opprinnelsen

Jeg går i regn. Lett regn, bare et svakt perledryss som driver i luften. Det er vårens første.

Jeg går. Innover i skogene, langs en sti jeg har gått før. Som barn. Som ung kvinne. Som voksen.

Som meg.

Trærne kjenner meg. De har vært her hele mitt liv. Bygget årring for årring, båret sine kroner av løv, sluppet gullbladene mot jorden. Vaiet i vind og sukket i stille sommerkvelder.

Og vært her.

Mens min skikkelse har glidd frem mellom stammene.

Vært her, idet jeg stoppet opp og snuste inn lukten av dem. Idet jeg la en hånd på en av stammene og lot et «takk» flagre som en sommerfugl inn i det grønne dypet mellom greinene.

Vært her, i min sorg og smerte, i min kreative glede, i min dans. Vært her i min sorte dag og i min lyse, lette. Kunne de vite hvilken det var, ut fra tyngden i stegene? Eller ut fra hvor blikket mitt var vendt?

Det er mai. Jeg har ikke møtt henne ennå, men vet at hun er her. Jeg kjenner nærværet hennes i fuglesangen fra skogkanten. I lyset, som langsomt sprer seg som en hvit blekkflekk i begge endene av nattemørket, til det til slutt ikke er mørke igjen. I lukten av jord og våknende liv som stiger opp fra markene. I suset fra elva, som igjen er sluppet løs og søker sin vei mot havet. Mot kilden.

 

Jeg søker også. For jeg har forstått nå, at søken er en del av min natur.

Av alles natur.

Vi vil til kilden. Til det som driver oss.

Vi vil finne vår historie blant alle Historiene.

 

Det er det vår sjel synger så stille om.

Kom tilbake. Svaret er her, bak alle lagene med det du har trodd er deg.

Vi kan velge å overse det. Et helt liv.

Men slik elva søker havet, slik trærnes røtter søker jorden, søker også vi.

Tilbake til opprinnelsen.

For alle historier har en start. Også din. 

 

Jeg har planlagt to nye skrivekurs her på Elvestad. Dato og mer informasjon finner du her:

Skriv deg selv.

 

elvestad.jpg

Endringslengt

Snøen drives sidelengs mellom stammene. Nå og da gjør vinden seg om til energiske kast som virvler rund og rundt, til den endelig slipper og de hvite flakene kan gå inn for landing på en gren eller i et fotspor.

Sola er borte. Himmelen er dekket av et tykt, grått og ugjennomtrengelig skylag.

Og jeg elsker det.

Jeg trasker fremover i den halvdype snøen. Det går sakte. Pulsen suser i ørene. Jeg kjenner rytmen i kroppen, hvordan den stadig fører meg fremover, hvordan landskapet seiler forbi.

Jeg slipper tak. Jeg skyver masetanker unna.

Bare pust og skog. Puls og vind. Snødrev og nakne stammer.

Det har vært sol så lenge. En insisterende sol mot blå himmel. Sol i badevinduet hver morgen. Sol på trappa. Sol i øynene, på huden, sol i fjellene, sol på gulvet i stua, sol i min datters hår. Sol på hvit snø. Alltid det. Sol på hvit snø.

Sol i kulde.

Det har vinteren så langt i år.

Sol i kulde.

Kan man lengte bort fra sol?

 

elvestad.jpg

Luften har et mildt drag. Jeg kjenner snøkorn lande i ansiktet, de smelter og etterlater seg en prikkende glede.

Så går hun med ett ved min side. Mars. Vi går en stund i stillhet. Jeg tenker på hennes natur; den stadige skiftningen mellom kaldt og varmt, dagene med snø og slaps, nettene med stille regn.

Mars er en dans. En reise. Mars er ytterpunktene mellom vår og vinter. Brytningstid.

Men ikke i år.

– Ble du lei av alle skiftningene? Var det derfor du bare ga oss kulde og sol?

Hun klukkler som en bekk under is og snø.

– Ingen råder vel over sola? Nei, min venn. Det var bare slik det ble. Denne gangen. Og du, menneskebarn, du er glad for det? At sola ikke skinner?

Jeg tenkte over det hun sa. Og kjente at svaret var ja. Jeg var glad for at sola ikke skinte. Det hadde jeg ikke trodd var mulig.

Men man kan altså lengte etter endring. Nærmest uavhengig av forholdene her og nå. 

Endringslengt.

Jeg smakte på ordet mens en ny virvelvind løftet snøkorn opp foran meg.

– Hvorfor er vi slik, tror du? At vi lengter etter endring, men samtidig ro?

– Du gjør det. Andre gjør andre ting. Føl deg fri til å være og gjøre akkurat det du er og vil være.

Vi stoppet opp. Hun børstet snøkorn fra håret. Jeg visste hun snart ville være borte.

– Takk, sa jeg. – For at du ga meg et nytt ord.

Hun smilte.

– Du er en del av jorden, himmelen, stjernene og skogen. Du puster med årstidene, danser med vinden og ler med vårbekkene. Jeg forstår din lengsel. For endring er i din natur. Og naturen endrer seg alltid.

Hun fulgte noen snøkorn med det lyseblå blikket. Så så hun rett på meg. Der inne var det et brått streif av årtusener. Flytende skyer, stjerneskudd og solvandring, netter og dager, jordas reise i det tomme rommet, årstider som kom og gikk.

Synet gjorde meg ør. Hun la hånden på skulderen min.

– Husk nå. At endring alltid vil komme. Slik har det alltid vært. Og slik vil det alltid forbli.

Jeg smilte og kjente hvordan ordene tente en stille flamme i hjertet.

 

En port i skogen

Etter lang tid med frost og nordlysnetter lå snøen som et stivnet teppe over tuer og lyng. Iskrystallene knaste under føttene. Jeg stoppet og lyttet til stillheten som straks oppstod. Små skyer av pust drev fra munnen.

Jeg hadde valgt å gå en annen vei enn vanlig denne søndagen i februar. Jeg gikk bort fra stien, over den islagte elva og gjennom et skogsområde på andre siden. Det var sollyset som lokket meg hit. De nye omgivelsene gjorde meg oppmerksom og våken. Jeg studerte trær som hadde veltet i siste storm, så hvordan solstrålene glitret i rimdekkede greiner. Snudde meg rundt og tok inn landskapet fra stadig nye vinkler. Hørte at små granmeiser lette etter frø på de grove bjørkestammene.

Plutselig så jeg den. Porten i skogen. Den markerte åpninga i et gjerde som noen engang hadde satt opp. Jeg så for meg musklene i armene idet gjerdestaurene ble brutt ned i marka, så for meg slegga som ble løftet, nettingen som ble hengt på krokene, det fornøyde nikket da arbeidet var gjort.

Porten hadde vært hvit. Nå var malinga i ferd med å flasse av. De slitte, grå plankene reflekterte likevel sollyset slik at porten nærmest så gyllen ut der den gjemte seg halvveis under ei gran.

Det var ikke min port.

Jeg trengte ikke gå gjennom den.

Jeg kunne bare stå der og kjenne på om jeg hadde lyst til åpne den. Jeg kunne jo løfte av tauet på enden, ta tak i det grå treverket, åpne porten, gå gjennom.

Men jeg hadde ikke lyst.

Det var noe befriende med en port jeg ikke trengte forholde meg til.

Jeg smilte, snudde og gikk tilbake over den knasende snøen. Sola varmet i ansiktet.

elvestad.jpg

En port symboliserer et valg. Enten er du utenfor porten, eller så er du innenfor. Går du gjennom den, kan du lukke den bak deg og slippe taket i alt du forlot. Du kan starte på ny. Det som er bak porten, er det du valgte å gå fra.

Men du kan også velge å ikke gå gjennom. Kanskje føler du at du må holde deg her, på denne siden, for du vet ikke hva du vil møte. Du er redd. Redd for å lukke noe bak deg. Hvem er du på den andre siden? Hvilket liv venter?

Denne gangen var porten noen andre sin port. Jeg trengte ikke å kjenne på frykt eller nysgjerrighet.

Jeg var akkurat der jeg skulle være.

I mitt landskap.

Der mitt liv var. 

På den rette siden.

------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------------

Velkommen til min nye blogg.

Bloggen www.ordilandskap.blogspot.no har vært mitt kreative skriverom i syv år.

Takk for følget!